Hvorfor tør vi ikke?

Ja, hva er det vi ikke tør tenker du? Det skal jeg prøve å forklare nå

Har du noen gang blitt spurt ut på date? Hvor en person fysisk står foran deg og spør, og du er under 80 år?
Ja? Gratulerer!

Nei?

Har du noen gang spurt noen ut på date, fysisk til en person som står rett foran deg og du er under 80 år?

Ja? KULT!

Nei? Hvorfor ikke?

Du skjønner kanskje hva jeg skal skrive om nå?
Fordi jeg tenker at dette kan vi snakke om. Flørting og dating i 2019! Hvordan flørter vi i dag? Vi bruker jo mye app og Facebook/Messenger til å finne en vi flørter med. Eller en på byen (med flytende mot i kroppen?) Hvordan skal vi gå fram? Hva skal man si? Og når er det innafor å spørre med ut på en date? Og hvordan gjør man det?

Skal man stille spørsmålet “Vil du finne på noe gøy en dag?” Som kan være et faktisk spørsmål om å finne på noe gøy, eller bare finne på noe generelt, uten at det ligger mer i det. Hvordan skal den andre personen – som du prøver å be ut, forstå at nå er det en date? Eller er det bedre å bare ta en sjanse, å spørre rett ut?

Hvordan skal man gå fram?
Ok, nå er det mange spørsmål jeg har stilt. Jeg tenker at det er like greit å spørre rett ut, hvis du faktisk har noe interesse for den personen. Hvis du da spør rett ut – så vil du jo ganske kjapt få et svar på om den personen synes du også er interresant på samme måte.  Og man kan stille spørsmålet på Facebook/Messenger/ eller bare møte personen og ta det ansikt til ansikt!

Hva er det som gjør at vi synes det er så vanskelig å stille det spørsmålet, som vi kanskje sitter inne med så lenge, kanskje så lenge at det blir for sent? Jeg tenker at vi kanskje er redd for å åpne oss på den måten. Man blottlegger jo hele seg for den personen, og det vedkommende vet i det øyeblikk at du har en interesse for dem. Er det så stor frykt i å bli avvist? Er vi så redde for at den du har spurt med deg ut, skal si nei, også bli sur? Har du noen gang hørt om noen som ble skikkelig sure eller sinte fordi man viste en ekstra interesse for noen? Jeg tror ikke at noen blir sure for å få det spørsmålet, eller sinte. Jeg tenker at det er jo bare det største komplimentet man kan gi, og hvis man får et nei, så har du bare gitt de et kompliment. Også kan man gå over til den andre delen av den frykten -> frykten for å bli avvist i hverdagen etterpå. Hvis dette er en person du omgåes med, på skole, jobb, fritidsaktivitet – og du må se denne personen ukentlig, så kan det fort bli kleint, eller føles kleint. Men det trenger jo ikke å være det. Man kan snakke sammen om det, og jeg tror utfallet vil være at man blir venner, kanskje bedre venner? Og du selv slipper jo å gå rundt å lure på om han eller hun er interessert i deg også. Hvis personen er keen på deg også, så har de jo fått en rød løper til å si jatakk, til den daten. Er jakten etter å få likes og de beste kommentarene på et bilde på sosiale medier så viktige for oss, at vi streber etter å være den beste utgaven av oss selv, slik at vi ikke tørr å åpne oss opp, være litt sårbare? Fordi den ene kommentaren gjør at vi føler kanskje at vi ikke ser bra nok ut?
Jeg sier jo ikke at man skal gå rundt å spørre alle med ut på date, og at man alltid får et nei. Jeg skjønner jo at det er vondt og fælt, og at man gjerne etter to-tre nei, ikke tørr eller orker å gjøre det igjen, fordi den følelsen av å bli avvist var vond, fælt og man tenker “men hva er galt med meg?”

Nå skal du høre noe – det er ingenting galt med deg! Men nå er det nå sånn at vi tiltrekkes jo ikke av absolutt alle mennesker, uavhengig legning. Men man må jo bare prøve! Fordi hvis du ikke har tatt den sjansen, så kan det jo være at det faktisk har gått en sjanse forbi deg, uten at du aner noe. Fordi den personen du kanskje var litt keen på, egentlig var litt keen på deg også, men ingen av dere sa noe.

