“I Brunei er homofili ulovlig, og homofile bør derfor være varsomme og oppmerksomme på dette når man reiser dit. Offentlig klemming og kyssing mellom en mann og kvinne er heller ikke akseptert.” Dette står det på nettsiden regjeringen.no som ble oppdatert i dag, 02.04.2019. I Brunei er det ikke akseptert en mann og kvinne kan offentlig klemme hverandre, og det er ulovlig å være homofil.
La oss studere dette verdenskartet litt – hentet fra ilga – Så ser vi mye rødt, mye som er ulovlig. Enkelte av disse landene har dødsstraff, livstid i fengsel og ansees som utrygge plasser å være homofil. I dag har også Brunei innført dødsstraff, og ikke hvilken som helst form for dødsstraff, men pisking og steining. Til du dør. Kjenn litt på den. Du skal bli steinet til døde, fordi du er født den du er født som. Du er skapt til verden, du er skapt av Gud, og nå skal du straffes, av andre mennesker, for den du er. For å ikke snakke om den type straff som skal bli utført. Det er ikke humant, det er en brutal og voldsom, lang og smertefull måte. Tenk deg når du snubler på isen, og du slår deg litt, og det føles vondt og smertefull der og da. Så kan du prøve å tenke at hver gang du reiser deg opp, skal du deise ned igjen i asfalten. Hvis jeg skal gjette følelsen, så tipper jeg det er noe som det. Dette er slikt jeg bare har mareritt om, og det gjør vondt å vite at for noen, så er dette marerittet faktisk livet deres. Den nye loven gjelder for mer en det å være homofili, den gjelder for ran, voldtekt og fornærmelse av profeten Muhammed.
Også i Egypt ble en journalist arrestert og fikk en bot på ca 1400 norske kroner, fordi homofili ble gjort synlig i media. I Egypt er homofile bannlyst fra media, etter at et Prideflagg dukket opp på en konsert i 2017. Journalisten er også dømt med meldeplikt i et år, og intervjuet han gjorde ble umiddelbart tatt av luften. Dette handlet om en sexarbeider.
Se på kartet ovenfor. I 70 land (https://amnesty.no/lhbt) er homofili kriminalisert. Det er kriminelt, ulovlig. I 8 land er det dødsstraff for dette. I mange land gjelder dette hovedsakelig menn, fordi kvinners seksualitet i samfunnet ikke blir sett på som eget og selvstendig. Også transpersoner får mye hat, og det er en skummel utvikling der også. De blir diskriminert pågrunn av kjønn, og det har vært flere drap, der 90 drap på transpersoner i en periode fra 2008-2014, i 13 ulike europeiske land.
Det er flere land som bannlyser informasjon om homofili, du blir forfulgt og etterforsket for homoseksuell adferd. Hvis de virkelig går inn for det, så blir du “stemplet”, og får ikke jobb, fordi du er under etterforskning for homofil adferd. Jeg kan ikke si det nok – men dette er grunnen til at jeg går i Pride, at jeg feirer Pride. Jeg går for dem som ikke kan, jeg går for å vise solidaritet, jeg går fordi kampen ikke er over, jeg går fordi jeg kan! Fordi jeg lever i Norge, med en konge som sier at en nordmann er jenter som liker jenter, og gutter som liker gutter. Jeg ber hver dag om at kjærligheten skal vinne, og at forfølgelse av dem som er født og skapt i Guds bilde, som liker det samme kjønn, skal få leve i fred.
Jeg heier på kjærligheten, fordi den er størst, den er sterkest og den overlever alt. Hvis vi står sammen, så blir den sterkere!
Nå er det Juni akkurat omme, og i juni er det også Pride! Det er den store Pridetiden! I år fikk jeg ikke med meg i Bergen, men jeg var så heldig å få med meg i Oslo! Og jeg har vært med gode venner, folk jeg ikke kjenner, folk jeg har blitt kjent med, og det er helt fantastisk! Det er så fantastisk å se så mange mennesker som er samlet for å feire at vi kan være oss selv, at vi kan like den vi liker, at vi kan være den vi er, at slik vi definerer oss om hvem man liker, det har ingen betydning.
