Homoåret 2019 oppsumert

Ok! Skal prøve å oppsummere homoåret 2019!

Jeg vet at det er ennå en god måned igjen for en skandale eller to, muligheter for brudd på menneskerettigheter og annet, men, la oss håpe at vi har fått nok i år!

 

Egypt:

I Januar kunne vi lese i dagsavisen at en Journalist ble dømt til ett års fengsel for å ha intervjuet en homofil mann. I tillegg har de laget en lov som gjør at homofile ikke kan opptre i media. Journalisten fikk en bot på ca 14.000,- norske kroner for å ha “reklamert for homofili” i media. Homofili er ikke forbudt i Egypt (ennå), men det blir sett ned på. Forøvrig så handlet saken om en sexarbeider, og det ble forbudt å “flagge” med homofile i media etter at et Prideflagg ble vist på en konsert.

 

Brunei: 

Brunei ville innføre en lov, som skulle gjøre det ulovlig å være homofil, samt steine homofile. Dette ble heldigvis snudd, etter massiv press fra FN og flere menneskerettighetsorganisasjoner.  – Det betyr ikke at jeg tenker at det blir destinasjon for 2020.

 

Pride:

Pride ble feiret i Norge, flere steder, og i verden! Selv var jeg med litt i Bergen og fikk med meg hele i Oslo. Dette er en fantastisk dag. Det er julaften, nyttår, 17mai og bursdag på en og samme dag, og det er kjærlighet og sol hele dagen lang! Det er noe av det beste som finnes! Oslo fikk rekord, noe jeg tror de fleste andre stedene også fikk

 

NLA:

Vel, ja, dette er jo et betent tema. NLA hadde et foredrag om konverteringsterapi. Dette ble stoppet og ble veldig mye oppmerksomhet rundt dette. NLA la seg flat og innrømmet at de hadde overhodet ingen kontroll (Eller, lite kontroll) over lokalene de leier ut. Dette resulterte i at to professorer sluttet på skolen.

Når det kommer til selve foredraget som ble holdt, så var jeg på det samme arrangementet som ble holdt i Oslo. Det var Til Helhet som stod bak det. Flere har kanskje hørt om Til Helhet etter Morten Hegseth sitt program som heter “Homoterapi”. Det kommer jeg tilbake til etterpå.

På dette seminaret var Jens Fredrik Brenne (Også kjent fra Homoterapi), en Mike Davidson som driver med seksuell reorientering. På dette seminaret skrev jeg inget mindre enn 17 sider notater, som jeg faktisk ikke orker å gå igjennom ennå. Det ble rett og slett litt mye.
Jeg kan fortelle hva som møtte meg når jeg møtte opp i lokalet. Jeg følte meg veldig veldig ung, og jeg følte meg litt på utstilling, av to grunner. Den ene grunnen var at jeg var en av to, som var under ca 55-60+, den andre var at jeg var mer eller mindre den eneste homofile (tror jeg hvertfall). Jeg fant meg en plass, litt alene. Jeg så etterhvert en som representerte oss under 55-60+ og satte meg der. Da kommer Jens Fredrik Brenne mot meg. Og spurte hvor jeg var fra. Jeg tenkte at han kanskje trodde jeg var en journalist, siden jeg ikke falt innunder resten av de besøkende. Jeg fikk panikk og svarte “Jeg er fra Bergen.” også gikk han. Jeg orker ikke å si noe mer. Etterpå innså jeg at hun jeg satt med, var faktisk en journalist, og at det var nok derfor han trodde det. Hele seminaret i seg selv var helt ok, men flere ganger kokte det innvendig.
Det ble delt en historie om en dame som fortalte om sin harde oppvekst, om rusmisbruk og alkohol, og det er trist. Og at hun ble lesbisk, og ble forelsket. Faktisk, hun var forelsket. Også begynte hun å lese bibelen, og klarte ikke å forene troen og seg selv, og det var fordi hun ble lesbisk. Etterhvert gikk de fra hverandre og hun ble i senere tid gift med en mann, som hun nå var skilt fra. Og da tenkte jeg – så det er greit å bli skilt, men ikke være sammen med den du elsker, fordi bibelen sier det ikke er greit? Da kokte jeg innvendig, men jeg orket ikke å ta det i plenum. Det var tross alt alle dem, mot bare meg. Videre gikk det over til Davidson som snakket om seg selv. Jeg trodde han skulle snakke om hva han faktisk drev på med, men det gikk han veldig lite inn i. Han snakket mest om seg selv, at han selv hadde vært homofil, og at det handlet ofte om at man ble homofil pga seksuelle overgrep, en nærgående mor eller fraværende far. Noe som er helt på tryne. Her satt jeg og vrei meg mye. Det nærmeste han kom innpå saken, med hva han gjorde, var hva han IKKE gjorde. Sjokkterapi og lignende. Og nå som flere land går sammen med å gjøre reorientering forbudt, måtte vi stå sammen og ikke la dette skje.
Her fikk jeg lunsjen nesten i halsen, og vurderte sterkt å gå.
Kort oppsummert – At dette skulle være på NLA syns jeg er galt. Og de som har tenkt å angripe meg nå, for å si at de som vil gå der for å få info, at dette kan være lærerikt, at vi har flere bibelsyn osv. MEN, la folk få være folk, la folk elske den de vil og reorientering er skadelig, og sjelesorg er IKKE reorientering.

 

Andreas Håtveit: 

Det at du sier at du har mange homofile venner, men at du ikke vil ha de som leder i KRIK, da tenker jeg at du kjenner noen som er homofile, for å lage deg et alibi. Jeg orker ikke å ta dette en gang til.
Jeg så opp til deg som idrettsutøver, nå ser jeg litt mer ned på deg.