Det inntrykket jeg har, hvor en gutt og en jente skal date hverandre, venter ofte jenten på at gutten skal spørre henne ut. Fordi det er det vi er vokst opp med, på film, serier, hørt om. Kanskje du som jente som kan be ut gutten?
Og da tenker jeg også – at når to jenter eller to gutter som skal be hverandre ut, så må faktisk en ta sjansen. Og hvis det er en du ikke vet om er skeiv en gang, og du bommer totalt på blinken og han eller hun er heterofil, så har du bare gitt et fint kompliment, også kan dere være venner!

Så hva er det vi ikke tørr? Vi tørr ikke å prøve, vi tørr ikke å åpne oss, fordi vi er redde for å bli såret, vi er redd det skal bli kleint, og sist men kanskje størst, vi er redde for avvisning. Det å få en avvisning gjør noe med oss, selvtilliten forsvinner litt, man føler seg kanskje litt dum og teit og terskelen for å prøve igjen blir mye større, fordi vi ikke orker å gå igjennom det en gang til.
Hva om du bare vrir det til noe positivt? Hva kan du lære av den avvisningen? Hva sa du? Hvilket svar fikk du? Snakket du med vedkommende i ettertid om det?
Lær heller av avvisningen, så blir selvtilliten kanskje ti ganger bedre, fordi du tørr! Du tørr å åpne deg, du tørr å være sårbar, og det er faktisk en modig ting! Og den som avviser deg vet også det!

LYKKE TIL!

 

 

Edit:

 

Se denne filmen! Ta en sjangse!

Når du blir forfulgt for den du er

“I Brunei er homofili ulovlig, og homofile bør derfor være varsomme og oppmerksomme på dette når man reiser dit. Offentlig klemming og kyssing mellom en mann og kvinne er heller ikke akseptert.” Dette står det på nettsiden regjeringen.no som ble oppdatert i dag, 02.04.2019.
I Brunei er det ikke akseptert en mann og kvinne kan offentlig klemme hverandre, og det er ulovlig å være homofil.

La oss studere dette verdenskartet litt – hentet fra ilga – Så ser vi mye rødt, mye som er ulovlig. Enkelte av disse landene har dødsstraff, livstid i fengsel og ansees som utrygge plasser å være homofil. I dag har også Brunei innført dødsstraff, og ikke hvilken som helst form for dødsstraff, men pisking og steining. Til du dør. Kjenn litt på den. Du skal bli steinet til døde, fordi du er født den du er født som. Du er skapt til verden, du er skapt av Gud, og nå skal du straffes, av andre mennesker, for den du er.  For å ikke snakke om den type straff som skal bli utført. Det er ikke humant, det er en brutal og voldsom, lang og smertefull måte. Tenk deg når du snubler på isen, og du slår deg litt, og det føles vondt og smertefull der og da. Så kan du prøve å tenke at hver gang du reiser deg opp, skal du deise ned igjen i asfalten.  Hvis jeg skal gjette følelsen, så tipper jeg det er noe som det. Dette er slikt jeg bare har mareritt om, og det gjør vondt å vite at for noen, så er dette marerittet faktisk livet deres.
Den nye loven gjelder for mer en det å være homofili, den gjelder for ran, voldtekt og fornærmelse av profeten Muhammed.

Også i Egypt ble en journalist arrestert og fikk en bot på ca 1400 norske kroner, fordi homofili ble gjort synlig i media. I Egypt er homofile bannlyst fra media, etter at et Prideflagg dukket opp på en konsert i 2017. Journalisten er også dømt med meldeplikt i et år, og intervjuet han gjorde ble umiddelbart tatt av luften. Dette handlet om en sexarbeider.

Se på kartet ovenfor. I 70 land (https://amnesty.no/lhbt) er homofili kriminalisert. Det er kriminelt, ulovlig. I 8 land er det dødsstraff for dette. I mange land gjelder dette hovedsakelig menn, fordi kvinners seksualitet i samfunnet ikke blir sett på som eget og selvstendig. Også transpersoner får mye hat, og det er en skummel utvikling der også. De blir diskriminert pågrunn av kjønn, og det har vært flere drap, der 90 drap på transpersoner i en periode fra 2008-2014, i 13 ulike europeiske land.