I år var første gangen jeg fikk oppleve Pride i Oslo. Og i fantastisk vær! Jeg fikk være med fra onsdag-lørdag! Og Pride Park, der vil jeg si at Oslo Pride har slått på stortrommen! Fantastisk god stemning, det var mye folk, og alle var i festivalstemning. Det var ingen problem å bare gå bort til folk og sette seg ned og bli kjent. På fredagen var det regnbuemesse i Domkirken i Oslo. Der ble det sagt – at i kjærlighet finnes det ikke frykt. Spørsmålet om hva det vil si å være fryktløs, og om vi kan være uten frykt. Den følelsen av frykt av å være alene, frykten for at de jeg er glad i, ikke skal være glad i meg for den jeg er. Kan kjærligheten overvinne frykten for å komme ut av skapet, og frykten for å bli avvist, hatet eller slått? Dette er noe av det som ble nevnt i prekenteksten, og det er noe jeg har tenkt på i ettertid av den gudstjenesten. Den frykten av å bli avvist, den er stor. Den frykten når man skal si til noen, for første gang at man er skeiv, eller den frykten når man sier til noen at man liker dem svært godt, men man aner ikke hvordan det vil bli mottatt. Den frykten for å bli hatet fordi man kommer ut av skapet, fordi noen mener det er “feil”.
Den frykten har jeg hatt. Den frykten av å skulle bli kastet ut av kirken, og ikke få lov til å være frivillig der mer, fordi jeg er den jeg er. Fordi jeg er skeiv. Den frykten og angsten som griper deg, og du bruker mer energi på å skjule hvem du er, men samtidig så vet du at Gud vet hvem du er. Den frykten av å hele tiden tenke om man skal bli avvist. Helt til en dag, jeg trosset denne frykten. Og jeg gikk å sa til min sogneprest at jeg er lesbisk. Det tok meg 4år å leve med denne frykten, før jeg ikke klarte mer. Og det var en lettelse. Det ble møtt med kjærlighet. Det ble møtt med omsorg. Jeg følte en lettelse. En lettelse av å kunne være meg selv. Etter en stund, ble jeg frivillig i en annen kirke. Og frykten møtte meg litt på ny. Men ikke i så stor stand. Jeg visste at jeg hadde en plass i kirken, jeg visste at det var ok. Jeg begynte å tenke på en annen måte, at det er rom, det er kjærlighet. Det jeg savnet, var en rollemodell, en som tørr å si – Jeg er skeiv. Jeg er kristen. Så da jeg etterhvert ble kjent med flere i andre kirker, så bestemte jeg meg selv, for at kanskje det er jeg som må være denne rollemodellen for andre. Jeg vil være den som reiser seg opp og sier – jeg er skeiv og jeg er kristen!
“Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.” (Joh 3,17).
Flere ganger har jeg blitt spurt om jeg ikke “bare skal bli prest da”. Så har jeg ofte tenkt – nei. Fordi den frykten henger igjen, frykten for å bli avvist. Det er ikke så lenge siden det ble likekjønnet vigsel (11.04.2016). Jeg vil nok alltid ha den frykten sittende litt i meg. Om jeg kommer til å klare det, om jeg klarer å bli prest, å være skeiv. Fordi jeg er fortsatt litt redd for den frykten om å ikke bli akseptert for den jeg er. Det som hjelper meg igjennom dette, er å tenke på hva Jesus gjorde. Han ga kjærlighet til mennesket, på så utrolig mange måter. Jesus valgte ikke ut noen, og ga dem oppmerksomhet. Jesus var der for alle. Og i troen gir det meg styrke til å vite at ja – jeg kan bli prest, og ja, jeg kan være den jeg er. Fordi Jesus kom ikke til verden for å dømme. Så da må ikke vi gjøre det heller.
Fordi i kjærlighet er det ikke frykt. Du kan høre hele gudstjenesten HER.
For meg har denne Pride vært noe annerledes enn tidligere år. Jeg har blant annet fått ny kontakt med en jeg kjente for 8 år siden. Jeg har også fått bedre kontakt med en jeg ikke har kjent så godt, mer bare visst hvem er, og det har vært utrolig hyggelig. Det at så mye kjærlighet kan bringe folk sammen, det er så utrolig flott å være med å oppleve. Og ikke nok med det, jeg har fått bli bedre kjent med en helt fantastisk person, som jeg ser litt opp til på mange måter. Som har vist meg en tillit som jeg syns er helt fantastisk, og jeg tror det er kjærligheten i Pride som får det fram. Som har de rammene som gjør at man kanskje tørr å åpne seg i et tryggere rom, og det gjør det lettere å kunne stille de vanskelige spørsmålene, fordi vi står sammen om det. Og det er slik jeg ønsker at hver dag skal være. Et trygt samfunn å kunne være den man er. Elske den man elsker, uten å måtte leve i frykt. Takk Oslo Pride
Jeg håper alle har hatt en fantastisk Pride, uansett hvor man har vært, og hvor man er. Og alltid tørr å være den du er!
