Svar på spørsmål

Hvordan lever du livet ditt som du føler er rett i forhold til din tro? Hvordan er skolegangen for å bli prest?”

Jeg fikk et spørsmål om hvordan jeg føler jeg lever rett i forhold til min tro – Jeg lever mitt daglige liv. 

Står opp alt for tidlig, går en rask tur med Kompis (hunden min), etterfulgt av en rask frokost eller noe i hånden. Så drar jeg til byen og går på skole, sitter der store deler av dagen og blir mer og mer umotivert. Så drar jeg hjem, ut igjen med kompis, rydde, lage middag, gjøre lekser og være med venner. 

Jeg tenker man lever slik man vil. Jeg synger ikke for maten før jeg spiser den, jeg ber heller ikke før måltid. Når jeg først er sulten, så spiser jeg som en ulv. Da har jeg ikke tid til noe annet. Når jeg ber, så er jeg en av de som ikke folder hendene, jeg ber når jeg vil og hvor jeg vil. Jeg kan sitte på bybanen, det er 32 minutters tur, man kan få bedt om mye da skal jeg si deg! 

Så jeg føler jeg lever mitt liv ganske normalt jeg, som 27åring. 

 

Skolegangen for å bli prest er et 6års studie. Da må man gå et profesjonsstudie i teologi.Det er 12 semestre, og det er litt forskjellig fra sted til sted vil jeg tro, men jeg skal da hovedsakelig studere på Menighetsfakultet i Oslo. Man har mulighet for utveksling til utlandet i løpet av de seks årene, to ganger. 

Når du er ferdig utdannet har du tittelen cand.theol (Candidatus/a theologiae) 

Nøyaktig hvordan studiet blir, det vet jeg ikke, så der får dere bare følge med 🙂 

 

BCDEOKVhxMs

Dette er mine favoritter

 

Følg den skeive prestestudent på den rette sti!

Jeg møtte Gud i Hellas

Da jeg gikk i 7 klasse, kom det en dans- og drama gruppe fra kirken på besøk til min barneskole. De forklarte hva de gjorde, og at de satt opp et dramastykke. 
Jeg kom hjem til mamma og pappa, og spurte om jeg fikk gå på dette. 
Ettersom at jeg ikke drev med noe annet på daværende tidspunkt (Hadde akkurat sluttet med en annen aktivitet) Det kostet ikke allhverden, var kort vei til og fra, så  jeg kunne gå selv. Så da begynte jeg, sammen med min nabo, som gikk på en annen skole enn meg. Vi gikk dit, og det var kjempe kjekt. Der fikk jeg mange gode venner. Etterhvert ble jeg eldre og ble konfirmant. Da var jeg minileder på denne dramagruppen, samtidig som jeg gikk i tensing. U

Vi var litt uheldige og mistet vår hovedleder, så jeg og et par andre tok ansvar. I 12-13- og 14-års alderen drev vi på med en dramagruppe. Dette var på mandager, og da hadde jeg også undervisning. Kirken var så frekk at de ga meg ekstraundservisning, når jeg selv drev med egen undervisning, fordi de ikke klarte å fikse nye hovedleder. Dårlig gjort, syntes jeg. Etter det semesteret i dramagruppen la vi det ned, det ble for mye for oss alle sammen. Så begynte karrieren i tensing. Jeg har vært alt fra medlem til voksenleder, vært på utallige leirer og møtt masse flotte folk. 

Men for å kunne gjøre alt dette, ble jeg sendt på kurs, et slikt LiV kurs. Akk, jeg husker det var et langt kurs, vi var på noen håpløse turer hvor vi satt i en sofa en hel helg. Jeg tuller ikke, det var en hard og ubehagelig, typisk hytte sofa. Og gitaren fant vi ikke før på søndag, ikke var det dekning. Fikk så vidt inn P1. Selvom vi hadde slike turer som var litt tunge, både fysisk og psykisk, så er det noe det beste jeg har vært med på.

Mange av mine nære venner møtte jeg der. En av dem har jeg vært roomie med og startet en egen konfirmantgruppe med. 
Nå er jeg 27 år, og 15 år senere, er jeg fortsatt like aktiv. Men jeg har ikke vokst opp i noe særlig kristent hjem. 

