13 reasons why

Advarsel – Kan inneholde spoiler for dem som ikke har sett serien. Jeg beskriver ting som skjer i serien – Noen av scenene er veldig sterke. Fra nå av tar du et valg.- vil du vite eller ikke.  Klikk HER om du vil se noe hyggeligere

 

 


Foto: The Odyssey Online
 

Den nye Netflix-serien “13 reasons why” som er på “alle sine lepper” for tiden. Jeg ble nyskjerrig og tenkte jeg skulle se det. Jeg ante faktisk ikke helt hva det handlet om, annet enn at det var en jente som hadde tatt selvmord. Utover det, ante jeg ingenting. 

Første to-tre episodene skjønte jeg ikke helt greien med en gang. Det jeg skjønte var at hovedpersonen Hannah Baker hadde tatt sitt eget liv og i stedet for å skrive et selvmordsbrev, hadde hun laget kassetter hvor hun fortalte historier om ulike personer og grunnene til at hun tok sitt liv. Det ble totalt 13 sider. 13 grunner. 13 episoder. Alle som var medvirkende til at hun tok livet sitt ble nevnt, ved navn. Og de fikk alle høre det. 

I løpet av seriens gang, får man advarsel fra Netflix om at det er sterke scener og seere ble advart. Du får se vold, voldtekt, og selvmord. Og jeg tuller ikke, de viser alt sammen. De viser en voldtektscene som er veldig sterk, du får se at de banker hverandre opp, folk lyger og man får se selvmordet, en scene jeg hadde problemer med å se. Det var vondt, i sjelen, jeg fikk vondt i kroppen. Paris Jackson skriver på sin instagramkonto at hun oppfordrer folk til å ikke se denne serien, fordi det er en trigger til å ta selvmord hvis man sliter psyisk. Hvis man tror man kan tåle det, så kan man se. Jeg merket på meg selv at hvis jeg så to episoder i slengen, så kjente jeg det psykiske på kroppen, jeg kunne kjenne at jeg følte meg litt deprimert, jeg følte meg trist og undertrykt. Men samtidig så la jeg også mer merke til hva folk sa til meg, og hva jeg sa til andre. Jeg ble mer observant rundt hvordan man snakker med hverandre. Selvom du kan føle deg litt deprimert og trist etter en episode, så betyr det ikke at du er deprimert! Det betyr at du har et følelsessenter som er trigget. 

Jeg kan forstå hva Paris Jackson mener. Hvis du er deprimert og ikke har det bra med deg selv i utgangspunktet, så nei, da tenker jeg at du ikke skal se denne serien, og hvis du vil se den, så se den sammen med andre og i godt lag. Slik at man kan riste en episode litt av seg. For dette er ting som kommer tett på kroppen. Jeg har tidligere skrevet at jeg har vært deprimert, og jeg kjente mye på de følelsen når jeg så denne serien. Ulike organisasjoner og fagfolk kommer med ulike utalelser om man bør / bør ikke se denne serien hvis man sliter psykisk, fordi man er redd for at det skal bli en stor trigger for at folk tar livet av seg hvis man sliter. Det jeg tror, er at denne serien kan hjelpe og opplyse andre. Slik at man kan bli flinkere til å se hverandre, hjelpe hverandre. Hvis man ser en blir mobbet, eller får noen spydige kommentarer, still heller opp og vær der for dem. Bare det kan gjøre så utrolig mye. Lærere, foreldre, fotballtrenere og andre – akkurat det samme. Kanskje når disse instansene har sett denne serien, kan også bli mer bevisst. Jeg sier ikke at man skal gå på tå hele tiden, men heller kunne tenke over ting man ser og hører, og ta tak i det med en gang. 

Hvis du tror noen sliter psykisk, men de aldri har sagt noe, spør om hvordan de har det, spør om de vil finne på noe. Spør om de har det bra. De vil fornekte det en stund, men etter hvert når tilliten er der, så kan det faktisk være at du får vite at nei, det går ikke så bra – og du kan få høre setningen “jeg trenger hjelp.” Det er et stort skritt og ikke forvent at det skjer etter fjerde eller femte gangen du spør. Men sannsynligheten er større, mye større. Derfor tenker jeg at 13 reasons why ikke nødvendigvis gjør slik at mange velger å ta livet sitt. Kanskje de velger å oppsøke hjelp først. 

Spoiler alarm!