 

KRIK:

KRIK sier endelig ja til at homofile kan også være ledere! Gratulerer!

 

Homoterapi:

Homoterapi på VGTV med Morten Hegseth.  – Her har jeg lest og hørt mye kommentarer. Kjære Morten, Brian, Arne Christian:
TAKK! Dere er fine folk. Takk for at dere har delt historier, takk Morten, for at du har gjort denne jobben! Takk for at vi får et innsyn i dette! Og her ble jo også Til Helhet og Jens Fredrik Brenne kjent. Dette var vanskelig å se på. Jeg ble uvel, kvalm, lei meg og sint. Jeg tenkte mange ganger at dette skal jeg skrive noe om. Det klarte jeg aldri, fordi det ble for mye for meg, og jeg bare så dokumentaren, så jeg kan ikke tenke meg hvordan det har vært for Brian og Arne Christian. Jeg syns det er litt feigt at ingen av lederen ville stille opp. Espen Ottosen – Du og Morten har jo skrevet litt mot hverandre siste tiden i høst. Dere var på debatt hvor Morten ikke klarte å holde seg, og raget litt på God Morgen Norge. Ottosen – jeg sier det amme som deg, som til Håtveit, du også drar opp “jeg kjenner en homofil”-kortet. Du gjør nok ikke det. Du vet hvem de er, men du kjenner de nok ikke. Jeg syns du fremstår som feig. Du bruker for det første hundre år på å svare på å stille opp i dokumentaren, for å så ikke møte opp. Morten må søke deg opp, og da fremstår du litt som at det er synd på DEG. Og du er flink med å vri og venne på ord, og jeg føler det umulig å nå igjennom til deg. – Morten når hvertfall ikke igjennom. Og jeg tror heller ikke jeg kommer til å nå igjennom til deg – så hvis du vil skrive om dette, kjør på. Send meg meldinger, si alt mulig, jeg orker ikke. Jeg orker ikke å måtte gjenta det Morten har sagt til deg. Og du er teolog, jeg skal bli teolog, vi kan jo bare legge ballen død om at vi har to ulike meninger og oppfatninger.

Men KJÆRE Morten! Du har oppnådd SÅ mye, for så mange unge, for fremtiden.
Jeg leste senest i dag (03/12/19) at Stortinget har en enighet om å gjøre en utredning mot et forbud mot homoterapi!
Dette er kjempebra!
Jeg kunne sikkert kommet med flere ting å si om dette, men jeg kjenner at jeg orker ikke. Jeg blir kvalm og uvel av å tenke for mye på det, fordi jeg er en som er heldig. Jeg er heldig som ikke har opplevd mitt største mareritt, mens andre har det.
Jeg kommer sikkert mer tilbake om dette tema senere.

 

Debatten NRK 

Kritikk til NRK – Jeg savnet andre kristne, kristne som støtter homofile, kristne som mener at “Gud liker det”.
Og til Brenner – Gud liker det ikke.
Jeg liker ikke deg.  – Det er kort, konkret og jeg tenker at vi trenger ikke å legge mer dybde i det. Vi er svært uenig i den saken. Du er ikke Gud, du taler ikke på vegne av Gud. Du taler på vegne av deg selv.

 

Det er ennå mange dager igjen, la oss håpe resten av 2019 blir et fint homoår. Og år generelt!

 

NLA, KRIK, homofile og veganer?

Hvor skal vi begynne? KristenNorge har jo “klart det igjen”

Vi kan begynne med KRIK

KRIK gjorde det i August mulig for at de som er homofile og de som lever i samboerskap, skal også kunne få være med som ledere.

 

Andreas Håtveit
Hentet fra NRK.no

Andreas Håtveit i Dagen/NRK:
Håtveit sier han er bekymret for hvor man setter standarden for ledere i Kristen Idrettskontakt (KRIK), som er en kristen ungdomsorganisasjon med rundt 17.400 medlemmer.

 

Det første jeg tenker er da – oi, er det noe gale med standeren for ledere? Møter de ikke opp? Er de blitt for slappe? Hva skjer med standeren?

Nå har Håtveit blitt far – Gratulerer! Og først nå er han blitt mer opptatt av dette med forbilder. Og at på leirer er lederne ofte de tøffeste og de man ser opp til. Og da må de ikke ha slappe kriterier for hva lederne tror på.

Jeg skjønner jo det. Det er de tøffe barn og unge ser opp til. Og de som lever som samboer eller er homofil, er jo ikke så tøffe og mest sannsynlig er de ikke helt kristne heller. De er sikkert litt mer på grensen til agnostikere. Det eneste de vil, er jo bare å bo sammen, og leve i et likekjønnet samboerskap eller ekteskap. De kan jo neppe være skikkelig kristne.
Og samboerskap og homofili, det er jo litt det samme. Det er jo noe man velger. Litt som når Håtveit sier at det er det samme som veganere og for dem som spiser kjøtt.

– Hvis retningslinjene på en vegansk sommerleir hadde blitt sånn at man kunne spise kjøtt, da tenker kanskje barna at det er det som er å være veganer, da.

Unnskyld meg, men hvor dum tror du disse barna er? Hvis de er sendt på en sommerleir som er vegansk, så er det mest sannsynlig fordi de er veganere fra før. Og jeg tror de ville stilt spørsmål om hvorfor de plutselig får kjøtt, ikke hvorvidt lederen er homo eller ikke.
Altså, jeg er lesbisk, jeg spiser kjøtt, men av og til spiser jeg bare vegetar. Er jeg bifil da? Hvis jeg legger helt over til vegansk, blir jeg hetero? Fordi – det man spiser, er jo noe man velger. Samme som legning. (For dere som ikke helt tar den, så satt jeg den veldig på spissen.)