Kjærlighet tåler alt. Den tåler alt. Det står det skrevet i korinterbrevene
Det å miste en av sine nære, et familiemedlem eller kanskje en venn, en som dør og går bort.Du mister ikke kjærligheten til dem, men de er ikke lengre her, på jorden. Og etterhvert blir kjærligheten et minne. Et godt minne, og man tenker fort på alle de fine tingene man har hatt sammen.
Det å bli glad i noen, så glad i noen at man velger å tilbringe livet sitt med dem og bli sammen og kjærester med dem, det er kanskje den beste følelsen på jord. Men hva når man ikke lenger velger å være nære lenger, og gjør det slutt? Forsvinner kjærligheten? Slutter man å være glad i den personen? Den ene personen som en gang betydde så mye for deg?
Kjærligheten tåler alt
Det å ha kjærlighetssorg er noe skikkelig dritt. Man blir lei seg, man orker ikke å snakke med folk, man orker ikke å gå ut. Man kjenner det bygger seg opp en stor klump i magen, man sliter med å puste, fordi det blir for mye. Det å holde igjen gråten, fordi man tenker på det hele tiden. Det gjør vondt i armer og bein, i sinnet, i sjelen og i hjertet. Det gjør vondt i hele kroppen. Og den følelsen som gjør at du har så vondt, det er kjærligheten. Den samme kjærligheten som gjorde at du følte at du kunne sveve, at du fikk sommerfugler i magen. Det som gjorde at det var det beste i livet ditt, det som ga deg ny selvtilit, som gjorde det lett å være deg. Den samme kjærligheten er det som gjør det stikk motsatt og du føler deg helt crap etterpå.
Når man elsker et annet menneske, eller er utrolig glad i dem, en kjæreste eller en i familien, og man åpner seg for dem, så blir man sårbar. Når man får denne sorgen, så kan det være at man angrer på ting man har sagt etterpå, fordi man er redd for at det skal bli brukt i mot dem. Og da begynner man å krangle. Man blir paranoid, man tenker det verste. Man blir sint, sur, lei seg, sjalusien bygger seg opp. Men kjærligheten håper, den tror og er utholden, og den tåler. Kjærligheten tåler at man gjør det slutt. Den tåler at man kanskje på ta en pause fra hverandre. Det betyr ikke at man ikke trenger å være venner, det man trenger er tid. Fordi kjærligheten er utholden. Den tåler. Den håper. Kjærligheten er slik.
I musikalen Les Miserable dør Eponie, som er svært forelsket i Marius. Hun sa aldri noe. Hun hadde kjærlighetssorg, men sluttet ikke å være glad i ham, selvom han aldri kunne bli hennes. Så dør hun. Jean Valjean dør også. Og vil ikke si noe til Cosette, fordi han vil beskytte henne. Og moren til Cosette, hun dør også. For å beskytte. De er alle glad i Cosette, og i Marius. Når alle de er døde, og i siste scene sitter Cosette og Marius, og har sorg. Da står de bak dem, og holder hendene sine rundt dem. De er der. De ble elsket, og det forsvinner ikke, ikke i deres hjerter.
Gud slutter heller aldri å elske deg.
Når man har kjærlighetssorg, og eneste man vil, er å ligge i sengen å være alene, så får du kjærlighet. Du får kjærlighet av Gud. Gud slutter heller aldri å elske deg, eller å passe på deg. Gud er der, og viser deg omsorg.
Det er lov å være sur og lei seg. Fordi det er det man er. Men Gud skjønner det.
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.
Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå.
For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.
Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
Nå skal jeg fortelle noe om det å være kristen og date. Jeg vil nesten kalle det en deltidsjobb. En ting å date, og at det kan være stress, men med en gang man er lesbisk og kristen og skal date, da blir det faktisk litt arbeid. Jeg er medlem på et ganske stort forum for LHBT-personer, som i stor grad blir brukt som en dating-side. (Det er forøvrig en ganske god nyhetskilde på ting som skjer i verden i de skeive miljøene. Du kan lese mer her). Og man kan prate lenge, og skrive lange meldinger til hverandre, man blir bedre og bedre kjent, også kommer jo den klassiske “Hva driver du på med ellers?” eller “Hva studerer du?”.