Jeg gikk i en menighetsbarnehage, fikk 4års boken min av Prinsen, som jeg kalte han. Utover det gikk jeg på Søndagsskolen uten at mine foreldre visste noe om det før første faktura kom. 

Da jeg var 5år var familien på ferie i Hellas, Vi var på besøk til Meteora klosteret, på en slik turistguidet tur. Da så jeg en mann, gammel mann med langt hvit sjegg, en kappesak og sandaler. Han satt på en fjellhylle, og man kunne umulig komme seg dit alene. Så midt i denne turen, avbryter jeg alle og spør mamma “Mamma, du, er det Gud?” Det ble stille rundt meg og noen begynte å le. Jeg er sikker på at jeg så Gud på en fjellhylle i Hellas. I konfirmasjonen min fikk jeg vite at han var en munk. Jeg holder fortsatt på den med at jeg så Gud. 

 

Sommeren til 1.klasse på barneskolen, skulle noen venner i nabolaget, som også gikk på søndagsskolen, på en sommerleir. Jeg fikk lov til å være med. Jeg ante jo ikke at det var kristen sommerleir, før jeg var der. Men jeg stortrivdes, var helt kanongøy. 
Forøvrig kan jeg nevne at jeg var på samme leirsted nå i påsken, og ingenting har oppdatert seg, ikke en gang sangbøkene, da måtte jeg le. De var like gammel som meg, bokstavlig talt! 

Ingen i mitt hjem har sagt at jeg må gå på søndagsskole, at jeg må på leir. jeg har valgt alt selv, og er takknemlig for at jeg har fått lov til å finne min egen vei, og utvikle min tro på den måten. 
underveis i alt dette har jeg funnet ut at jeg var lesbisk også, men det har heller ikke vært et problem – for meg hvertfall. Og jeg håper ikke at det er det for noen andre. 

 

 

 

Følg den skeive prestestudenten på den rette sti!

Frivillig ansatt og ufrivillig menighet

Overskriften er kanskje forvirrende? Vel. Nå skal jeg forklare. 

For noen år tilbake så satt jeg i menighetsrådet i menigheten min. Det var der jeg gikk i tensing, var ungdomsleder og aktiv. Så skulle vi sende noen til trosopplæringskonferansen i Lillestrøm og jeg ble spurt om å være med. Ja,takk sa jeg og ante ikke hva jeg skulle på, sånn helt egentlig. Jeg kan jo nevne at jeg bare var 19 år gammel. Men jeg ble, og det var veldig kjekt. Jeg reiste med noen ansatte i staben også meg. På et av disse kursene så gikk jeg på det som handlet om frivillighet. Der lærte jeg mye, blandt annet: Man bor i menigheten. Det er den kirken man har nærmest seg. Det er din ufrivillige menighet. De som jobber der, de har valgt det selv. De valgte å søke jobb i den meningheten, de er frivillig ansatt. 

Dessverre så har vi hatt mye vikariat i menigheten. Mye interresante personligheter og nye tanker om forskjellige ting som blandt annet homofili. Vi hadde en, vi kan kalle henne for Nora. Hun var supereffektiv når det kom til å planlegge ting, hun jobbet hele tiden, hun kunne finne på å ringe meg for å spørre om noe kl. 22:30 på kvelden, det var ikke nødvendigvis viktig, men hun var så inn i den biten på jobb, at hun måtte få det ferdig. Tiden gikk og vi ble jo vandt med at hun var en katiket med alt for mye koffein i kroppen. Så var vi på konfirmantleir og det er jo en kjent sak at noen sniker seg unna undervisning blandt annet, og noen har ikke kommet hele året. De får en oppsamling av ekstra undervisning på leir. Dette skulle da gjøres med Nora. Nora var katiketvikar i kirken vår. 
En av konfirmantene stilte spørsmålet “Jeg vet hva bibelen sier om homofili. Men hva mener du?” 
Nora la da ut om at dette var en synd, dette var feil og det var omtrent farlig. Man kunne jo ikke være homofil og kristen, det var djevelens verk. Og Nora holdt på. Denne konfirmanten kan vi kalle for M. M sa “Ja, men Trude er jo lesbisk?”. Da svarte ikke Nora men fortsette med å legge ut om hvor feil dette var. 

