Hvorfor kan vi ikke være som barn av og til?

Jeg hadde en opplevelse som varmet mitt hjerte i dag, og jeg følte jeg måtte bare få delt det med dere.

Der hvor jeg jobber har vi av og til hoppeslott og popcorn til barna på lørdager. Dette er veldig stor stas for barn i mange aldre. Jeg mener, hvem liker ikke hoppeslott og popcorn? Det var rolig start på dagen og ikke så mange barn var kommet ennå. Så jeg satt å slappet av i solen, og to jenter i ca 9-10års alderen kom for å hoppe rundt i slottet. Noe senere kommer det en jente i samme alder, med sin bestemor. Jenten løper med et stort smil bort til slottet og vil inn, men kommer fort tilbake, fordi det er kun de to andre jentene og da blir hun den ene som står alene. Hun kommer tilbake til bestemoren og får litt popcorn og sitter på benken. Hun ser ut til å ønske å hoppe i slottet, men tørr kanskje ikke helt, fordi da blir det “2 mot 1”. 
Noen minutter etterpå, så kommer de to andre jentene bort hvor bestemoren og jenten satt. Først trodde jeg de kom for å få popcorn. I stedet kommer de bort til jenten og bestemoren og spør om hun vil være med å leke med dem i slottet. Jenten ser på bestemoren  med et spørrende blikk, så blir hun med inn å leker. De holder på i kanskje i en time. 
Bestemoren satt der og merket en stor glede selv, og sa at der er gutter som regel mye flinkere enn jenter. Jenter er som en flokk, mens gutter er mer som lagspillere og kan ofte være flinkere på å inkludere nye. 

 

(Foto: Rebekka Opsal)

Hvorfor er det ikke sånn med voksne? 

La oss si at du er på bar eller kafè etc. Du og en venn ser en som sitter alene. En som har prøvd å lage øyenkontakt med ikke helt tørr. En som bare vil ha en venn. Hvorfor er det så vanskelig å bare, gå bort å si hallo? Jeg har selv opplevd å være den som var alene, og det ga meg også styrke til å gå bort til en annen på et senere tidspunkt. Det har også gitt meg nye venner og en større erfaring. Jeg mener at vi burde hatt samme terskel som barn, bare tørre å gå bort og si “hei, kan vi sitte med deg?” Det verste som skjer er at du får et nei, eller at de venter på noen andre, men jeg er ganske sikker på at du vil få et ja, og få et nytt bekjentskap. 

Ta inspirasjon fra disse jentene på 9-10 år, og være inkluderende, selv som voksen! Fortsatt god helg! 

Bergens Tidene Debatt

Jeg skrev i sommer, til Bergens Tidene Debatt. For de som ikke fikk lest dette på nett før det ble for BT Abo eller ikke har avisen, så poster jeg det nå her. 

Foto: Christian Svabø

   

I 2003 er jeg 14år. Jeg får et brev i posten fra Den Norske kirke om konfirmasjon. Jeg er allerede aktiv i menigheten hvor jeg går på en dans og dramagruppe. Så for min del, er det naturlig å fortsette i kirken og velge å konfirmere meg der. Når man begynner på ungdomskolen starter en periode hvor identiteten er konstant i endring. Man blir forelsket, får kjæreste, slutter å ha kjæreste, får kviser, opplever mobbing, eller ser andre som blir mobbet uten å gripe inn. Føler mye og kjenner på mye. I denne perioden i mitt liv finner jeg ut at jeg tror på Gud, og velger å konfirmere meg i kirken, fordi her har jeg hørt at det er rom for alle.

Så finner jeg ut at jeg er skeiv, LHBT*-person.

Jeg begynner i Ten Sing og det er bra, jeg får et miljø, jeg kan være ung, jeg kan lære om Gud, det er sosialt, det er gøy og jeg velger å fortsette etter konfirmantalder og blir med som leder. Jeg får lederverv og blir fortalt at jeg er et forbilde for konfirmantene. Jeg drar med meg Ten Sing-gruppen på sommerleir. Der er det sol, bading, is, brus, og flørting. Jeg ser at de andre ungdomslederne også driver på med litt flørting, men dette tørr ikke jeg, fordi jeg er skeiv, og jeg kjenner ingen andre skeive. Og dette er ikke noe jeg føler at man snakker særlig om i kirken heller. Så da lar jeg hver.Jeg leser på ulike nettaviser, i kommentarfeltet når det har vært en ?homodebatt?, hvor folk skriver at dette er en synd, det blir sitert fra Bibelen, og jeg tenker ? Er det en synd, er det feil? Hvor feil er det, hvem kan jeg snakke med? Hvorfor føles dette steget så vanskelig å ta?