 

-Jeg hadde hatt forståelse for at homofile hadde blitt støtt hvis de hadde blitt møtt av en holdning der kristne ikke ville ha noe med homofile å gjøre.

Vel – du har jo en holdning, hvor du ikke har noe problem med at man er homofil- Så lenge det ikke er på en kristen leir.

Du var flink på “Mesterenes Mester” og du har vunnet masse medaljer og er sikkert flink i det du gjør.
Men ikke begynn å sammenligne min legning med måte å spise på.

Forresten – KRIK sine visjoner er “KRIKs verdier er glede, frihet, stolthet og tydelighet.” – kilde: https://krik.no/om-krik/visjon/

GLEDE – FRIHET – STOLTHET – TYDELIGHET = PRIDE er det jeg hører her, men det er nå en annen sak! Jeg heier på alle samboere og LHBTQ ledere i KRIK!

Neste sak.

NLA

På mandag var det en sak på TV2 sine nettsider om et kveldsseminar som ble holdt på skolen. Tema for seminaret skulle være seksualitet, kjønn og identitet.
Første jeg tenker: SUPERT! Dette er jo kjempespennende tema! Kanskje det kommer en psykolog eller en sexolog, en lege eller noe sånt! Som kan forklare hva seksualitet er, hva er kjønn, og hva er identitet. Dette er store viktige tema!

Nei…
Mike Davidson og Øyvind Hasting var kveldens foredragsholdere.
Dette er folk jeg aldri har hørt om – og det er kanskje like greit.
Mike Davidson er en eks-homofil og driver med konverteringsterapi. Dette funker omtrent akkurat som når du får kjønnssykdommer pga ånder.
Nei, det funker ikke. Det du gjør, er å psykisk ødelegge folk. Dette får deg ikke til å bli heterofil, men til å bli ødelagt og skadet, hjernevasket. Vet du hva, det gjør ingenting om du er homofil. Det er faktisk ganske naturlig. Alle er skapt i Guds bilde, og det er også homofile, på lik linje med heterofile.

Uansett – videre i saken.

Det er Frimodig Kirke og Til Helhet som har satt opp seminaret. Arve Kjell Uthaug i Frimodig Kirke Bjørgvin sier til TV2 at han ikke har noe problem med at folk reagerer på temaet, og at folk må føle og mene det de vil. Og håper at folk kommer på foredraget, så kan folk selv danne sitt eget bilde.
TV2 spør om Uthaug mener at homofili er et valg.

– Vi står for et konservativt kristent syn med tanke på seksualitet. Folk må ta sine egne valg.

Han sier også at handlingen er et valg, men ikke følelsene, og henviser til Bjørn Helge Sandvei som er åpent homofil, men velger å avstå fra å leve ut sin legning på grunn av sin tro.

Vel – Jeg er kristen, jeg er åpent lesbisk og velger å leve ut mitt liv, sammen med min tro. Jeg tror ikke Gud ser ned på meg, fordi jeg er den som Han har skapt. Men jeg kan si meg enig at folk lever forskjellig og vi praktiserer ting på ulike måter.

NLA høgskolen i Sandviken i Bergen sier at det er ikke problematisk at Frimodig Kirke og Til Helhet arrangerer et foredrag med dette temaet. Og videre sier de at universitet og høgskoler har mange arrangementer som er initiert og arrangert av privatpersoner eller organisasjoner, og dette gjelder også hos dem. Og at det er både studenter og andre aktører benytter lokalene. Når det gjelder den åpne dialogen, så hører det til det til i den akademiske kulturen. – har Solfrid Ebbesen uttalt, som er kommunikasjonsleder ved NLA i Bergen.

Så den åpne dialogen, det er akademisk, men alt annet, og alle andre, som vil leie lokaler, det får de lov til?

Fordi NLA trenger penger? Har plutselig null etisk og moralske holdninger? At dere skal undervise på dagtid, om hva som er riktige holdninger i samfunnet, for å så bare dolke ansatte i ryggen på kvelden? 

 

– Dersom vi skal forske på og undervise i menneskerettigheter på dagtid, rimer det dårlig med å behandle homofili som en sykdom på kveldstid, sier Sævi.

Så tilbake til deg, Ebbesen – Har dere ingen kontroll på hva som faktisk lokalene blir leid ut til? Og hva det undervises om? Er det ikke litt motstridene å lære studentene en ting på dagtid, for at noen skal komme å diskriminere på kvelden?
Tenker hele ledelsen på NLA at dette er OK?
Da tenker jeg at jeg er takknemlig for at jeg ikke går på NLA Sandviken, fordi det høres ut som et rot, for å si det rett ut. Og da sikter jeg til NLA sin egen pressemelding:

Høgskolen har praksis for å leie ut lokaler til flere ulike eksterne arrangement og organisasjoner, og stiller da bare lokalene til rådighet. NLA har med andre ord ikke ansvar for selve arrangementet eller innholdet i dette. Denne saken har vist oss at det kan være behov for å vurdere fremtidig utleiepraksis.

 

Så – for å oppsumere kort. Hvis jeg hadde gått på NLA, kunne jeg dratt på dette seminaret, gått fra å være en kjøtteter til å bli veganer, og blitt godkjent for å være KRIK-Leder.

 

Men jeg går på MF og har min lederbakgrunn i KFUK-KFUM.
Der kan vi spise det vi vil.

Takk for meg.

re-post

I 2016 skrev jeg et innlegg om at jeg har vært psykisk syk. Nå er det 2019, og jeg har lært mye. Jeg har lært at vi har alle dager som er opp og ned. Jeg har lært at man må kjenne på ting, når det blir for mye, når man ikke orker mer, og at det må være greit å si nei.
Jeg er gjerne sliten og det er mye å gjøre på skolen, men jeg vil ikke si at jeg lengre er deprimert. Jeg vil si at jeg kjenner meg selv igjen når det er tungt, og vet hvordan det føles.
I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, velger jeg å poste det samme innlegget, en gang til.