M kom til meg og forklarte hva som hadde skjedd, og hun var helt rystet. Fordi M var i skapet og det var jeg veldig klar over. M så på meg og sa “Men hva med deg? vet hun at du er lesbisk? ” Og jeg ble oppriktig sint og litt frustrert.  

Etter en kort jungeltelefon endte det opp med at en annen i staben fikk med seg dette, og det kom visstnok en unnskyldning fra Nora. Men problemet var hun sa det aldri til meg, hun sa det bare til staben. 
Pr dags dato jobber hun ikke der lengre, noe jeg syns kanskje er like greit. 

En fjorten år gammel jente eller gutt som kanskje er forvirret på seg selv, og tror på Gud, men er livredd for å komme ut av skapet, pga slike holdninger. Derfor brukte jeg så lang tid selv.  Vær så snill – ikke skrem dem. La dem få spørre uten å bli brent! 

 


Håper dere ikke slakter meg for ordfeil! God helg! 

 

Følg den skeive prestestudenten på den rette sti! 

 

Min første kjærlighet – i en jente

Jeg satt å tenkte litt på dette med denne bloggen, og du som leser den… Det er ikke meningen at det skal være superseriøst hele tiden, sånn at det er nevnt. Det vil bli humor og glade innlegg, og noe litt mer seriøse underveis. 

Nå tenkte jeg at jeg skulle fortelle om den første jenten jeg ble forelsket i. Akk, hva skal man gjøre, man er ung, man er dum, man blir forelsket.  Hun gikk i tensing, hun var mye yngre enn meg, hun var faktisk konfirmant og jeg var leder. Og man skal jo ikke bli forelsket i konfirmanter. Og jeg hadde jo også heller ikke vært forelsket i en jente! Vi kan kalle henne for Therese. Hun var en som var grei å snakke med, omgjengelig og 4 år yngre enn meg.  Og jeg husker det gikk en million tanker igjennom hodet mitt. Hvordan skulle jeg takle dette? Hun var jo jente? Og var det greit? Jeg henger jo i kirken, jeg er kristen! Tenk om jeg blir kastet ut av tensing? Hva skal man gjøre? Jo. Man gjør det man absolutt ikke bør gjøre og det er å drikke alkohol også bestemme seg for å si det. Jeg sa det ikke til henne da, men til noen av vennene mine. De tok det helt greit, som om jeg alltid kom ut av skapet. og bare “Åja, hun ja. Ja, det er jo spesielt. Skal du si det til Therese?” Og da tenkte jeg at ja, det måtte jeg jo! 
Så jeg sendte en epost, og det var skikkelig vanskelig.  Hun syns det var rart og vanskelig, og det kan jeg forstå, herlighet! Jeg fortalte at jeg likte henne, hun var 15år. Det hele blir rart. 

Den sommeren mistet vi litt kontakt, noe som er veldig forståelig. Jeg var knust, hjertesorg og alt det. Men tensing skulle til Praha samme sommer og Therese skulle være med. Litt før vi dro fikk jeg en melding fra henne, og hun lurte på hva hun måtte pakke med. Jeg hadde da slettet nr hennes og svarte helt generelt og sa på slutten “Men hvem er du?” da fikk jeg nesten en fornærmet melding tilbake “Hallo! Det er jo meg?!” Etter det fikk vi god kontakt igjen, og har snakket om det i ettertid. Nå er det jo faktisk 8år siden, hun er forlovet og har et barn på vei, og jeg setter vennskapet vårt veldig høyt. Jeg tror jeg endret hennes syns om kirken og homofili betraktelig, og jeg tror Therese var den som kanskje lærte mest under konfirmanttiden sin om akkurat det. 

8 år etterpå tenker jeg at jeg kunne jo gjort dette på en bedre måte, men samtidig, det er 8 år siden, var første jenten jeg ble skikkelig forelsket i, og hva skal man gjøre da? Jeg tror alle har vært litt urasjonelle med folk de er glade i, og forelsket i.  Det eneste som var flaks for meg, var at vi ikke mistet kontakten og kan fortsatt være venner den dag i dag. 

 

 

Følg den skeive prestestudenten på rette sti! 