Det er flere land som bannlyser informasjon om homofili, du blir forfulgt og etterforsket for homoseksuell adferd. Hvis de virkelig går inn for det, så blir du “stemplet”, og får ikke jobb, fordi du er under etterforskning for homofil adferd. Jeg kan ikke si det nok – men dette er grunnen til at jeg går i Pride, at jeg feirer Pride. Jeg går for dem som ikke kan, jeg går for å vise solidaritet, jeg går fordi kampen ikke er over, jeg går fordi jeg kan! Fordi jeg lever i Norge, med en konge som sier at en nordmann er jenter som liker jenter, og gutter som liker gutter. Jeg ber hver dag om at kjærligheten skal vinne, og at forfølgelse av dem som er født og skapt i Guds bilde, som liker det samme kjønn, skal få leve i fred.

Jeg heier på kjærligheten, fordi den er størst, den er sterkest og den overlever alt. Hvis vi står sammen, så blir den sterkere!

Get fit, get Funky!

En av planene mine dette året er å trene mer. Så da begynner man å undersøke litt, lage noen program, og prøve å finne litt motivasjon.  Jeg har sett at Vegard Harm og Funkygine også kjent som Jørgine trene sammen i 10 måneder på VGTV. 

Og gjett om jeg fikk motivasjon! Jeg så hvordan han ville, hvordan han ønsket, hvordan han virkelig virkelig pushet seg hardt, jeg så hvordan Jørgine pushet og jeg så resultatene underveis. Jeg så at det fungerte, og det ga meg masse motivasjon! Jeg kan virkelig anbefale å se det, fordi det var latter, og jeg kjente jeg ble stolt. Av en person jeg ikke kjenner en gang, men jeg ble oppriktig glad! 

Som noen vet, så går jeg allerede på Grete Roede, men nå skal jeg prøve meg på noen av øvelsene Vegard har måtte gå igjennom, og jeg skal push meg selv masse. 

Jeg skal gi jernet, stå på, pushe meg selv.! 

Kan også anbefale den nye videoen til Funkygine, med hjemmetrening, og andre ting hun har publisert av enkle øvelser man kan gjøre hjemme eller ute! 

Kjære Jørgine, Takk for at du skriver og deler på en så enkel og fantastisk måte og gir motivasjon, og samme til deg Vegard, du har gitt meg motivasjon til å følge i dine fotspor i 2019! 

 

 

2019

Da var 2019 her! 

Nå skal vi skrive 2018 på alle dokumenter i ca 30 dager før vi innser at det er 2019. 

Også kommer alle nyttårsforsettene. Hva man skal bli bedre på, noen skal ned i vekt, andre skal få bedre karakterer, noen skal trene mer, trene mer gjenvlig. Kanskje du egentlig hadde de samme nyttårsforsettene i 2018 også? Det er noe med det ordet. 

Nytt-års-forsett. Vi skal prøve å bli bedre, vi skal kutte ut uvaner, vi skal kanskje legge til nye vaner, sunnere vaner? Kanskje vi skal bli bedre på klima? mindre krig? 

Har du laget deg noen nyttårsforsett? 

Vel, det har jeg. her er mine 10

  1. Bestå hebraisk
  2. Få litt bedre karakter
  3. Bli minimalist 
  4. Fortsette å trene 
  5. Gå ca 70.000 skritt pr uke, hver uke
  6. Spare penger
  7. Sove ute minst 10 ganger i år
  8. Spise mindre kjøtt 
  9. Reise mer i Norge
  10. Fortsette å finne det positive i det negative.

 

Det ble ikke mye lyd fra meg her i 2018, det må jeg beklage. Det var et travelt år, mye flytting og mye skole. Jeg tenkte jeg skulle sette på listen “blogge mer” men det kommer litt av seg selv til tider. Det er vanskelig å skrive med skrivesperre, og med alle oppgaver som også skal skrives, men jeg skal prøve. Jeg kan ha det på en eventuelt nr 11. 