Nå er jeg 30, jeg er frisk og takknemlig. Og jeg har det bra. Husk at alle har en psykisk helse, og den går opp og ned.

 

Jeg leste Tegnehanne sitt innlegg i Aftenposten om at psykisk sykdom har et PR-problem.
Og jeg er helt enig. Vi gir det for mye oppmerksomhet, og tenk på de som har den diagnosen. 

 

Rundt Januar 2015 slet jeg veldig med søvnen, jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke fikk sove. Jeg sov kanskje 2 timer pr natt. Til slutt tok jeg turen til fastlegen. Da ble jeg tilbud noen innsovningstabeletter. Så tok jeg de, og de funket som bare det! 30min etter jeg tok de – BAM, så sovnet jeg. Men etter 4 timer så våknet jeg igjen.
Etterhvert fikk jeg bivirkning – Du vet, bak på pakken står det masse, og man leser “Vanlig>, Mindre vanlig<, skjeldent<” 

Ja, jeg havnet på den Skjeldent kategorien. Det endte opp med at jeg våknet, men kunne ikke røre meg. Akkurat som om noen satt på meg. Da bodde jeg hos en vennine, og hun kom hjem fra byen en natt. Jeg var våken, så var jeg ikke sikkerpå om det var henne, så jeg ropte “Er du hjemme?” Men lyden som kom ut var “megdjmmmm..” Jeg var helt lamslått. Brukte kanskje 30min bare på å reise meg opp, men da var jeg så sliten, at jeg la meg ned igjen. 

Ringte legen dagen etterpå, han ba meg slutte på dem øyeblikkelig. Så kom jeg tilbake. Vi hadde en lang samtale. Han spurte om jeg var deprimert. Jeg bare svarte raskt nei. Vi snakket litt til. Han tok en en test, en psykologisk test, som han fant fram fra den røde permen sin. Med de rareste spørsmålene, jeg mener, det er ikke rart det er vanskelig å diagnoistere pyskisk syke, når man har et A4-skjema.  

“Hvordan sette diagnose for psykisk syke.” 

  1. Har du i løpet av de siste ti dager følt deg ensom? 
  2. Har du følt for å ikke stå opp?
  3. Har du tenkt eller vurdert å ta livet ditt de siste fjorten dagene? 
  4. Hvor mange enheter alkohol har du drukket i løpet av de siste ti dagene?

Jeg mener – hallo, når alt er innen ti-fjorten dager, da er det jo alt gått litt langt. Jeg ble spurt om dette i April. Jeg sa til legen min at jeg synes det skjemaet var litt for A4 og litt bak mål. Da svarte han med “Vi tar en blodprøve”. 

Da fant vi ut at jeg manglet litt vitaminer og slikt. Jeg fikk et tilskudd for dette, og han mente kanskje det burde hjelpe på søvnen. Det hjalp ikke. Jeg ble sykemeldt, ettersom at jeg ikke hadde sovet noe særlig siste 2 måndene. Han mente også at jeg var deprimert og hadde blitt for negativ til hverdagslige ting. Han mente jeg måtte gå på antideprisive. Jeg sa nei, det vil jeg ikke. Han sa at han la de som elektronisk resept og jeg kunne hente de når jeg ville. 

Dette var fortsatt i april. 

Sommeren kom, og sommeren gikk. Jeg hadde det sånn passe ok, men manglet masse energi.  Jeg kom på plass i ny leilighet og ting var egentlig ganske fint. Så kom vi til september/oktober. Da fikk jeg en real knekk. Jeg brøt sammen, det svartnet. Jeg husker veldig lite fra alt som skjedde. Jeg snakket med en lege på legevakten. Han sa jeg var deprimert. Jeg ba han dra til helvete. Mange ganger. Han spurte om jeg hadde hatt den følelsen lenge.
“Den følelsen”. Jeg var følelsesløs, kald, kynisk, hatet alle og alt. Jeg orket ikke å stå opp, jeg orket ikke å spise, jeg kansellerte avtaler uten grunn, jeg bare ville ikke være med folk. Hvilken følelse er det? Jeg sa til legen på legevakten at jeg hadde fått anti-deprisiver, og at jeg hadde begynt på dem to dager tidligere. Han ba meg fortsette på de. Jeg fortalte han at jeg hadde hatt samtaler med fastlegen, men jeg følte det ikke funket lengre. Jeg spurte om å få en anbefaling til psykolog. Så fikk jeg det. Jeg fikk akkut-time 3 månder etterpå. 

Når vi kom til Januar og jeg skulle møte denne psykologen, så prøvde jeg å ha et åpent sinn. Jeg endte opp med å ikke like henne. Hun klarte å provosere sinne i meg, mange ganger, gjentatte ganger, ca 2 ganger i mnd. Det var så provoserende. En gang stormet jeg bare ut. Jeg gikk. Den dag i dag, når jeg tenker på psykologen, så blir jeg bare sint. Alt sinne jeg har, er blitt sentrert dit, til det kontoret.  Sist jeg var der, var i mai, 2016. Etter det ble jeg erklært frisk, i den forstand at hun anbefalte meg å gå til psykolog ennå, men at jeg fortatt var deprimert til en viss grad. Jeg kunne få tilbake fall, hun visste ikke når eller hva som kunne utløse det, men hun tror det. 

Nå er det sommeren 2016, jeg er litt opp og ned, jeg skjuler det for folk flest, de nærmeste vet det. Det er de jeg ringer til hvis det går litt dårlig. Av og til bare hjelper det å prate med dem, uten at de i det hele tatt vet at det er derfor jeg har tatt kontakt med dem. 