Det å komme ut i kirken

Skeiv og kristen

Så da kan jeg jo begynne å fortelle. Da jeg skulle begynne i 7 klasse, begynte jeg i en dramagruppe i kirken hvor jeg bodde. Dette var noe jeg likte veldig godt, så jeg valgte å fortsette en stund til. Etterhvert som tiden gikk, og jeg ble eldre, så fikk jeg bli ungdomsleder. Da var jeg også konfirmant samtidig. Jeg sluttet etterhvert i dramagruppen og fokuserte mer på tensing. Dette var også veldig kjekt, og jeg fikk mange nye venner der. Etterhvert ble jeg sendt på lederkurs og ble leder i tensing. Da jeg ble 20 var jeg gammel nok til å være voksenleder. Ikke at jeg følte meg så veldig voksen da, men det er en annen sak. 

Da jeg gikk på lederkurset, “LiV” som ble arrangert, så møtte jeg masse flotte mennesker som jeg fortsatt den dag i dag har god kontakt med. Det samme med de jeg gikk i tensing med. Men en vårdag i Mai, jeg var 19år. Jeg ble forelsket. Men i en jente. Det var helt forferdelig. Og hvem skulle jeg si det til? Jeg var jo aktiv i kirken, og hetro! Etter alt for kort tankegang, så sa jeg det til mine nærmeste venner. Det var veldig vanskelig og jeg var skikkelig stresset. Jeg husker jeg hadde en puls, som om jeg hadde løpt opp et fjell, jeg var stresset som om jeg skulle ha eksamen. Heldigvis for meg, har jeg vært i en menighet hvor åpenhet har alltid vært en greie. Alle vennene mine aksepterte det og hadde ikke noe problemer med dette. Litt senere ble jeg valgt inn i menighetsrådet. Da tenkte jeg at det var lurt å ta dette opp med sognepresten i tilfelle vi skulle få noen saker om homofili, og jeg ante jo ikke hva de mente. Noen var kanskje litt mer konservative enn andre og jeg var så vidt ute av skapet.  Det er en samtale jeg husker svært godt. Jeg banket på døren, som alt stod litt på gløtt. Der satt han, sognepresten selv. Han ble litt overrasket fordi hvor ofte kommer det en ungdom midt på dagen og spør om å prate? Så sa jeg noe som “Jeg…. Er lesbisk jeg…” Også begynte jeg å strigråte. Han så overrasket på meg og sa “Jeg trodde du skulle si at noen var død. Jeg forstår ikke hvorfor du gråter”. Og vi snakket lenge sammen, om mye rart. Jeg fortalte at jeg var redd for å bli kastet ut av tensing, ut av ungdomsmiljøet som jeg var blitt så glad i. Da sa han at hvis noen kastet meg ut fordi jeg var lesbisk, så kunne vi like gjerne nekte alle som var glad i poteter også. Det hadde ingenting å si. Jeg ble så lettet og lykkelig, det ble enklere å være meg selv, hundre prosent. Det skal sies – jeg er aktiv i flere kirker, men har aldri tatt akkurat den versjonen igjen. Spør, så får du svar. Det er min nye plan, mindre tårer. Dette er snart 8 år siden og 11.april 2016 skrev kirken historie. 

Men det er slikt vi kan komme tilbake til senere. Det er lenge til 11.april 2016-historien! 

 

 

Følg den skeive prestestudenten på den rette sti!

Enda en ny blogg..?

Ja, du tenker – Ånei. Enda en ny blogg til å fylle internettet med. Må vi lese mer om hva man har på seg, hva man har spist, hvordan bør trene? 
Nei, slapp av. Jeg er ikke en av de “rosabloggene” som vi har en god del av. Jeg tenkte å skrive om det å være meg, og hvem er jeg? 

Jeg heter Trude og er nylig runnet 27 år. Jeg er åpent lesbisk og kristen. Jeg har flere menigheter jeg er aktiv i, og jeg er åpen og skeiv der også. Med denne bloggen vil jeg prøve å gjøre det lettere for folk å kunne innse at man kan være den man er, overalt – til og med i kirken. 
Jeg skal også bli prest etterhvert. Høsten 2016 starter jeg på menighetsfakultet i Oslo, og starter en lang og spennende reise som jeg vil dele med dere her

Frem til jeg starter i høst, så vil jeg fortelle litt om hvordan ting er nå, og hvordan ting har vært frem til nå. 

 

 

 

Følg den skeive prestestudenten på den rette sti!