La meg gå litt tilbake. Når jeg ble leder, og jeg ble fortalt at jeg var et forbilde, selvom jeg kanskje ikke var så klar over det med en gang, så var jeg det. Jeg er litt eldre, og de som er yngre, de ser opp til meg. Når jeg var 14-15 og begynte å tenke tanken på at jeg var skeiv, så måtte jeg skyve det fra meg, fordi det jeg leste, om kirken og om det å være lesbisk, homofil, bifil eller transperson*, det var jo helt galt, og en synd. Hvorfor var det ingen som sa til meg, at jeg kunne være den jeg er, og at det er ok? Jeg turte ikke å si noen ting, til noen, fordi jeg omkring på samme tidspunkt leste om en ung gutt som ble bedt om å si fra seg alle sine verv, fordi det ble kjent at han var homofil i sin menighet. Dette skapte et bilde i mine tanker, som ble grunnlaget for min frykt. Det hjelper heller ikke at man hører i gangene på skolen, hvor ordet homo blir brukt som et negativt ord. Dette forsterker den tanken jeg fikk om hvor feil det kunne være. Jeg hadde fått utrolig gode venner, jeg hadde et fellesskap, jeg hadde det bra. Skulle jeg bli kastet ut av dette? Nei, da ville jeg heller leve i skjul, ikke si noen ting. Hvis det kom spørsmål, så kunne jeg jo heller bare være unnvikende i svarene, ikke lyge, men ikke svare. Jeg fortalte det til noen av mine nærmeste venner, de tok det fint og så ikke problemet. Det jeg fryktet var at menigheten måtte si til meg, som de sa til den unge gutten, at jeg måtte gå.  Det var gått flere år, og jeg skjulte meg selv, jeg hadde en frykt som grep om meg hele tiden. Jeg visste hvem jeg var, og hvem jeg likte.

Jeg fikk den frykten av å bli kastet ut av kirken, ikke få lov til å være frivillig der mer, fordi jeg er den jeg er. Fordi jeg er skeiv. Den frykten og angsten som griper deg, og du bruker mer energi på å skjule hvem du er, men samtidig så vet du at Gud vet hvem du er. Den frykten av å hele tiden tenke om man skal bli avvist. Helt til en dag, jeg trosset denne frykten. Og jeg gikk og sa til min sogneprest at jeg er lesbisk. Det tok meg 4år å leve med denne frykten, før jeg ikke klarte mer. Og det var en lettelse. Det ble møtt med kjærlighet. Det ble møtt med omsorg. Jeg følte en lettelse. En lettelse av å kunne være meg selv. Etter en stund, ble jeg frivillig i en annen kirke. Og frykten møtte meg litt på ny. Men ikke i så stor stand.  Jeg visste at jeg hadde en plass i kirken, jeg visste at det var ok. Jeg begynte å tenke på en annen måte, at der det er rom, er det kjærlighet.  Det jeg savnet, var en rollemodell, en som tørr å si – Jeg er skeiv. Jeg er kristen. Så da jeg etterhvert ble kjent med flere i andre kirker, så bestemte jeg meg selv, for at kanskje er det jeg som må være denne rollemodellen for andre. Jeg vil være den som reiser seg opp og sier – jeg er skeiv og jeg er kristen!

I dag studerer jeg teologi og vil bli prest. Dette er noe jeg stortrives med.  Jeg ønsker å kunne være et forbilde for deg. For deg som er 14år, og for deg som er usikker på deg selv, og for deg som er sikker på deg selv.  Jeg ønsker å kunne skape et trygt rom, hvor det er lett å kunne komme og snakke om troen og om hvem man er. Jeg har vært 14år, jeg har kommet ut av skapet og jeg er kristen. 2003 vs 2017 har det skjedd mye i kirken, og min angst har blitt til kunnskap, eller det at det kanskje har vært mangel på kunnskap.