I 2018 var jeg gjestesnapper på Hverdagsskeiv, jeg var på et arrangement hvor jeg snakket litt om mine erfaringer og noen utfordringer. Denne våren i 2019 tror jeg kan bli spennende! Det er mye skole og fag, det er praksis, som jeg gleder meg veldig mye til. Jeg skrev i fjor om at jeg strøk på en eksamen, to ganger. Og at det er greit å stryke, og at man må tørre å være mer ærlig rundt det. Hvis ikke får man ikke hjelp. Det resulterte i at jeg bestod og fikk en C, noe jeg er veldig fornøyd med. Å gå fra stryk til C. Jeg kunne kanskje klart en B, men jeg tenker at jeg ikke dveler mer med den karakteren nå. Jeg er veldig fornøyd. 

Nå bor jeg også på Jessheim. – Det er en grunn til at jeg skal bli minimalistisk. Egen leilighet er veldig digg, men den er bare 30kvm, så man må være smart i innredning og med hva man faktisk trenger. Når jeg er kommet skikkelig på plass, så kommer det bilder. 
Ellers har jeg laget meg selv budsjett, slik at jeg kan spare penger, og jeg skal bli flinkere på å gå enda mer. 

Jeg vil oppfordre alle til å prøve å bli mer positiv, hver mer hyggelig mot hverandre. Slik som Kongen sa i sin nyttårstale (den kan du se her). Hvis noe er skikkelig kjipt eller vanskelig, urettferdig, prøve å finne det lille positive i det, så tar ikke det negative over. Når du får 10 komplimenter, og 1 negativ tilbakemelding, så er det dessverre gjerne bare den ene negative kommentaren man husker best. Da vil jeg at du skal repetere de 10 positive til deg selv, slik at du husker de best!

Ellers vil jeg ønske alle et riktig godt nyttår i 2019! Send meg gjerne en melding om det er noe dere vil at jeg skal skrive om! 

UReDD

 

Neste uke skal jeg være på Biblioteket i Bergen! 

Temaet er religion og seksualitet – og ulike undertema skal belyses! 
Skal ekteskapet kun være mellom mann og kvinne?  Er det rom for å være religiøs og åpent homofil? Hvilke utfordringer møter egentlig de som er både religiøs og åpen om sin legning? Hvilke utfordringer møter skeive som velger å ikke tro? 

Jeg skal i dette arrangementet være sammen med Thee Yezen som er leder av organisasjonen Salam-سلام som er åpent homofil muslim. 

I disse dager står det en postkasse på Bergen Bibliotek hvor du kan sende inn anonyme spørsmål, eller du kan legge igjen en kommentar her, også skal jeg ta det med til arrangementet. 

Dagene etterpå skal jeg skrive litt om hva vi pratet om og spørsmålene som ble tatt opp! 

 

Håper du vil komme, og du kan finne informasjon om arrangementet HER! 

Når du spiser noe du ikke liker

 

Ja..

 

Den følelsen får jeg når jeg sier at jeg studerer teologi, er forhåndsdømmende blikk, folk vil forlate situasjonen, og de som ikke gir meg blikkene, de er rett og slett dømmende i måten de svarer på. Når jeg forklarer til folk at dette skjer, så blir de overrasket. Det blir egentlig ikke jeg, eller har jeg bare blitt så vandt med det nå, i 2år i Oslo, at dette er reaksjonen jeg får? I det skeive miljøet, og jeg sier at jeg skal bli prest, får jeg høre “Vil du bli det, alt etter det kirken har gjort mot homofile? Blir det ikke som å oppsøke problemer? “

Så når min partner møter folk, og forklarer hva jeg studerer, så har hun også opplevd de samme blikkene, de litt nølene svarene som sier “åh.” i stedet for “ååh, så spennende!” 
Ja-  altså, alt trenger ikke å være spennende. Men hvis noen studerer f.eks sykepleien, medisin, jus, teater etc, er det ingen som gir deg et lite “åh”. Men sier heller noe mer oppmuntrende. Men er det ikke litt rart, at en som studerer teologi skal bli dømt av andre? Ironisk eller rart,? 
Er teologistudiet så ukjent for folk ?  Er religion avstøtende? Eller er det bare kristendommen? Hvis noen sier  “Jeg går i kirken på julaften”, gir du de et “åh” tilbake? Er det mer akseptabelt å si at man gå i kirken på julaften, enn at man studerer teologi? 