Det jeg merker nå, er alle kjennetegnene jeg selv har hatt, hos andre jeg tror sliter.
Man kan merke at de plutselig slutter å holde kontakten, de bryter avtaler, verv, vennskap omtrent, uten noe spesiell grunn. Det er nesten umulig å få tak i dem, og når man gjør, så kan de virke korte eller bare ikke interessert i det du har å si.
De hater å snakke om følelser, og skyver alt unna når man prøver å spørre om små ting. Man blir fortere hissig, mister søvn og appetitt, men spiser mye “junk”. 

Men jeg er 27 år gammel, og er faktisk deprimert. Siste halvåret har jeg egentlig hatt det helt topp, ting går mye bedre, jeg fikk hjelp, jeg har gode venner, jeg har fått den psykologiske hjelpen jeg trengte, jeg har fått tips og triks, til å mestre min egen hverdag. – Så når folk sier at de blir deprimert av småting, som å se på Paradise Hotell, så tenker jeg  – det kan du gjøre noe med. Slutt å se på det. Det er den store forskjellen. 

Hvis du tror noen sliter, eller har behov for å snakke om noe, vær forsiktig. Den broen kan fort bli brent. Du kan be dem ringe til 116 123 som er Mental Helses Hjelpetelefon. Den har bemanning døgnet rundt.

 

Takk for meg.

Hvorfor tør vi ikke?

Ja, hva er det vi ikke tør tenker du? Det skal jeg prøve å forklare nå

Har du noen gang blitt spurt ut på date? Hvor en person fysisk står foran deg og spør, og du er under 80 år?
Ja? Gratulerer!

Nei?

Har du noen gang spurt noen ut på date, fysisk til en person som står rett foran deg og du er under 80 år?

Ja? KULT!

Nei? Hvorfor ikke?

Du skjønner kanskje hva jeg skal skrive om nå?
Fordi jeg tenker at dette kan vi snakke om. Flørting og dating i 2019! Hvordan flørter vi i dag? Vi bruker jo mye app og Facebook/Messenger til å finne en vi flørter med. Eller en på byen (med flytende mot i kroppen?) Hvordan skal vi gå fram? Hva skal man si? Og når er det innafor å spørre med ut på en date? Og hvordan gjør man det?

Skal man stille spørsmålet “Vil du finne på noe gøy en dag?” Som kan være et faktisk spørsmål om å finne på noe gøy, eller bare finne på noe generelt, uten at det ligger mer i det. Hvordan skal den andre personen – som du prøver å be ut, forstå at nå er det en date? Eller er det bedre å bare ta en sjanse, å spørre rett ut?

Hvordan skal man gå fram?
Ok, nå er det mange spørsmål jeg har stilt. Jeg tenker at det er like greit å spørre rett ut, hvis du faktisk har noe interesse for den personen. Hvis du da spør rett ut – så vil du jo ganske kjapt få et svar på om den personen synes du også er interresant på samme måte.  Og man kan stille spørsmålet på Facebook/Messenger/ eller bare møte personen og ta det ansikt til ansikt!

Hva er det som gjør at vi synes det er så vanskelig å stille det spørsmålet, som vi kanskje sitter inne med så lenge, kanskje så lenge at det blir for sent? Jeg tenker at vi kanskje er redd for å åpne oss på den måten. Man blottlegger jo hele seg for den personen, og det vedkommende vet i det øyeblikk at du har en interesse for dem. Er det så stor frykt i å bli avvist? Er vi så redde for at den du har spurt med deg ut, skal si nei, også bli sur? Har du noen gang hørt om noen som ble skikkelig sure eller sinte fordi man viste en ekstra interesse for noen? Jeg tror ikke at noen blir sure for å få det spørsmålet, eller sinte. Jeg tenker at det er jo bare det største komplimentet man kan gi, og hvis man får et nei, så har du bare gitt de et kompliment. Også kan man gå over til den andre delen av den frykten -> frykten for å bli avvist i hverdagen etterpå. Hvis dette er en person du omgåes med, på skole, jobb, fritidsaktivitet – og du må se denne personen ukentlig, så kan det fort bli kleint, eller føles kleint. Men det trenger jo ikke å være det. Man kan snakke sammen om det, og jeg tror utfallet vil være at man blir venner, kanskje bedre venner? Og du selv slipper jo å gå rundt å lure på om han eller hun er interessert i deg også. Hvis personen er keen på deg også, så har de jo fått en rød løper til å si jatakk, til den daten. Er jakten etter å få likes og de beste kommentarene på et bilde på sosiale medier så viktige for oss, at vi streber etter å være den beste utgaven av oss selv, slik at vi ikke tørr å åpne oss opp, være litt sårbare? Fordi den ene kommentaren gjør at vi føler kanskje at vi ikke ser bra nok ut?
Jeg sier jo ikke at man skal gå rundt å spørre alle med ut på date, og at man alltid får et nei. Jeg skjønner jo at det er vondt og fælt, og at man gjerne etter to-tre nei, ikke tørr eller orker å gjøre det igjen, fordi den følelsen av å bli avvist var vond, fælt og man tenker “men hva er galt med meg?”

Nå skal du høre noe – det er ingenting galt med deg! Men nå er det nå sånn at vi tiltrekkes jo ikke av absolutt alle mennesker, uavhengig legning. Men man må jo bare prøve! Fordi hvis du ikke har tatt den sjansen, så kan det jo være at det faktisk har gått en sjanse forbi deg, uten at du aner noe. Fordi den personen du kanskje var litt keen på, egentlig var litt keen på deg også, men ingen av dere sa noe.

