Hvor skal vi begynne? KristenNorge har jo “klart det igjen”

Vi kan begynne med KRIK

KRIK gjorde det i August mulig for at de som er homofile og de som lever i samboerskap, skal også kunne få være med som ledere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Andreas Håtveit i Dagen/NRK:
Håtveit sier han er bekymret for hvor man setter standarden for ledere i Kristen Idrettskontakt (KRIK), som er en kristen ungdomsorganisasjon med rundt 17.400 medlemmer.

Det første jeg tenker er da – oi, er det noe gale med standeren for ledere? Møter de ikke opp? Er de blitt for slappe? Hva skjer med standeren?

Nå har Håtveit blitt far – Gratulerer! Og først nå er han blitt mer opptatt av dette med forbilder. Og at på leirer er lederne ofte de tøffeste og de man ser opp til. Og da må de ikke ha slappe kriterier for hva lederne tror på.

Jeg skjønner jo det. Det er de tøffe barn og unge ser opp til. Og de som lever som samboer eller er homofil, er jo ikke så tøffe og mest sannsynlig er de ikke helt kristne heller. De er sikkert litt mer på grensen til agnostikere. Det eneste de vil, er jo bare å bo sammen, og leve i et likekjønnet samboerskap eller ekteskap. De kan jo neppe være skikkelig kristne.
Og samboerskap og homofili, det er jo litt det samme. Det er jo noe man velger. Litt som når Håtveit sier at det er det samme som veganere og for dem som spiser kjøtt.

– Hvis retningslinjene på en vegansk sommerleir hadde blitt sånn at man kunne spise kjøtt, da tenker kanskje barna at det er det som er å være veganer, da.

Unnskyld meg, men hvor dum tror du disse barna er? Hvis de er sendt på en sommerleir som er vegansk, så er det mest sannsynlig fordi de er veganere fra før. Og jeg tror de ville stilt spørsmål om hvorfor de plutselig får kjøtt, ikke hvorvidt lederen er homo eller ikke.
Altså, jeg er lesbisk, jeg spiser kjøtt, men av og til spiser jeg bare vegetar. Er jeg bifil da? Hvis jeg legger helt over til vegansk, blir jeg hetero? Fordi – det man spiser, er jo noe man velger. Samme som legning. (For dere som ikke helt tar den, så satt jeg den veldig på spissen.)

-Jeg hadde hatt forståelse for at homofile hadde blitt støtt hvis de hadde blitt møtt av en holdning der kristne ikke ville ha noe med homofile å gjøre.

Vel – du har jo en holdning, hvor du ikke har noe problem med at man er homofil- Så lenge det ikke er på en kristen leir.

Du var flink på “Mesterenes Mester” og du har vunnet masse medaljer og er sikkert flink i det du gjør.
Men ikke begynn å sammenligne min legning med måte å spise på.

Forresten – KRIK sine visjoner er “KRIKs verdier er glede, frihet, stolthet og tydelighet.” – kilde: https://krik.no/om-krik/visjon/

GLEDE – FRIHET – STOLTHET – TYDELIGHET = PRIDE er det jeg hører her, men det er nå en annen sak! Jeg heier på alle samboere og LHBTQ ledere i KRIK!

SÅ

Neste sak.

NLA

På mandag var det en sak på TV2 sine nettsider om et kveldsseminar som ble holdt på skolen. Tema for seminaret skulle være seksualitet, kjønn og identitet.
Første jeg tenker: SUPERT! Dette er jo kjempespennende tema! Kanskje det kommer en psykolog eller en sexolog, en lege eller noe sånt! Som kan forklare hva seksualitet er, hva er kjønn, og hva er identitet. Dette er store viktige tema!

Nei…
Mike Davidson og Øyvind Hasting var kveldens foredragsholdere.
Dette er folk jeg aldri har hørt om – og det er kanskje like greit.
Mike Davidson er en eks-homofil og driver med konverteringsterapi. Dette funker omtrent akkurat som når du får kjønnssykdommer pga ånder.
Nei, det funker ikke. Det du gjør, er å psykisk ødelegge folk. Dette får deg ikke til å bli heterofil, men til å bli ødelagt og skadet, hjernevasket. Vet du hva, det gjør ingenting om du er homofil. Det er faktisk ganske naturlig. Alle er skapt i Guds bilde, og det er også homofile, på lik linje med heterofile.

Uansett – videre i saken.

Det er Frimodig Kirke og Til Helhet som har satt opp seminaret. Arve Kjell Uthaug i Frimodig Kirke Bjørgvin sier til TV2 at han ikke har noe problem med at folk reagerer på temaet, og at folk må føle og mene det de vil. Og håper at folk kommer på foredraget, så kan folk selv danne sitt eget bilde.
TV2 spør om Uthaug mener at homofili er et valg.

– Vi står for et konservativt kristent syn med tanke på seksualitet. Folk må ta sine egne valg.

Han sier også at handlingen er et valg, men ikke følelsene, og henviser til Bjørn Helge Sandvei som er åpent homofil, men velger å avstå fra å leve ut sin legning på grunn av sin tro.