Nå har jeg jo nettopp begynt å studere teologi, så akkurat på den biten er jo ganske fersk, men “Hva driver du på med ellers?” spørsmålet, der må jeg alltid tenke på hva jeg skal svare. Enten kan jeg svare dette:
“Jeg henger med venner, netflix, går litt tur med hund og litt sånn.”
“Jeg er med som frivillig i kirken, hvor jeg har gått i tensing og nå driver jeg med konfirmantarbeid.”
Svarene jeg får da, er som regel, “Åh, så du er kristen?” Også sier jeg ja, det er jeg. Der slutter egentlig også samtalen nesten.
Nå som jeg studerer teologi, og sier at jeg skal bli prest, så får jeg litt det samme spørsmålene. “Åh, så du er kristen?” Av og til har jeg lyst å svare på tull at jeg skal bli imam, men jeg tror ikke alle tar den. Jeg kjenner flere som er skeive, som ikke er religiøse, fordi de har følt at i kirken er man ikke velkommen som den man er, når man er skeiv / LHBT. Og det kan jeg forstå! Selv brukte jeg lang tid på å komme ut av skapet, i kirken.
Det jeg vil oppfordre folk til, er å være den man er i kirken. Vi lever i et land, hvor vi har et lovverk som tillater oss å være den vi er, fordi vi har hatt forkjempere som blant annet Kim Friele. Vi har organisasjoner som jobber for at ting skal bli bedre, vi har et samfunn, som blir mer og mer liberale og aksepterer at mennesker kan elske hverandre uavhengig av legning. Jeg tror at kirken har vært for streng, for lenge, som har gjort at de kanskje har sluttet å tro, fordi de får jo ikke være seg selv der. De får ikke være den de er, og selvom det står at “Gud skapte menneske i sitt bilde”, så er ikke homofile inkludert. Hvertfall i følge kirkehistorien. Jeg tror det er derfor, at mange skeive ikke tror, fordi man har blitt så dårlig behandlet.
Selv har jeg min tro, og min legning. Og ja, det kan være utfordrene. Nå har jeg vært på en leir i London, med en menighet fra en liten plass i Norge. Jeg er kanskje den første åpne kristne lesbiske de har sett, noen gang i sitt liv. Jeg hører visking og tisking, og de tørr ikke helt å spørre. Jeg håper at jeg har lært dem, at man kan være den man er. Og er velkommen. En av de frivillige i kirken, hun er også skeiv. Ikke helt ute av skapet, men det har med at hun opprinnelig er fra Bulgaria, et land som har mye hatkriminalitet. Hun sa at hvis hun skulle vært seg selv hjemme, hadde hun nok blitt steinet på åpen gate, og ingen ville grepet inn, fordi hun er lesbisk. Og det er jo helt grusomt. Hun sier hun syns det er litt rart, å kunne være seg selv.
Både Blikk skriver om hatet i Bulgaria og Aftenposten har skrevet om de 11 verste landene å være homofil. Jeg sliter med å date i Norge, hva med alle de andre, som ikke får leve ut i sin kjærlighet, i frykt for å bli steinet.
På lørdag var jeg på jobb. Jeg hadde noen minutter hvor det var litt rolig, og jeg sjekket litt nettaviser. Der ser jeg at Wenche Lowzow er gått bort.
I fjor, da jeg gikk på Danielsen Intensivgymnas, så hadde jeg en oppgave om å skrive om en kjent person. Da skrev jeg om partneren, Karen Christine Friele, bedre kjent som Kim Friele. Jeg lærte mye om Kim, men også om Wenche. Hvordan de møttes, og hvordan deres kamp sammen og hver for seg har stor betydning for at jeg kan være den jeg er i dag.
Hun var den første homofile stortingsrepresentanten. Det ligger det utrolig mye respekt i. Hun har nok måtte betale mye for det.
I 1977 ble hun valgt inn på Stortinget, og i 1979 var hun ute av skapet.! Jeg kan ikke forestille meg avisoppslagene på den tiden. Og hun var blitt sammen med Kim Friele i tillegg, som var plog i det norske homosamfunnet, jeg ser for meg at det kan ha blitt noen hete debatter.