I den siste scenen sitter hun i et badekar. Vannet renner og det renner over kanten. Hun sitter med en tskjorte i vannet og tar fram et barberblad hun har stjålet i foreldrene sine butikk. Hun tar frem armen sin og sitter med bladet. 
Hun begynner nærmest håndleddet og drar bladet oppover langs armen. Rett under huden ligger blodårene. Du ser i blikket hennes at det gjør vondt, det er smerte, hun ser sitt eget blod. Hun stopper ikke. Hun bytter arm og fortsetter. Når hun er ferdig sitter hun å ser på armene sine, som er blodige. Hun blir roligere, og legger armene i vannet, som nå er overfylt og renner over badekarkanten. Hun blør ihjel. 

Du får se alt, alle detaljer, og det var så stikkende og vondt å se på. Jeg tror og håper, at denne scenen kan være et vendepunkt for mange som vil ta sitt eget liv. 

Det skjer mye mer i denne serien enn akkurat dette siste her, som er det mest kritiske – selvmord. 

Vi får se en jente som er veldig full og hun kliner med kjæresten sin. Han vil ha sex, men hun sier nei, fordi hun er trøtt. Han går. Bestekompisen kommer, er full og vil inn til henne. Kjæresten blir dyttet vekk. Han gjør ingenting. Kompisen går inn og legger seg oppå henne, holder henne nede og har sex med henne mens hun sier nei. Hun blir fortalt at det var kjæresten og at hun ville det. Hun får etterhvert vite i ettertid at dette var et overgrep. Hun begynner å drikke og røyke. Igjen – her er det en alarm til samfunnet. Stå opp, ikke godta slikt! Og  et nei er et nei! 

Hannah er på en date, hvor hun sklir på en sklie, med skjørt. Daten hennes tar et bilde, og skjørtet sklir opp, slik at man ser trusen. Dette bildet sender bestekompisen (forøvrig samme person som voldtar) og sender rundt til alle på skolen. Hun blir kalt for løs, hore, lett på tråden. 
Vi får se en liste som blir sendt rundt på skolen. Om hvem som har den heiteste rumpen, flotteste puppene og den slags ting. Ja, det er jenter på denne listen. Dette blir publisert i et skolemagasin som alle får se. Resultatet er at Hannah blir knepet på rumpen og får ufrivillig mye seksuell oppmerksomhet. 
– Får du et slikt bilde, si i fra, ikke vær en av de som har sett det, og går videre. Ikke la slikt gli forbi, reis deg opp og si i fra! 

Dette er bare noen eksempler på hva som skjer – og den tanken du da sitter igjen med etter å ha sett denne serien er – hva kan jeg gjøre for å stoppe slikt? Har jeg gjort noe slikt mot andre? Jeg tror denne serien kan hjelpe til å lære oss å snakke om alvorlige ting, si  ifra når noe skjer. 

Det er ikke tabu å si ifra om at du har blitt voldtatt eller sliter. Det er tungt å måtte si det høyt, men ikke vær redd! Når det er sagt, kan du få hjelp! 

 

13 grunner 

1.) Du kan redde et liv – fysisk og psykisk.

2.) Du står opp for en venn

3.) Hvis noe skjer med deg, ville du at noen skulle vært der for deg – Og det er lettere hvis vi da stiller opp for hverandre

4.) Du kan bidra til at vi får et bedre samfunn å vokse opp i

5.) Vi kan sammen få vekk mobbing (alle typer)

6.) Det er ikke kult å være alene

7.) Det å si ifra selv, det er vanskelig. Hvis andre hjelper deg – så er det lettere

8.) Oppsøk hjelp. Det finnes ulike organisasjoner du kan få hjelp fra. En av sidene er blant annet psykisk helse 

9.) Du vil få en mye bedre selvfølelse etter å hjulpet en du vet trenger det. Enn å la vær. Det vil tære på deg også.

10.) Foreldrene dine vil gjøre alt for å hjelpe deg.

11.) Du har flere rundt deg enn du tror

12.) Du er elsket

13.) Du er god nok, for vennene dine, for foreldrene dine. Vit at du er god nok for deg selv. Tørr å si i fra. Finn en du stoler på, den kan si i fra for deg. 

 

 

 

 

Den verste sorgen – kjærlighetssorgen

Gud er kjærlighet 

(Første Johannesbrev, 4,8)

 

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 

Utholder alt. Tror alt. Håper alt. Tåler alt. 