Vel – Jeg er kristen, jeg er åpent lesbisk og velger å leve ut mitt liv, sammen med min tro. Jeg tror ikke Gud ser ned på meg, fordi jeg er den som Han har skapt. Men jeg kan si meg enig at folk lever forskjellig og vi praktiserer ting på ulike måter.

NLA høgskolen i Sandviken i Bergen sier at det er ikke problematisk at Frimodig Kirke og Til Helhet arrangerer et foredrag med dette temaet. Og videre sier de at universitet og høgskoler har mange arrangementer som er initiert og arrangert av privatpersoner eller organisasjoner, og dette gjelder også hos dem. Og at det er både studenter og andre aktører benytter lokalene. Når det gjelder den åpne dialogen, så hører det til det til i den akademiske kulturen. – har Solfrid Ebbesen uttalt, som er kommunikasjonsleder ved NLA i Bergen.

Så den åpne dialogen, det er akademisk, men alt annet, og alle andre, som vil leie lokaler, det får de lov til?

Fordi NLA trenger penger? Har plutselig null etisk og moralske holdninger? At dere skal undervise på dagtid, om hva som er riktige holdninger i samfunnet, for å så bare dolke ansatte i ryggen på kvelden? 

– Dersom vi skal forske på og undervise i menneskerettigheter på dagtid, rimer det dårlig med å behandle homofili som en sykdom på kveldstid, sier Sævi.

Så tilbake til deg, Ebbesen – Har dere ingen kontroll på hva som faktisk lokalene blir leid ut til? Og hva det undervises om? Er det ikke litt motstridene å lære studentene en ting på dagtid, for at noen skal komme å diskriminere på kvelden?
Tenker hele ledelsen på NLA at dette er OK?
Da tenker jeg at jeg er takknemlig for at jeg ikke går på NLA Sandviken, fordi det høres ut som et rot, for å si det rett ut. Og da sikter jeg til NLA sin egen pressemelding:

Høgskolen har praksis for å leie ut lokaler til flere ulike eksterne arrangement og organisasjoner, og stiller da bare lokalene til rådighet. NLA har med andre ord ikke ansvar for selve arrangementet eller innholdet i dette. Denne saken har vist oss at det kan være behov for å vurdere fremtidig utleiepraksis.

Så – for å oppsumere kort. Hvis jeg hadde gått på NLA, kunne jeg dratt på dette seminaret, gått fra å være en kjøtteter til å bli veganer, og blitt godkjent for å være KRIK-Leder.

Men jeg går på MF og har min lederbakgrunn i KFUK-KFUM.
Der kan vi spise det vi vil.

Takk for meg.

I 2016 skrev jeg et innlegg om at jeg har vært psykisk syk. Nå er det 2019, og jeg har lært mye. Jeg har lært at vi har alle dager som er opp og ned. Jeg har lært at man må kjenne på ting, når det blir for mye, når man ikke orker mer, og at det må være greit å si nei.
Jeg er gjerne sliten og det er mye å gjøre på skolen, men jeg vil ikke si at jeg lengre er deprimert. Jeg vil si at jeg kjenner meg selv igjen når det er tungt, og vet hvordan det føles.
I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, velger jeg å poste det samme innlegget, en gang til.

Nå er jeg 30, jeg er frisk og takknemlig. Og jeg har det bra. Husk at alle har en psykisk helse, og den går opp og ned.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg leste Tegnehanne sitt innlegg i Aftenposten om at psykisk sykdom har et PR-problem.
Og jeg er helt enig. Vi gir det for mye oppmerksomhet, og tenk på de som har den diagnosen. 

Rundt Januar 2015 slet jeg veldig med søvnen, jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke fikk sove. Jeg sov kanskje 2 timer pr natt. Til slutt tok jeg turen til fastlegen. Da ble jeg tilbud noen innsovningstabeletter. Så tok jeg de, og de funket som bare det! 30min etter jeg tok de – BAM, så sovnet jeg. Men etter 4 timer så våknet jeg igjen.
Etterhvert fikk jeg bivirkning – Du vet, bak på pakken står det masse, og man leser “Vanlig>, Mindre vanlig<, skjeldent<” 

Ja, jeg havnet på den Skjeldent kategorien. Det endte opp med at jeg våknet, men kunne ikke røre meg. Akkurat som om noen satt på meg. Da bodde jeg hos en vennine, og hun kom hjem fra byen en natt. Jeg var våken, så var jeg ikke sikkerpå om det var henne, så jeg ropte “Er du hjemme?” Men lyden som kom ut var “megdjmmmm..” Jeg var helt lamslått. Brukte kanskje 30min bare på å reise meg opp, men da var jeg så sliten, at jeg la meg ned igjen. 

Ringte legen dagen etterpå, han ba meg slutte på dem øyeblikkelig. Så kom jeg tilbake. Vi hadde en lang samtale. Han spurte om jeg var deprimert. Jeg bare svarte raskt nei. Vi snakket litt til. Han tok en en test, en psykologisk test, som han fant fram fra den røde permen sin. Med de rareste spørsmålene, jeg mener, det er ikke rart det er vanskelig å diagnoistere pyskisk syke, når man har et A4-skjema.  