Den norske kirke har mange slike forbilder, og jeg ønsker å bli en av de mange forbildene. Jeg vil være den åpne lesbiske presten, enten i en by eller i en bygd. Jeg heier på Guds kjærlighet til mennesker, uansett legning, men dette tok meg år å lære. For når man er 14år, så har man spørsmål. Når man er på vei ut av skapet, så er det lett å bare se alt det negative, lese alle kommentarfelt i sosiale medier og aviser, derfor må vi lære å se det positive. Vi må gjøre døren høy og porten vid. Vi har med årene blitt flinkere på akkurat dette, men la oss bli best!

 

 

Fryktløs kjærlighet


(Foto: Oslo Pride)
 

Nå er det Juni akkurat omme, og i juni er det også Pride! Det er den store Pridetiden! I år fikk jeg ikke med meg i Bergen, men jeg var så heldig å få med meg i Oslo! Og jeg har vært med gode venner, folk jeg ikke kjenner, folk jeg har blitt kjent med, og det er helt fantastisk! Det er så fantastisk å se så mange mennesker som er samlet for å feire at vi kan være oss selv, at vi kan like den vi liker, at vi kan være den vi er, at slik vi definerer oss om hvem man liker, det har ingen betydning.

I år var første gangen jeg fikk oppleve Pride i Oslo. Og i fantastisk vær!  Jeg fikk være med fra onsdag-lørdag! Og Pride Park, der vil jeg si at Oslo Pride har slått på stortrommen! Fantastisk god stemning, det var mye folk, og alle var i festivalstemning. Det var ingen problem å bare gå bort til folk og sette seg ned og bli kjent. På fredagen var det regnbuemesse i Domkirken i Oslo. Der ble det sagt – at i kjærlighet finnes det ikke frykt. Spørsmålet om hva det vil si å være fryktløs, og om vi kan være uten frykt.  Den følelsen av frykt av å være alene, frykten for at de jeg er glad i, ikke skal være glad i meg for den jeg er. Kan kjærligheten overvinne frykten for å komme ut av skapet, og frykten for å bli avvist, hatet eller slått? Dette er noe av det som ble nevnt i prekenteksten, og det er noe jeg har tenkt på i ettertid av den gudstjenesten. Den frykten av å bli avvist, den er stor. Den frykten når man skal si til noen, for første gang at man er skeiv, eller den frykten når man sier til noen at man liker dem svært godt, men man aner ikke hvordan det vil bli mottatt. Den frykten for å bli hatet fordi man kommer ut av skapet, fordi noen mener det er “feil”. 

Den frykten har jeg hatt. Den frykten av å skulle bli kastet ut av kirken, og ikke få lov til å være frivillig der mer, fordi jeg er den jeg er. Fordi jeg er skeiv. Den frykten og angsten som griper deg, og du bruker mer energi på å skjule hvem du er, men samtidig så vet du at Gud vet hvem du er. Den frykten av å hele tiden tenke om man skal bli avvist. Helt til en dag, jeg trosset denne frykten. Og jeg gikk å sa til min sogneprest at jeg er lesbisk. Det tok meg 4år å leve med denne frykten, før jeg ikke klarte mer. Og det var en lettelse. Det ble møtt med kjærlighet. Det ble møtt med omsorg. Jeg følte en lettelse. En lettelse av å kunne være meg selv. Etter en stund, ble jeg frivillig i en annen kirke. Og frykten møtte meg litt på ny. Men ikke i så stor stand.  Jeg visste at jeg hadde en plass i kirken, jeg visste at det var ok. Jeg begynte å tenke på en annen måte, at det er rom, det er kjærlighet.  Det jeg savnet, var en rollemodell, en som tørr å si – Jeg er skeiv. Jeg er kristen. Så da jeg etterhvert ble kjent med flere i andre kirker, så bestemte jeg meg selv, for at kanskje det er jeg som må være denne rollemodellen for andre. Jeg vil være den som reiser seg opp og sier – jeg er skeiv og jeg er kristen!

“Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.” (Joh 3,17). 

Flere ganger har jeg blitt spurt om jeg ikke “bare skal bli prest da”. Så har jeg ofte tenkt – nei. Fordi den frykten henger igjen, frykten for å bli avvist. Det er ikke så lenge siden det ble likekjønnet vigsel (11.04.2016). Jeg vil nok alltid ha den frykten sittende litt i meg. Om jeg kommer til å klare det, om jeg klarer å bli prest, å være skeiv. Fordi jeg er fortsatt litt redd for den frykten om å ikke bli akseptert for den jeg er. Det som hjelper meg igjennom dette, er å tenke på hva Jesus gjorde. Han ga kjærlighet til mennesket, på så utrolig mange måter. Jesus valgte ikke ut noen, og ga dem oppmerksomhet. Jesus var der for alle. Og i troen gir det meg styrke til å vite at ja – jeg kan bli prest, og ja, jeg kan være den jeg er. Fordi Jesus kom ikke til verden for å dømme. Så da må ikke vi gjøre det heller. 