Kjærlighet tåler alt. Den tåler alt. Det står det skrevet i korinterbrevene

Det å miste en av sine nære, et familiemedlem eller kanskje en venn, en som dør og går bort. Du mister ikke kjærligheten til dem, men de er ikke lengre her, på jorden.  Og etterhvert blir kjærligheten et minne. Et godt minne, og man tenker fort på alle de fine tingene man har hatt sammen. 

Det å bli glad i noen, så glad i noen at man velger å tilbringe livet sitt med dem og bli sammen og kjærester med dem, det er kanskje den beste følelsen på jord. Men hva når man ikke lenger velger å være nære lenger, og gjør det slutt? Forsvinner kjærligheten? Slutter man å være glad i den personen? Den ene personen som en gang betydde så mye for deg? 

Kjærligheten tåler alt

Det å ha kjærlighetssorg er noe skikkelig dritt. Man blir lei seg, man orker ikke å snakke med folk, man orker ikke å gå ut. Man kjenner det bygger seg opp en stor klump i magen, man sliter med å puste, fordi det blir for mye. Det å holde igjen gråten, fordi man tenker på det hele tiden. Det gjør vondt i armer og bein, i sinnet, i sjelen og i hjertet. Det gjør vondt i hele kroppen. Og den følelsen som gjør at du har så vondt, det er kjærligheten. Den samme kjærligheten som gjorde at du følte at du kunne sveve, at du fikk sommerfugler i magen. Det som gjorde at det var det beste i livet ditt, det som ga deg ny selvtilit, som gjorde det lett å være deg. Den samme kjærligheten er det som gjør det stikk motsatt og du føler deg helt crap etterpå.  

 

Når man elsker et annet menneske, eller er utrolig glad i dem, en kjæreste eller en i familien, og man åpner seg for dem, så blir man sårbar. Når man får denne sorgen, så kan det være at man angrer på ting man har sagt etterpå, fordi man er redd for at det skal bli brukt i mot dem. Og da begynner man å krangle. Man blir paranoid, man tenker det verste. Man blir sint, sur, lei seg, sjalusien bygger seg opp. Men kjærligheten håper, den tror og er utholden, og den tåler. Kjærligheten tåler at man gjør det slutt. Den tåler at man kanskje på ta en pause fra hverandre. Det betyr ikke at man ikke trenger å være venner, det man trenger er tid. Fordi kjærligheten er utholden. Den tåler. Den håper. Kjærligheten er slik. 

I musikalen Les Miserable dør Eponie, som er svært forelsket i Marius. Hun sa aldri noe. Hun hadde kjærlighetssorg, men sluttet ikke å være glad i ham, selvom han aldri kunne bli hennes. Så dør hun. Jean Valjean dør også. Og vil ikke si noe til Cosette, fordi han vil beskytte henne. Og moren til Cosette, hun dør også. For å beskytte. De er alle glad i Cosette, og i Marius. Når alle de er døde, og i siste scene sitter Cosette og Marius, og har sorg. Da står de bak dem, og holder hendene sine rundt dem. De er der. De ble elsket, og det forsvinner ikke, ikke i deres hjerter. 

 

 

Gud slutter heller aldri å elske deg. 

Når man har kjærlighetssorg, og eneste man vil, er å ligge i sengen å være alene, så får du kjærlighet. Du får kjærlighet av Gud. 
Gud slutter heller aldri å elske deg
, eller å passe på deg. Gud er der, og viser deg omsorg.

Det er lov å være sur og lei seg.  Fordi det er det man er. Men Gud skjønner det.

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
          
      Om jeg har profetisk gave,
          kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
          om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg intet.
          
      Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
          ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
          men ikke har kjærlighet,
          da har jeg ingen ting vunnet.
          
     Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
      Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
          
     Den gleder seg ikke over urett,
          men har sin glede i sannheten.
          
 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
          
   Kjærligheten tar aldri slutt.
          Profetgavene skal bli borte,
          tungene skal tie
          og kunnskapen forgå.
          
  For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
          
   Men når det fullkomne kommer,
    skal det som er stykkevis, ta slutt.
          
  Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
          Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
          
 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
          da skal vi se ansikt til ansikt.
          Nå forstår jeg stykkevis,
          da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
          
 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
          Men størst blant dem er kjærligheten.