En av de vanligste tingene man hører etter det veldig entusiastiske “åh” er enten “altså, jeg er ikke kristen” eller “Er du sånn superkristen da? Går du i kirken hver søndag? ” også hvis man snakker med noen som har tatt en øl for mye, så får du høre “i min bestefars begravelse var det en veldig hyggelig prest”. Også skal vi plutselig snakke om døden hele natten. 

Egentlig, så er det litt som å komme ut av skapet igjen, for 10 år siden. Det er litt rart, fordi kristendommen er en del eldre enn det å være homofil. Eller, det vil si, etter at homofile ble anerkjent som noe annet enn en psykisk sykdom og AIDS. Men det at man får rare blikk, utifra at man studerer noe man tror på. Man får masse spørsmål og det hele blir en stor greie. Så jeg har nå, det siste året, bare droppet å si at jeg studerer teologi, også sier jeg heller at det er litt hebraisk, litt gresk, litt etikk. Det er ok, det syns folk er spennende. Men med en gang jeg sier teologi, så forsvinner folk. 

Hvorfor skal det være sært og spesielt å studere noe man interreserer seg for? 

Jeg trenger ikke å snakke om at jeg studerer teologi, hvis det er slik at noen tror at jeg skal sitte å snakke om Jesus i 2-3 timer. Vi kan snakke om helt andre ting. Som f.eks. hvilke serier jeg liker å se på netflix, mat jeg liker å lage, hvor jeg liker å gå på tur. 

Så hvis man spør noen om hva de studerer, så er det veldig lett gjennomskuelig når man blir dømt for svaret. Så la hver å spør, eller aksepter svaret. 

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

PS: Det er ganske kult å studere teologi. Og jeg har vært så heldig at jeg fikk reise til Hellas, i Paulus sine fotspor. Her er jeg i delfi. Her spiste jeg en sykt god gyros  med en fantastisk tatziki til. 

 

Stryke = Styrke ?

Jeg har et spørsmål – Er det ingen som stryker på høyere utdanning? Grunnen til at jeg spør, er at ingen snakker om det. Er det flaut å stryke, er det pinlig, føler man seg ikke bra nok? Føler man at man har sviktet, og hvem har man sviktet? 

Jeg har strøket på eksamen. To ganger faktisk! Første gangen jeg strøk, så følte jeg meg helt knust. Det var ikke greit, og det var jeg følte at nå kan jeg egentlig bare tømme skapet mitt på dagen for nå var min tid på MF over. Jeg sa det til noen at jeg strøk, og responsen jeg fikk, var støttende, og hjelpende. Alle ville hjelpe til. Vi er på mange måter alene i studiet, men samtidig er vi på samme lag og vi ønsker at alle skal bestå. Hvorfor har det da blitt en ukultur å ikke si at man har strøket? 
Når jeg strøk på den andre eksamen, så var jeg åpen om det fra første sekund. Jeg fikk låne notater, jeg gikk rundt i gangene og sa at jeg hadde strøket. På statistikken så jeg at det var flere enn meg, men jeg fant de ikke. De var rett og slett ikke å oppdrive. Til slutt var det en som kom til meg og sa “jeg og strøk!” 

“Flink pike” og “Generasjon perfeksjon” har tatt veldig over, og det merkes godt. Det er lov å stryke på en eksamen, og man får en mulighet til å lese igjen, og prøve en gang til. Skolene vil jo at man skal klare det, og dine medstudenter vil også at du skal klare det! Hvis du ikke får en A, men en C, så er det ikke verdens undergang. Det er ikke verdens undergang å få F, eller “ikke bestått”. Det kan være alle mulige grunner til at man stryker på eksamen, men det du skal vite, er at DU er ikke karakteren din. Det er bare en bokstavkarakter som settes for å måle det du kunne de 4-6 timene den dagen eksamen var

I en statistikk for strykprosenten i høyere utdanning er det 7,91% i 2016 og 7,63% i 2017 stryk. Dette er sammenlagt over ulike utdanningsinstitusjoner i Norge- men man hører aldri om de som stryker. Det å gå rundt på sin egen skole, og føle at man er den eneste som annonserer at man har strøket – det er ikke fordi jeg er så veldig stolt over det, men heller det faktum at jeg vil finne de andre som strøk, så man kan gå sammen, lese sammen og finne ut hvor og hva som gjorde oss svake på den eksamen. 