Fordi i kjærlighet er det ikke frykt. 
Du kan høre hele gudstjenesten HER
 

 

For meg har denne Pride vært noe annerledes enn tidligere år. Jeg har blant annet fått ny kontakt med en jeg kjente for 8 år siden. Jeg har også fått bedre kontakt med en jeg ikke har kjent så godt, mer bare visst hvem er, og det har vært utrolig hyggelig. Det at så mye kjærlighet kan bringe folk sammen, det er så utrolig flott å være med å oppleve. Og ikke nok med det, jeg har fått bli bedre kjent med en helt fantastisk person, som jeg ser litt opp til på mange måter. Som har vist meg en tillit som jeg syns er helt fantastisk, og jeg tror det er kjærligheten i Pride som får det fram. Som har de rammene som gjør at man kanskje tørr å åpne seg i et  tryggere rom, og det gjør det lettere å kunne stille de vanskelige spørsmålene, fordi vi står sammen om det.  Og det er slik jeg ønsker at hver dag skal være. Et trygt samfunn å kunne være den man er. Elske den man elsker, uten å måtte leve i frykt. Takk Oslo Pride

Jeg håper alle har hatt en fantastisk Pride, uansett hvor man har vært, og hvor man er. Og alltid tørr å være den du er! 

E du den du vil vær? 
 

Min skeive dagbok – fra ungdomskolen

Under Oslo Pride, skal Mortified / Skeive Historier deles. 

Fra voksnes egne historier om tanker og følelser som var under deres tenåringstid. 

Du kan lese mer om arrangmentet her 🙂 

Så jeg tenkte at – ja – hvorfor ikke dele en historie her!

Dette blir jo litt småpinlig for meg, for nå tenker jeg at jeg skal dele en historie jeg ikke har delt med noen før, mest fordi jeg syns det var så rart, og kanskje nesten skremmende selv! 

Dette er en historie fra når jeg gikk på ungdomsskolen, i omtrentlig 9-10.klasse. 

I vår klasse, var vi lenge, akkurat 12 jenter og 12 gutter. Av de 12 jentene, var det en jeg la godt merke til. Jeg snakket ikke akkurat direkte mye med deg, eller til deg. Jeg tror jeg syns det hele ble forvirrende. Det var jo rart, ingen av de andre 12 jentene snakket om at de likte andre jenter. Og man skulle jo liksom like gutter da. Vi snakket jo ikke om sånt i vår klasse. Jeg husker jeg syns det var nesten flaut å prate med deg til tider, og du var jo, hvertfall slik jeg så det, en av de kule. Jeg var ikke. Jeg var livredd for å si noenting som helst, å i det hele tatt tenke tanken! Jeg tenker ikke akkurat mye på det, nå lengre, men nå og da, når man snakker om dager på ungdomsskolen, så undrer jeg meg hvordan det hadde vært hvis jeg var sikker på meg selv da, og hadde sagt noe. Du hadde sikkert freaket ut. Du tenker kanskje nå at du ikke hadde det, men du hadde kanskje det. For kom igjen, jeg tror ingen var åpen skeive da. Jeg husker godt en gang, det var kanskje en av de beste dagene på ungdomskolen. Du spurte om du kunne låne blyantspisseren min. Og vi begynte å sende lapper. Ah, den levde jeg på en stund.  Jeg turde å invitere deg i bursdagen min. Du kunne ikke komme. Jeg trodde det var fordi jeg ikke var kul nok, jeg tenkte og at kanskje du skjønte at det var noe mer. Men hvem kunne skjønne det, når jeg ikke selv skjønte det. 

Men jeg var jo ikke lesbisk. Det var jeg jo bare ikke. Så jeg skjønte jo ikke helt hva disse følelsene var. 