Det inntrykket jeg har, hvor en gutt og en jente skal date hverandre, venter ofte jenten på at gutten skal spørre henne ut. Fordi det er det vi er vokst opp med, på film, serier, hørt om. Kanskje du som jente som kan be ut gutten?
Og da tenker jeg også – at når to jenter eller to gutter som skal be hverandre ut, så må faktisk en ta sjansen. Og hvis det er en du ikke vet om er skeiv en gang, og du bommer totalt på blinken og han eller hun er heterofil, så har du bare gitt et fint kompliment, også kan dere være venner!

Så hva er det vi ikke tørr? Vi tørr ikke å prøve, vi tørr ikke å åpne oss, fordi vi er redde for å bli såret, vi er redd det skal bli kleint, og sist men kanskje størst, vi er redde for avvisning. Det å få en avvisning gjør noe med oss, selvtilliten forsvinner litt, man føler seg kanskje litt dum og teit og terskelen for å prøve igjen blir mye større, fordi vi ikke orker å gå igjennom det en gang til.
Hva om du bare vrir det til noe positivt? Hva kan du lære av den avvisningen? Hva sa du? Hvilket svar fikk du? Snakket du med vedkommende i ettertid om det?
Lær heller av avvisningen, så blir selvtilliten kanskje ti ganger bedre, fordi du tørr! Du tørr å åpne deg, du tørr å være sårbar, og det er faktisk en modig ting! Og den som avviser deg vet også det!

LYKKE TIL!

 

 

Edit:

 

Se denne filmen! Ta en sjangse!

Når du blir forfulgt for den du er

“I Brunei er homofili ulovlig, og homofile bør derfor være varsomme og oppmerksomme på dette når man reiser dit. Offentlig klemming og kyssing mellom en mann og kvinne er heller ikke akseptert.” Dette står det på nettsiden regjeringen.no som ble oppdatert i dag, 02.04.2019.
I Brunei er det ikke akseptert en mann og kvinne kan offentlig klemme hverandre, og det er ulovlig å være homofil.

La oss studere dette verdenskartet litt – hentet fra ilga – Så ser vi mye rødt, mye som er ulovlig. Enkelte av disse landene har dødsstraff, livstid i fengsel og ansees som utrygge plasser å være homofil. I dag har også Brunei innført dødsstraff, og ikke hvilken som helst form for dødsstraff, men pisking og steining. Til du dør. Kjenn litt på den. Du skal bli steinet til døde, fordi du er født den du er født som. Du er skapt til verden, du er skapt av Gud, og nå skal du straffes, av andre mennesker, for den du er.  For å ikke snakke om den type straff som skal bli utført. Det er ikke humant, det er en brutal og voldsom, lang og smertefull måte. Tenk deg når du snubler på isen, og du slår deg litt, og det føles vondt og smertefull der og da. Så kan du prøve å tenke at hver gang du reiser deg opp, skal du deise ned igjen i asfalten.  Hvis jeg skal gjette følelsen, så tipper jeg det er noe som det. Dette er slikt jeg bare har mareritt om, og det gjør vondt å vite at for noen, så er dette marerittet faktisk livet deres.
Den nye loven gjelder for mer en det å være homofili, den gjelder for ran, voldtekt og fornærmelse av profeten Muhammed.

Også i Egypt ble en journalist arrestert og fikk en bot på ca 1400 norske kroner, fordi homofili ble gjort synlig i media. I Egypt er homofile bannlyst fra media, etter at et Prideflagg dukket opp på en konsert i 2017. Journalisten er også dømt med meldeplikt i et år, og intervjuet han gjorde ble umiddelbart tatt av luften. Dette handlet om en sexarbeider.

Se på kartet ovenfor. I 70 land (https://amnesty.no/lhbt) er homofili kriminalisert. Det er kriminelt, ulovlig. I 8 land er det dødsstraff for dette. I mange land gjelder dette hovedsakelig menn, fordi kvinners seksualitet i samfunnet ikke blir sett på som eget og selvstendig. Også transpersoner får mye hat, og det er en skummel utvikling der også. De blir diskriminert pågrunn av kjønn, og det har vært flere drap, der 90 drap på transpersoner i en periode fra 2008-2014, i 13 ulike europeiske land.

Det er flere land som bannlyser informasjon om homofili, du blir forfulgt og etterforsket for homoseksuell adferd. Hvis de virkelig går inn for det, så blir du “stemplet”, og får ikke jobb, fordi du er under etterforskning for homofil adferd. Jeg kan ikke si det nok – men dette er grunnen til at jeg går i Pride, at jeg feirer Pride. Jeg går for dem som ikke kan, jeg går for å vise solidaritet, jeg går fordi kampen ikke er over, jeg går fordi jeg kan! Fordi jeg lever i Norge, med en konge som sier at en nordmann er jenter som liker jenter, og gutter som liker gutter. Jeg ber hver dag om at kjærligheten skal vinne, og at forfølgelse av dem som er født og skapt i Guds bilde, som liker det samme kjønn, skal få leve i fred.

Jeg heier på kjærligheten, fordi den er størst, den er sterkest og den overlever alt. Hvis vi står sammen, så blir den sterkere!

Get fit, get Funky!

En av planene mine dette året er å trene mer. Så da begynner man å undersøke litt, lage noen program, og prøve å finne litt motivasjon.  Jeg har sett at Vegard Harm og Funkygine også kjent som Jørgine trene sammen i 10 måneder på VGTV. 

Og gjett om jeg fikk motivasjon! Jeg så hvordan han ville, hvordan han ønsket, hvordan han virkelig virkelig pushet seg hardt, jeg så hvordan Jørgine pushet og jeg så resultatene underveis. Jeg så at det fungerte, og det ga meg masse motivasjon! Jeg kan virkelig anbefale å se det, fordi det var latter, og jeg kjente jeg ble stolt. Av en person jeg ikke kjenner en gang, men jeg ble oppriktig glad! 