Jeg vil fjerne dette merkelige tabuet, om man kan kalle det det, for å stryke på høyere utdanning slik at vi kan heller styrke hverandre, i stedet for at man trykker seg selv lengre ned enn nødvendig. Det er ingenting som er umulig – det umulige tar bare litt lengre tid å løse.

 

Hjelp meg å fjerne et unødvendig tabu i generasjon perfeksjon! 

Oh snap med din glede og facebook din røst

Nå nærmer det seg slutten på året, og man begynner å bli ferdig med semesteret, og noen har kanskje tatt seg en liten juleferie fra jobb. Noen er i siste innspurt med julegaver, planlegge middager, ting skal kjøpes, vi skal bruke penger av store summer, vi skal snappe, legge ut på instagram og facebook. Vi må vise vårt juletre, og alle pynter forskjellig, fordi vi har ulike tradisjoner. Noen har stjerne i toppen med og uten lys i, noen dropper stjernern, noen skal ha det stilrent, andre tar det de har på, og noen har til og med ikke noe tre. 

Når man ser tilbake på 2017, så begynner jeg å tenke på hva jeg har gjort i mitt sosiale liv, og alle kravene som har kommet siste årene. Har vi brukt nok tid på venner og partner? Som om ikke studiene tar nok tid, så har mange også en jobb ved siden av. Nå sikter jeg jo mest til studenter, men noen har også gjerne en liten familie også. Tiden kjennes så knapp og SoMe – Sosiale medier – har tatt over manges liv i veldig stor grad. Tidligere i vinter kunne de lese om ungdommer som blir stresset av “timeglass” på Snapchat, og ikke har nok streak. Folk har på alarmer for å huske å snappe. Er vi blitt så avhengig av SoMe? Hvordan skal vi klare å rekke å kommentere på Facebook og Instagram, publisere og hele tiden være med på alt som skjer. Vi må være “på” hele tiden. Er det greit å skru seg litt i “offlinemodus” – og heller fokusere litt på ens indre? Det stilles krav til både jobb, skole og i det sosiale liv. Hvis man ikke imøtekommer de kravene som jobb eller skole stiller, så kan en kjenne på konsekvenser for dette. Hvilke konsekvenser får det, hvis du ikke trykker “like” på et bilde, eller snapper tilbake? Hva om du ikke svarer på en Facebook-chat med en gang? Mister du faktisk venner, eller vil de ha en forståelse over at det er mye på en gang? Kanskje de er i samme båt, og egentlig bare ønsker å slappe av litt? Er det lov å kunne tilbringe fritiden sin alene, uten å hele tiden bli spurt “hvorfor kommer du aldri på sosiale arrangementer?” blir dette akseptert, eller blir du sett på den store festbremsen som aldri er med på noe ting, fordi du heller vil sitte hjemme og slappe av ..? Vi er alle forskjellige og vi har forskjellige behov. Har du overskudd og tid til å være sosial – så vær sosial! Orker du ikke? La være. Jeg tror ikke du vil miste venner, eller at du kjenne konsekvenser om du lar være. Jeg tror faktisk du vil få en stor forståelse i stedte! Vi kan rett og slett ikke være med på aboslutt alt. Og det er greit. 
Jeg gir deg en utfordring: Ta en pause fra SoMe og ta ting i ditt eget tempo. Nyt juletiden og lad batteriene! 

Ikke løp rundt å stress på kjøpesentre siste dagene før jul. Det gjør deg ingenting godt! 

 

God jul! 

 

 

Hvorfor kan vi ikke være som barn av og til?

Jeg hadde en opplevelse som varmet mitt hjerte i dag, og jeg følte jeg måtte bare få delt det med dere.