En annen gang, var da vi hadde en dag hos helsesøster. Alle jentene var der, og guttene var et annet sted. Vi skulle snakke om ting som vi måtte tenke på nå, i ungdomstiden. Dette med alkohol og det å bli for full, røyking og den slags. Men det var jo synd at vi aldri kunne ta opp teamet “Det kan være du finner ut av at du er lesbisk”. Og jeg husker helsesøster sa at dette var et trygt rom og her kunne vi si det vi tenkte på. 

Yeah right, det er ingenting som er trygt, når du er i et rom med 12-13 jenter i 14-15års alderen. Så nei. Jeg turde ikke å si noe da. 

Så jeg sier det nå – jeg tror jeg likte deg på ungdomsskolen! (men jeg tørr ikke å si hvem)

13 reasons why

Advarsel – Kan inneholde spoiler for dem som ikke har sett serien. Jeg beskriver ting som skjer i serien – Noen av scenene er veldig sterke. Fra nå av tar du et valg.- vil du vite eller ikke.  Klikk HER om du vil se noe hyggeligere

 

 


Foto: The Odyssey Online
 

Den nye Netflix-serien “13 reasons why” som er på “alle sine lepper” for tiden. Jeg ble nyskjerrig og tenkte jeg skulle se det. Jeg ante faktisk ikke helt hva det handlet om, annet enn at det var en jente som hadde tatt selvmord. Utover det, ante jeg ingenting. 

Første to-tre episodene skjønte jeg ikke helt greien med en gang. Det jeg skjønte var at hovedpersonen Hannah Baker hadde tatt sitt eget liv og i stedet for å skrive et selvmordsbrev, hadde hun laget kassetter hvor hun fortalte historier om ulike personer og grunnene til at hun tok sitt liv. Det ble totalt 13 sider. 13 grunner. 13 episoder. Alle som var medvirkende til at hun tok livet sitt ble nevnt, ved navn. Og de fikk alle høre det. 

I løpet av seriens gang, får man advarsel fra Netflix om at det er sterke scener og seere ble advart. Du får se vold, voldtekt, og selvmord. Og jeg tuller ikke, de viser alt sammen. De viser en voldtektscene som er veldig sterk, du får se at de banker hverandre opp, folk lyger og man får se selvmordet, en scene jeg hadde problemer med å se. Det var vondt, i sjelen, jeg fikk vondt i kroppen. Paris Jackson skriver på sin instagramkonto at hun oppfordrer folk til å ikke se denne serien, fordi det er en trigger til å ta selvmord hvis man sliter psyisk. Hvis man tror man kan tåle det, så kan man se. Jeg merket på meg selv at hvis jeg så to episoder i slengen, så kjente jeg det psykiske på kroppen, jeg kunne kjenne at jeg følte meg litt deprimert, jeg følte meg trist og undertrykt. Men samtidig så la jeg også mer merke til hva folk sa til meg, og hva jeg sa til andre. Jeg ble mer observant rundt hvordan man snakker med hverandre. Selvom du kan føle deg litt deprimert og trist etter en episode, så betyr det ikke at du er deprimert! Det betyr at du har et følelsessenter som er trigget. 

Jeg kan forstå hva Paris Jackson mener. Hvis du er deprimert og ikke har det bra med deg selv i utgangspunktet, så nei, da tenker jeg at du ikke skal se denne serien, og hvis du vil se den, så se den sammen med andre og i godt lag. Slik at man kan riste en episode litt av seg. For dette er ting som kommer tett på kroppen. Jeg har tidligere skrevet at jeg har vært deprimert, og jeg kjente mye på de følelsen når jeg så denne serien. Ulike organisasjoner og fagfolk kommer med ulike utalelser om man bør / bør ikke se denne serien hvis man sliter psykisk, fordi man er redd for at det skal bli en stor trigger for at folk tar livet av seg hvis man sliter. Det jeg tror, er at denne serien kan hjelpe og opplyse andre. Slik at man kan bli flinkere til å se hverandre, hjelpe hverandre. Hvis man ser en blir mobbet, eller får noen spydige kommentarer, still heller opp og vær der for dem. Bare det kan gjøre så utrolig mye. Lærere, foreldre, fotballtrenere og andre – akkurat det samme. Kanskje når disse instansene har sett denne serien, kan også bli mer bevisst. Jeg sier ikke at man skal gå på tå hele tiden, men heller kunne tenke over ting man ser og hører, og ta tak i det med en gang. 