“Hvordan sette diagnose for psykisk syke.” 

1. Har du i løpet av de siste ti dager følt deg ensom? 
2. Har du følt for å ikke stå opp?
3. Har du tenkt eller vurdert å ta livet ditt de siste fjorten dagene? 
4. Hvor mange enheter alkohol har du drukket i løpet av de siste ti dagene?

Jeg mener – hallo, når alt er innen ti-fjorten dager, da er det jo alt gått litt langt. Jeg ble spurt om dette i April. Jeg sa til legen min at jeg synes det skjemaet var litt for A4 og litt bak mål. Da svarte han med “Vi tar en blodprøve”. 

Da fant vi ut at jeg manglet litt vitaminer og slikt. Jeg fikk et tilskudd for dette, og han mente kanskje det burde hjelpe på søvnen. Det hjalp ikke. Jeg ble sykemeldt, ettersom at jeg ikke hadde sovet noe særlig siste 2 måndene. Han mente også at jeg var deprimert og hadde blitt for negativ til hverdagslige ting. Han mente jeg måtte gå på antideprisive. Jeg sa nei, det vil jeg ikke. Han sa at han la de som elektronisk resept og jeg kunne hente de når jeg ville. 

Dette var fortsatt i april. 

Sommeren kom, og sommeren gikk. Jeg hadde det sånn passe ok, men manglet masse energi.  Jeg kom på plass i ny leilighet og ting var egentlig ganske fint. Så kom vi til september/oktober. Da fikk jeg en real knekk. Jeg brøt sammen, det svartnet. Jeg husker veldig lite fra alt som skjedde. Jeg snakket med en lege på legevakten. Han sa jeg var deprimert. Jeg ba han dra til helvete. Mange ganger. Han spurte om jeg hadde hatt den følelsen lenge.
“Den følelsen”. Jeg var følelsesløs, kald, kynisk, hatet alle og alt. Jeg orket ikke å stå opp, jeg orket ikke å spise, jeg kansellerte avtaler uten grunn, jeg bare ville ikke være med folk. Hvilken følelse er det? Jeg sa til legen på legevakten at jeg hadde fått anti-deprisiver, og at jeg hadde begynt på dem to dager tidligere. Han ba meg fortsette på de. Jeg fortalte han at jeg hadde hatt samtaler med fastlegen, men jeg følte det ikke funket lengre. Jeg spurte om å få en anbefaling til psykolog. Så fikk jeg det. Jeg fikk akkut-time 3 månder etterpå. 

Når vi kom til Januar og jeg skulle møte denne psykologen, så prøvde jeg å ha et åpent sinn. Jeg endte opp med å ikke like henne. Hun klarte å provosere sinne i meg, mange ganger, gjentatte ganger, ca 2 ganger i mnd. Det var så provoserende. En gang stormet jeg bare ut. Jeg gikk. Den dag i dag, når jeg tenker på psykologen, så blir jeg bare sint. Alt sinne jeg har, er blitt sentrert dit, til det kontoret.  Sist jeg var der, var i mai, 2016. Etter det ble jeg erklært frisk, i den forstand at hun anbefalte meg å gå til psykolog ennå, men at jeg fortatt var deprimert til en viss grad. Jeg kunne få tilbake fall, hun visste ikke når eller hva som kunne utløse det, men hun tror det. 

Nå er det sommeren 2016, jeg er litt opp og ned, jeg skjuler det for folk flest, de nærmeste vet det. Det er de jeg ringer til hvis det går litt dårlig. Av og til bare hjelper det å prate med dem, uten at de i det hele tatt vet at det er derfor jeg har tatt kontakt med dem. 

Det jeg merker nå, er alle kjennetegnene jeg selv har hatt, hos andre jeg tror sliter.
Man kan merke at de plutselig slutter å holde kontakten, de bryter avtaler, verv, vennskap omtrent, uten noe spesiell grunn. Det er nesten umulig å få tak i dem, og når man gjør, så kan de virke korte eller bare ikke interessert i det du har å si.
De hater å snakke om følelser, og skyver alt unna når man prøver å spørre om små ting. Man blir fortere hissig, mister søvn og appetitt, men spiser mye “junk”. 

Men jeg er 27 år gammel, og er faktisk deprimert. Siste halvåret har jeg egentlig hatt det helt topp, ting går mye bedre, jeg fikk hjelp, jeg har gode venner, jeg har fått den psykologiske hjelpen jeg trengte, jeg har fått tips og triks, til å mestre min egen hverdag. – Så når folk sier at de blir deprimert av småting, som å se på Paradise Hotell, så tenker jeg  – det kan du gjøre noe med. Slutt å se på det. Det er den store forskjellen. 

Hvis du tror noen sliter, eller har behov for å snakke om noe, vær forsiktig. Den broen kan fort bli brent. Du kan be dem ringe til 116 123 som er Mental Helses Hjelpetelefon. Den har bemanning døgnet rundt.

Takk for meg.