Der hvor jeg jobber har vi av og til hoppeslott og popcorn til barna på lørdager. Dette er veldig stor stas for barn i mange aldre. Jeg mener, hvem liker ikke hoppeslott og popcorn? Det var rolig start på dagen og ikke så mange barn var kommet ennå. Så jeg satt å slappet av i solen, og to jenter i ca 9-10års alderen kom for å hoppe rundt i slottet. Noe senere kommer det en jente i samme alder, med sin bestemor. Jenten løper med et stort smil bort til slottet og vil inn, men kommer fort tilbake, fordi det er kun de to andre jentene og da blir hun den ene som står alene. Hun kommer tilbake til bestemoren og får litt popcorn og sitter på benken. Hun ser ut til å ønske å hoppe i slottet, men tørr kanskje ikke helt, fordi da blir det “2 mot 1”. 
Noen minutter etterpå, så kommer de to andre jentene bort hvor bestemoren og jenten satt. Først trodde jeg de kom for å få popcorn. I stedet kommer de bort til jenten og bestemoren og spør om hun vil være med å leke med dem i slottet. Jenten ser på bestemoren  med et spørrende blikk, så blir hun med inn å leker. De holder på i kanskje i en time. 
Bestemoren satt der og merket en stor glede selv, og sa at der er gutter som regel mye flinkere enn jenter. Jenter er som en flokk, mens gutter er mer som lagspillere og kan ofte være flinkere på å inkludere nye. 

 

(Foto: Rebekka Opsal)

Hvorfor er det ikke sånn med voksne? 

La oss si at du er på bar eller kafè etc. Du og en venn ser en som sitter alene. En som har prøvd å lage øyenkontakt med ikke helt tørr. En som bare vil ha en venn. Hvorfor er det så vanskelig å bare, gå bort å si hallo? Jeg har selv opplevd å være den som var alene, og det ga meg også styrke til å gå bort til en annen på et senere tidspunkt. Det har også gitt meg nye venner og en større erfaring. Jeg mener at vi burde hatt samme terskel som barn, bare tørre å gå bort og si “hei, kan vi sitte med deg?” Det verste som skjer er at du får et nei, eller at de venter på noen andre, men jeg er ganske sikker på at du vil få et ja, og få et nytt bekjentskap. 

Ta inspirasjon fra disse jentene på 9-10 år, og være inkluderende, selv som voksen! Fortsatt god helg! 

Bergens Tidene Debatt

Jeg skrev i sommer, til Bergens Tidene Debatt. For de som ikke fikk lest dette på nett før det ble for BT Abo eller ikke har avisen, så poster jeg det nå her. 

Foto: Christian Svabø

   

I 2003 er jeg 14år. Jeg får et brev i posten fra Den Norske kirke om konfirmasjon. Jeg er allerede aktiv i menigheten hvor jeg går på en dans og dramagruppe. Så for min del, er det naturlig å fortsette i kirken og velge å konfirmere meg der. Når man begynner på ungdomskolen starter en periode hvor identiteten er konstant i endring. Man blir forelsket, får kjæreste, slutter å ha kjæreste, får kviser, opplever mobbing, eller ser andre som blir mobbet uten å gripe inn. Føler mye og kjenner på mye. I denne perioden i mitt liv finner jeg ut at jeg tror på Gud, og velger å konfirmere meg i kirken, fordi her har jeg hørt at det er rom for alle.

Så finner jeg ut at jeg er skeiv, LHBT*-person.

Jeg begynner i Ten Sing og det er bra, jeg får et miljø, jeg kan være ung, jeg kan lære om Gud, det er sosialt, det er gøy og jeg velger å fortsette etter konfirmantalder og blir med som leder. Jeg får lederverv og blir fortalt at jeg er et forbilde for konfirmantene. Jeg drar med meg Ten Sing-gruppen på sommerleir. Der er det sol, bading, is, brus, og flørting. Jeg ser at de andre ungdomslederne også driver på med litt flørting, men dette tørr ikke jeg, fordi jeg er skeiv, og jeg kjenner ingen andre skeive. Og dette er ikke noe jeg føler at man snakker særlig om i kirken heller. Så da lar jeg hver.Jeg leser på ulike nettaviser, i kommentarfeltet når det har vært en ?homodebatt?, hvor folk skriver at dette er en synd, det blir sitert fra Bibelen, og jeg tenker ? Er det en synd, er det feil? Hvor feil er det, hvem kan jeg snakke med? Hvorfor føles dette steget så vanskelig å ta?