Hvis du tror noen sliter psykisk, men de aldri har sagt noe, spør om hvordan de har det, spør om de vil finne på noe. Spør om de har det bra. De vil fornekte det en stund, men etter hvert når tilliten er der, så kan det faktisk være at du får vite at nei, det går ikke så bra – og du kan få høre setningen “jeg trenger hjelp.” Det er et stort skritt og ikke forvent at det skjer etter fjerde eller femte gangen du spør. Men sannsynligheten er større, mye større. Derfor tenker jeg at 13 reasons why ikke nødvendigvis gjør slik at mange velger å ta livet sitt. Kanskje de velger å oppsøke hjelp først. 

Spoiler alarm!

I den siste scenen sitter hun i et badekar. Vannet renner og det renner over kanten. Hun sitter med en tskjorte i vannet og tar fram et barberblad hun har stjålet i foreldrene sine butikk. Hun tar frem armen sin og sitter med bladet. 
Hun begynner nærmest håndleddet og drar bladet oppover langs armen. Rett under huden ligger blodårene. Du ser i blikket hennes at det gjør vondt, det er smerte, hun ser sitt eget blod. Hun stopper ikke. Hun bytter arm og fortsetter. Når hun er ferdig sitter hun å ser på armene sine, som er blodige. Hun blir roligere, og legger armene i vannet, som nå er overfylt og renner over badekarkanten. Hun blør ihjel. 

Du får se alt, alle detaljer, og det var så stikkende og vondt å se på. Jeg tror og håper, at denne scenen kan være et vendepunkt for mange som vil ta sitt eget liv. 

Det skjer mye mer i denne serien enn akkurat dette siste her, som er det mest kritiske – selvmord. 

Vi får se en jente som er veldig full og hun kliner med kjæresten sin. Han vil ha sex, men hun sier nei, fordi hun er trøtt. Han går. Bestekompisen kommer, er full og vil inn til henne. Kjæresten blir dyttet vekk. Han gjør ingenting. Kompisen går inn og legger seg oppå henne, holder henne nede og har sex med henne mens hun sier nei. Hun blir fortalt at det var kjæresten og at hun ville det. Hun får etterhvert vite i ettertid at dette var et overgrep. Hun begynner å drikke og røyke. Igjen – her er det en alarm til samfunnet. Stå opp, ikke godta slikt! Og  et nei er et nei! 

Hannah er på en date, hvor hun sklir på en sklie, med skjørt. Daten hennes tar et bilde, og skjørtet sklir opp, slik at man ser trusen. Dette bildet sender bestekompisen (forøvrig samme person som voldtar) og sender rundt til alle på skolen. Hun blir kalt for løs, hore, lett på tråden. 
Vi får se en liste som blir sendt rundt på skolen. Om hvem som har den heiteste rumpen, flotteste puppene og den slags ting. Ja, det er jenter på denne listen. Dette blir publisert i et skolemagasin som alle får se. Resultatet er at Hannah blir knepet på rumpen og får ufrivillig mye seksuell oppmerksomhet. 
– Får du et slikt bilde, si i fra, ikke vær en av de som har sett det, og går videre. Ikke la slikt gli forbi, reis deg opp og si i fra! 

Dette er bare noen eksempler på hva som skjer – og den tanken du da sitter igjen med etter å ha sett denne serien er – hva kan jeg gjøre for å stoppe slikt? Har jeg gjort noe slikt mot andre? Jeg tror denne serien kan hjelpe til å lære oss å snakke om alvorlige ting, si  ifra når noe skjer. 

Det er ikke tabu å si ifra om at du har blitt voldtatt eller sliter. Det er tungt å måtte si det høyt, men ikke vær redd! Når det er sagt, kan du få hjelp! 

 

13 grunner 

1.) Du kan redde et liv – fysisk og psykisk.

2.) Du står opp for en venn

3.) Hvis noe skjer med deg, ville du at noen skulle vært der for deg – Og det er lettere hvis vi da stiller opp for hverandre

4.) Du kan bidra til at vi får et bedre samfunn å vokse opp i

5.) Vi kan sammen få vekk mobbing (alle typer)

6.) Det er ikke kult å være alene

7.) Det å si ifra selv, det er vanskelig. Hvis andre hjelper deg – så er det lettere

8.) Oppsøk hjelp. Det finnes ulike organisasjoner du kan få hjelp fra. En av sidene er blant annet psykisk helse 

9.) Du vil få en mye bedre selvfølelse etter å hjulpet en du vet trenger det. Enn å la vær. Det vil tære på deg også.