Som noen vet, så går jeg allerede på Grete Roede, men nå skal jeg prøve meg på noen av øvelsene Vegard har måtte gå igjennom, og jeg skal push meg selv masse. 

Jeg skal gi jernet, stå på, pushe meg selv.! 

Kan også anbefale den nye videoen til Funkygine, med hjemmetrening, og andre ting hun har publisert av enkle øvelser man kan gjøre hjemme eller ute! 

Kjære Jørgine, Takk for at du skriver og deler på en så enkel og fantastisk måte og gir motivasjon, og samme til deg Vegard, du har gitt meg motivasjon til å følge i dine fotspor i 2019! 

 

 

2019

Da var 2019 her! 

Nå skal vi skrive 2018 på alle dokumenter i ca 30 dager før vi innser at det er 2019. 

Også kommer alle nyttårsforsettene. Hva man skal bli bedre på, noen skal ned i vekt, andre skal få bedre karakterer, noen skal trene mer, trene mer gjenvlig. Kanskje du egentlig hadde de samme nyttårsforsettene i 2018 også? Det er noe med det ordet. 

Nytt-års-forsett. Vi skal prøve å bli bedre, vi skal kutte ut uvaner, vi skal kanskje legge til nye vaner, sunnere vaner? Kanskje vi skal bli bedre på klima? mindre krig? 

Har du laget deg noen nyttårsforsett? 

Vel, det har jeg. her er mine 10

  1. Bestå hebraisk
  2. Få litt bedre karakter
  3. Bli minimalist 
  4. Fortsette å trene 
  5. Gå ca 70.000 skritt pr uke, hver uke
  6. Spare penger
  7. Sove ute minst 10 ganger i år
  8. Spise mindre kjøtt 
  9. Reise mer i Norge
  10. Fortsette å finne det positive i det negative.

 

Det ble ikke mye lyd fra meg her i 2018, det må jeg beklage. Det var et travelt år, mye flytting og mye skole. Jeg tenkte jeg skulle sette på listen “blogge mer” men det kommer litt av seg selv til tider. Det er vanskelig å skrive med skrivesperre, og med alle oppgaver som også skal skrives, men jeg skal prøve. Jeg kan ha det på en eventuelt nr 11. 

I 2018 var jeg gjestesnapper på Hverdagsskeiv, jeg var på et arrangement hvor jeg snakket litt om mine erfaringer og noen utfordringer. Denne våren i 2019 tror jeg kan bli spennende! Det er mye skole og fag, det er praksis, som jeg gleder meg veldig mye til. Jeg skrev i fjor om at jeg strøk på en eksamen, to ganger. Og at det er greit å stryke, og at man må tørre å være mer ærlig rundt det. Hvis ikke får man ikke hjelp. Det resulterte i at jeg bestod og fikk en C, noe jeg er veldig fornøyd med. Å gå fra stryk til C. Jeg kunne kanskje klart en B, men jeg tenker at jeg ikke dveler mer med den karakteren nå. Jeg er veldig fornøyd. 

Nå bor jeg også på Jessheim. – Det er en grunn til at jeg skal bli minimalistisk. Egen leilighet er veldig digg, men den er bare 30kvm, så man må være smart i innredning og med hva man faktisk trenger. Når jeg er kommet skikkelig på plass, så kommer det bilder. 
Ellers har jeg laget meg selv budsjett, slik at jeg kan spare penger, og jeg skal bli flinkere på å gå enda mer. 

Jeg vil oppfordre alle til å prøve å bli mer positiv, hver mer hyggelig mot hverandre. Slik som Kongen sa i sin nyttårstale (den kan du se her). Hvis noe er skikkelig kjipt eller vanskelig, urettferdig, prøve å finne det lille positive i det, så tar ikke det negative over. Når du får 10 komplimenter, og 1 negativ tilbakemelding, så er det dessverre gjerne bare den ene negative kommentaren man husker best. Da vil jeg at du skal repetere de 10 positive til deg selv, slik at du husker de best!

Ellers vil jeg ønske alle et riktig godt nyttår i 2019! Send meg gjerne en melding om det er noe dere vil at jeg skal skrive om! 

UReDD

 

Neste uke skal jeg være på Biblioteket i Bergen! 

Temaet er religion og seksualitet – og ulike undertema skal belyses! 
Skal ekteskapet kun være mellom mann og kvinne?  Er det rom for å være religiøs og åpent homofil? Hvilke utfordringer møter egentlig de som er både religiøs og åpen om sin legning? Hvilke utfordringer møter skeive som velger å ikke tro? 

Jeg skal i dette arrangementet være sammen med Thee Yezen som er leder av organisasjonen Salam-سلام som er åpent homofil muslim. 

I disse dager står det en postkasse på Bergen Bibliotek hvor du kan sende inn anonyme spørsmål, eller du kan legge igjen en kommentar her, også skal jeg ta det med til arrangementet. 

Dagene etterpå skal jeg skrive litt om hva vi pratet om og spørsmålene som ble tatt opp! 

 

Håper du vil komme, og du kan finne informasjon om arrangementet HER! 

Når du spiser noe du ikke liker

 

Ja..