La meg gå litt tilbake. Når jeg ble leder, og jeg ble fortalt at jeg var et forbilde, selvom jeg kanskje ikke var så klar over det med en gang, så var jeg det. Jeg er litt eldre, og de som er yngre, de ser opp til meg. Når jeg var 14-15 og begynte å tenke tanken på at jeg var skeiv, så måtte jeg skyve det fra meg, fordi det jeg leste, om kirken og om det å være lesbisk, homofil, bifil eller transperson*, det var jo helt galt, og en synd. Hvorfor var det ingen som sa til meg, at jeg kunne være den jeg er, og at det er ok? Jeg turte ikke å si noen ting, til noen, fordi jeg omkring på samme tidspunkt leste om en ung gutt som ble bedt om å si fra seg alle sine verv, fordi det ble kjent at han var homofil i sin menighet. Dette skapte et bilde i mine tanker, som ble grunnlaget for min frykt. Det hjelper heller ikke at man hører i gangene på skolen, hvor ordet homo blir brukt som et negativt ord. Dette forsterker den tanken jeg fikk om hvor feil det kunne være. Jeg hadde fått utrolig gode venner, jeg hadde et fellesskap, jeg hadde det bra. Skulle jeg bli kastet ut av dette? Nei, da ville jeg heller leve i skjul, ikke si noen ting. Hvis det kom spørsmål, så kunne jeg jo heller bare være unnvikende i svarene, ikke lyge, men ikke svare. Jeg fortalte det til noen av mine nærmeste venner, de tok det fint og så ikke problemet. Det jeg fryktet var at menigheten måtte si til meg, som de sa til den unge gutten, at jeg måtte gå.  Det var gått flere år, og jeg skjulte meg selv, jeg hadde en frykt som grep om meg hele tiden. Jeg visste hvem jeg var, og hvem jeg likte.

Jeg fikk den frykten av å bli kastet ut av kirken, ikke få lov til å være frivillig der mer, fordi jeg er den jeg er. Fordi jeg er skeiv. Den frykten og angsten som griper deg, og du bruker mer energi på å skjule hvem du er, men samtidig så vet du at Gud vet hvem du er. Den frykten av å hele tiden tenke om man skal bli avvist. Helt til en dag, jeg trosset denne frykten. Og jeg gikk og sa til min sogneprest at jeg er lesbisk. Det tok meg 4år å leve med denne frykten, før jeg ikke klarte mer. Og det var en lettelse. Det ble møtt med kjærlighet. Det ble møtt med omsorg. Jeg følte en lettelse. En lettelse av å kunne være meg selv. Etter en stund, ble jeg frivillig i en annen kirke. Og frykten møtte meg litt på ny. Men ikke i så stor stand.  Jeg visste at jeg hadde en plass i kirken, jeg visste at det var ok. Jeg begynte å tenke på en annen måte, at der det er rom, er det kjærlighet.  Det jeg savnet, var en rollemodell, en som tørr å si – Jeg er skeiv. Jeg er kristen. Så da jeg etterhvert ble kjent med flere i andre kirker, så bestemte jeg meg selv, for at kanskje er det jeg som må være denne rollemodellen for andre. Jeg vil være den som reiser seg opp og sier – jeg er skeiv og jeg er kristen!

I dag studerer jeg teologi og vil bli prest. Dette er noe jeg stortrives med.  Jeg ønsker å kunne være et forbilde for deg. For deg som er 14år, og for deg som er usikker på deg selv, og for deg som er sikker på deg selv.  Jeg ønsker å kunne skape et trygt rom, hvor det er lett å kunne komme og snakke om troen og om hvem man er. Jeg har vært 14år, jeg har kommet ut av skapet og jeg er kristen. 2003 vs 2017 har det skjedd mye i kirken, og min angst har blitt til kunnskap, eller det at det kanskje har vært mangel på kunnskap.

Den norske kirke har mange slike forbilder, og jeg ønsker å bli en av de mange forbildene. Jeg vil være den åpne lesbiske presten, enten i en by eller i en bygd. Jeg heier på Guds kjærlighet til mennesker, uansett legning, men dette tok meg år å lære. For når man er 14år, så har man spørsmål. Når man er på vei ut av skapet, så er det lett å bare se alt det negative, lese alle kommentarfelt i sosiale medier og aviser, derfor må vi lære å se det positive. Vi må gjøre døren høy og porten vid. Vi har med årene blitt flinkere på akkurat dette, men la oss bli best!