Det startet med et intervju, hvor Kim skulle intervjue Wenche, påvegne av Forbundet 48. Og det var kjærlighet ved første blikk. Ekte kjærlighet i 40 år. Har de virkelig stått sammen i tykt og tynt.
Noen husker det kanskje, noen har kanskje fått det med seg i ettertid. Men i 1987 hadde Wenche et oppgjør mot kirken. Det at kirken ekskluderte deler av den Norske befolkning, nemlig de homofile. Hun gjorde som Luther gjorde i sin tid, for å faktisk få en reaksjon, så spikret hun inn i døren på Oslo Domkirke, anklageskrift. Dette var fordi kirken var tause til alle spørsmål hun hadde stilt. Jeg mener at her har Wenche gjort en kamp og vært en som kunne riste litt i kirken, og spørre om det er greit at man bare driver mishandling av homofile. Uten Wenches kamp inn mot kirken, så er det vanskelig å si hvor vi hadde vært i dag, men hun har gjort mye. Hun er helt klart en av mine helter og forbilder, og en av de tingene jeg vil gjøre, under utdannelsen og når jeg er ferdig, er å fjerne tabuet “homofil og kristen” fra kirken. At man er den man er, og man er kristen. Uavhengig av legning.
Mine tanker går til Kim Friele, som har nå mistet sin kjæreste, partner og venn.
Jeg satt å tenkte litt på dette med denne bloggen, og du som leser den… Det er ikke meningen at det skal være superseriøst hele tiden, sånn at det er nevnt. Det vil bli humor og glade innlegg, og noe litt mer seriøse underveis.
Nå tenkte jeg at jeg skulle fortelle om den første jenten jeg ble forelsket i. Akk, hva skal man gjøre, man er ung, man er dum, man blir forelsket. Hun gikk i tensing, hun var mye yngre enn meg, hun var faktisk konfirmant og jeg var leder. Og man skal jo ikke bli forelsket i konfirmanter. Og jeg hadde jo også heller ikke vært forelsket i en jente! Vi kan kalle henne for Therese. Hun var en som var grei å snakke med, omgjengelig og 4 år yngre enn meg. Og jeg husker det gikk en million tanker igjennom hodet mitt. Hvordan skulle jeg takle dette? Hun var jo jente? Og var det greit? Jeg henger jo i kirken, jeg er kristen! Tenk om jeg blir kastet ut av tensing? Hva skal man gjøre? Jo. Man gjør det man absolutt ikke bør gjøre og det er å drikke alkohol også bestemme seg for å si det. Jeg sa det ikke til henne da, men til noen av vennene mine. De tok det helt greit, som om jeg alltid kom ut av skapet. og bare “Åja, hun ja. Ja, det er jo spesielt. Skal du si det til Therese?” Og da tenkte jeg at ja, det måtte jeg jo! Så jeg sendte en epost, og det var skikkelig vanskelig. Hun syns det var rart og vanskelig, og det kan jeg forstå, herlighet! Jeg fortalte at jeg likte henne, hun var 15år. Det hele blir rart.
Den sommeren mistet vi litt kontakt, noe som er veldig forståelig. Jeg var knust, hjertesorg og alt det. Men tensing skulle til Praha samme sommer og Therese skulle være med. Litt før vi dro fikk jeg en melding fra henne, og hun lurte på hva hun måtte pakke med. Jeg hadde da slettet nr hennes og svarte helt generelt og sa på slutten “Men hvem er du?” da fikk jeg nesten en fornærmet melding tilbake “Hallo! Det er jo meg?!” Etter det fikk vi god kontakt igjen, og har snakket om det i ettertid. Nå er det jo faktisk 8år siden, hun er forlovet og har et barn på vei, og jeg setter vennskapet vårt veldig høyt. Jeg tror jeg endret hennes syns om kirken og homofili betraktelig, og jeg tror Therese var den som kanskje lærte mest under konfirmanttiden sin om akkurat det.
8 år etterpå tenker jeg at jeg kunne jo gjort dette på en bedre måte, men samtidig, det er 8 år siden, var første jenten jeg ble skikkelig forelsket i, og hva skal man gjøre da? Jeg tror alle har vært litt urasjonelle med folk de er glade i, og forelsket i. Det eneste som var flaks for meg, var at vi ikke mistet kontakten og kan fortsatt være venner den dag i dag.