 

Den følelsen får jeg når jeg sier at jeg studerer teologi, er forhåndsdømmende blikk, folk vil forlate situasjonen, og de som ikke gir meg blikkene, de er rett og slett dømmende i måten de svarer på. Når jeg forklarer til folk at dette skjer, så blir de overrasket. Det blir egentlig ikke jeg, eller har jeg bare blitt så vandt med det nå, i 2år i Oslo, at dette er reaksjonen jeg får? I det skeive miljøet, og jeg sier at jeg skal bli prest, får jeg høre “Vil du bli det, alt etter det kirken har gjort mot homofile? Blir det ikke som å oppsøke problemer? “

Så når min partner møter folk, og forklarer hva jeg studerer, så har hun også opplevd de samme blikkene, de litt nølene svarene som sier “åh.” i stedet for “ååh, så spennende!” 
Ja-  altså, alt trenger ikke å være spennende. Men hvis noen studerer f.eks sykepleien, medisin, jus, teater etc, er det ingen som gir deg et lite “åh”. Men sier heller noe mer oppmuntrende. Men er det ikke litt rart, at en som studerer teologi skal bli dømt av andre? Ironisk eller rart,? 
Er teologistudiet så ukjent for folk ?  Er religion avstøtende? Eller er det bare kristendommen? Hvis noen sier  “Jeg går i kirken på julaften”, gir du de et “åh” tilbake? Er det mer akseptabelt å si at man gå i kirken på julaften, enn at man studerer teologi? 

En av de vanligste tingene man hører etter det veldig entusiastiske “åh” er enten “altså, jeg er ikke kristen” eller “Er du sånn superkristen da? Går du i kirken hver søndag? ” også hvis man snakker med noen som har tatt en øl for mye, så får du høre “i min bestefars begravelse var det en veldig hyggelig prest”. Også skal vi plutselig snakke om døden hele natten. 

Egentlig, så er det litt som å komme ut av skapet igjen, for 10 år siden. Det er litt rart, fordi kristendommen er en del eldre enn det å være homofil. Eller, det vil si, etter at homofile ble anerkjent som noe annet enn en psykisk sykdom og AIDS. Men det at man får rare blikk, utifra at man studerer noe man tror på. Man får masse spørsmål og det hele blir en stor greie. Så jeg har nå, det siste året, bare droppet å si at jeg studerer teologi, også sier jeg heller at det er litt hebraisk, litt gresk, litt etikk. Det er ok, det syns folk er spennende. Men med en gang jeg sier teologi, så forsvinner folk. 

Hvorfor skal det være sært og spesielt å studere noe man interreserer seg for? 

Jeg trenger ikke å snakke om at jeg studerer teologi, hvis det er slik at noen tror at jeg skal sitte å snakke om Jesus i 2-3 timer. Vi kan snakke om helt andre ting. Som f.eks. hvilke serier jeg liker å se på netflix, mat jeg liker å lage, hvor jeg liker å gå på tur. 

Så hvis man spør noen om hva de studerer, så er det veldig lett gjennomskuelig når man blir dømt for svaret. Så la hver å spør, eller aksepter svaret. 

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

PS: Det er ganske kult å studere teologi. Og jeg har vært så heldig at jeg fikk reise til Hellas, i Paulus sine fotspor. Her er jeg i delfi. Her spiste jeg en sykt god gyros  med en fantastisk tatziki til. 

 

Stryke = Styrke ?

Jeg har et spørsmål – Er det ingen som stryker på høyere utdanning? Grunnen til at jeg spør, er at ingen snakker om det. Er det flaut å stryke, er det pinlig, føler man seg ikke bra nok? Føler man at man har sviktet, og hvem har man sviktet? 

Jeg har strøket på eksamen. To ganger faktisk! Første gangen jeg strøk, så følte jeg meg helt knust. Det var ikke greit, og det var jeg følte at nå kan jeg egentlig bare tømme skapet mitt på dagen for nå var min tid på MF over. Jeg sa det til noen at jeg strøk, og responsen jeg fikk, var støttende, og hjelpende. Alle ville hjelpe til. Vi er på mange måter alene i studiet, men samtidig er vi på samme lag og vi ønsker at alle skal bestå. Hvorfor har det da blitt en ukultur å ikke si at man har strøket? 
Når jeg strøk på den andre eksamen, så var jeg åpen om det fra første sekund. Jeg fikk låne notater, jeg gikk rundt i gangene og sa at jeg hadde strøket. På statistikken så jeg at det var flere enn meg, men jeg fant de ikke. De var rett og slett ikke å oppdrive. Til slutt var det en som kom til meg og sa “jeg og strøk!” 

“Flink pike” og “Generasjon perfeksjon” har tatt veldig over, og det merkes godt. Det er lov å stryke på en eksamen, og man får en mulighet til å lese igjen, og prøve en gang til. Skolene vil jo at man skal klare det, og dine medstudenter vil også at du skal klare det! Hvis du ikke får en A, men en C, så er det ikke verdens undergang. Det er ikke verdens undergang å få F, eller “ikke bestått”. Det kan være alle mulige grunner til at man stryker på eksamen, men det du skal vite, er at DU er ikke karakteren din. Det er bare en bokstavkarakter som settes for å måle det du kunne de 4-6 timene den dagen eksamen var

I en statistikk for strykprosenten i høyere utdanning er det 7,91% i 2016 og 7,63% i 2017 stryk. Dette er sammenlagt over ulike utdanningsinstitusjoner i Norge- men man hører aldri om de som stryker. Det å gå rundt på sin egen skole, og føle at man er den eneste som annonserer at man har strøket – det er ikke fordi jeg er så veldig stolt over det, men heller det faktum at jeg vil finne de andre som strøk, så man kan gå sammen, lese sammen og finne ut hvor og hva som gjorde oss svake på den eksamen. 

Jeg vil fjerne dette merkelige tabuet, om man kan kalle det det, for å stryke på høyere utdanning slik at vi kan heller styrke hverandre, i stedet for at man trykker seg selv lengre ned enn nødvendig. Det er ingenting som er umulig – det umulige tar bare litt lengre tid å løse.

 

Hjelp meg å fjerne et unødvendig tabu i generasjon perfeksjon!