10.) Foreldrene dine vil gjøre alt for å hjelpe deg.

11.) Du har flere rundt deg enn du tror

12.) Du er elsket

13.) Du er god nok, for vennene dine, for foreldrene dine. Vit at du er god nok for deg selv. Tørr å si i fra. Finn en du stoler på, den kan si i fra for deg. 

 

 

 

 

Den verste sorgen – kjærlighetssorgen

Gud er kjærlighet 

(Første Johannesbrev, 4,8)

 

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 

Utholder alt. Tror alt. Håper alt. Tåler alt. 

Kjærlighet tåler alt. Den tåler alt. Det står det skrevet i korinterbrevene

Det å miste en av sine nære, et familiemedlem eller kanskje en venn, en som dør og går bort. Du mister ikke kjærligheten til dem, men de er ikke lengre her, på jorden.  Og etterhvert blir kjærligheten et minne. Et godt minne, og man tenker fort på alle de fine tingene man har hatt sammen. 

Det å bli glad i noen, så glad i noen at man velger å tilbringe livet sitt med dem og bli sammen og kjærester med dem, det er kanskje den beste følelsen på jord. Men hva når man ikke lenger velger å være nære lenger, og gjør det slutt? Forsvinner kjærligheten? Slutter man å være glad i den personen? Den ene personen som en gang betydde så mye for deg? 

Kjærligheten tåler alt

Det å ha kjærlighetssorg er noe skikkelig dritt. Man blir lei seg, man orker ikke å snakke med folk, man orker ikke å gå ut. Man kjenner det bygger seg opp en stor klump i magen, man sliter med å puste, fordi det blir for mye. Det å holde igjen gråten, fordi man tenker på det hele tiden. Det gjør vondt i armer og bein, i sinnet, i sjelen og i hjertet. Det gjør vondt i hele kroppen. Og den følelsen som gjør at du har så vondt, det er kjærligheten. Den samme kjærligheten som gjorde at du følte at du kunne sveve, at du fikk sommerfugler i magen. Det som gjorde at det var det beste i livet ditt, det som ga deg ny selvtilit, som gjorde det lett å være deg. Den samme kjærligheten er det som gjør det stikk motsatt og du føler deg helt crap etterpå.  

 

Når man elsker et annet menneske, eller er utrolig glad i dem, en kjæreste eller en i familien, og man åpner seg for dem, så blir man sårbar. Når man får denne sorgen, så kan det være at man angrer på ting man har sagt etterpå, fordi man er redd for at det skal bli brukt i mot dem. Og da begynner man å krangle. Man blir paranoid, man tenker det verste. Man blir sint, sur, lei seg, sjalusien bygger seg opp. Men kjærligheten håper, den tror og er utholden, og den tåler. Kjærligheten tåler at man gjør det slutt. Den tåler at man kanskje på ta en pause fra hverandre. Det betyr ikke at man ikke trenger å være venner, det man trenger er tid. Fordi kjærligheten er utholden. Den tåler. Den håper. Kjærligheten er slik. 

I musikalen Les Miserable dør Eponie, som er svært forelsket i Marius. Hun sa aldri noe. Hun hadde kjærlighetssorg, men sluttet ikke å være glad i ham, selvom han aldri kunne bli hennes. Så dør hun. Jean Valjean dør også. Og vil ikke si noe til Cosette, fordi han vil beskytte henne. Og moren til Cosette, hun dør også. For å beskytte. De er alle glad i Cosette, og i Marius. Når alle de er døde, og i siste scene sitter Cosette og Marius, og har sorg. Da står de bak dem, og holder hendene sine rundt dem. De er der. De ble elsket, og det forsvinner ikke, ikke i deres hjerter. 

 

 

Gud slutter heller aldri å elske deg. 

Når man har kjærlighetssorg, og eneste man vil, er å ligge i sengen å være alene, så får du kjærlighet. Du får kjærlighet av Gud. 
Gud slutter heller aldri å elske deg
, eller å passe på deg. Gud er der, og viser deg omsorg.

Det er lov å være sur og lei seg.  Fordi det er det man er. Men Gud skjønner det.

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
          
      Om jeg har profetisk gave,
          kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
          om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg intet.
          
      Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
          ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
          men ikke har kjærlighet,
          da har jeg ingen ting vunnet.
          
     Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
      Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
          
     Den gleder seg ikke over urett,
          men har sin glede i sannheten.
          
 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
          
   Kjærligheten tar aldri slutt.
          Profetgavene skal bli borte,
          tungene skal tie
          og kunnskapen forgå.
          
  For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
          
   Men når det fullkomne kommer,
    skal det som er stykkevis, ta slutt.
          
  Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
          Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
          
 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
          da skal vi se ansikt til ansikt.
          Nå forstår jeg stykkevis,
          da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
          
 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
          Men størst blant dem er kjærligheten.

 

 

 

Vinterfestivalen


Vinterfestivalprest
 

Jeg har vært på Vinterfestivalen på Voss, som arrangeres hvert år i regi av Bjørgvin KFUK-KFUM. Dette er noe jeg har vært med på i mange år, som deltager, leder og i komitè. I år derimot, da fikk jeg lov til å være med som festivalprest! Sammen med Ingrid, som er prest.  Det var en ny posisjon for me og jeg har ikke gjort noe lignende før, i samme skala.  
Vi hadde kveldsavslutting sammen fredag og lørdag og gudstjenesten sammen på søndagen. Lørdag formiddag hadde jeg “Trudes Bibel – minutt for minutt”. 

Temaet for festivalen var “Vær deg selv – og stå opp for andre”. 

Så på lørdagen under “Trudes Bibel minutt for minutt” så snakket jeg om det å stå opp for andre, og hvordan det føles. Den følelsen å stå opp for en annen person, er utrolig bra, og tenk hvordan den andre har det, den som har blitt stått opp for! Den vil sette så utrolig pris på det! Og hvordan kan man stå opp for andre på festival? Jo, via global-løp og marked. 

Jeg leste fra Bibelen, 2. Kor, 9,7-9 

“Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.
 Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål,
 så dere alltid og under alle forhold har nok av alt,
 ja, har overflod til all god gjerning.
 For det står skrevet:
           Han strødde ut og ga til de fattige,
           hans rettferd skal alltid vare.

I tillegg sa jeg at jeg skulle skinne håret hvis vi fikk inn ove 30 000kr! Og gjett! De fantastiske deltagerene på Voss samlet inn over 55 000kr! Det er helt vilt mye penger! 

BQaaZ7uDEtK

Her ryker håret! Hvis du vil se klippet, så kan du se det på instagram.com/trudechristina
 


Sabina gir meg en flott hårklipp!
 

Men før jeg klippet meg, så fikk jeg være med på gudstjeneste, min første gudstjeneste. Det er litt nervepirrende å ta sin første gudstjeneste på vinterfestivalen, for rundtom 500 mennesker, det skal sies! 

Foto: Jonas Duus

Foto: Jonas Duus

Foto: Jonas Duus

 

 

Det skal sies – jeg føler meg hjemme på teologistudiet! Og jeg gleder meg til de neste årene, hvor jeg skal lære så mye mer!

Jeg synder så lenge jeg puster.

Jeg har i mitt liv møtt noe motstand fordi jeg er homofil/skeiv/lesbisk og kristen. Det har vært veldig varierende grad. Noen ganger har det vært at folk har vært uenig med meg pga min tro og noen ganger pga min seksualitet og andre ganger bare generelt for begge deler. 

Jeg har møtt folk som skal slå meg ned på byn, fordi jeg er lesbisk. Jeg har møtt folk som mener at det er ennå ikke for sent til å ta i mot Guds nåde og bli frelst fra min synd. 

Og denne uken møtte jeg en som sa at for hver gang jeg puster – så synder jeg. 
Da ble jeg bare helt paff og og først veldig sint. Hva skal man si til slikt? Skal man svare? Det er veldig lett å svare i frustrasjon, men man blir jo kanskje veldig sint og sier alle de feile tingene og ender opp med å si noe helt annet enn man bør si, og tenker etter på “åh, jeg skulle ha sagt…” 

Jeg har lest masse kommentarer på Facebook etter den nye vigselslitrugien, om folk som melder seg ut, prester som slutter, andre som er overlykkelige. 
Og jeg kjenner litt på enkelte av disse kommentarene som er på Facebook, det å sitte å lese det, at enkelte mennesker ønsker meg så lite velkommen i kirken, i Den Norske Kirke, som jeg også er medlem av og en dag vil jobbe i, det syns jeg er synd. Jeg syns synd i de menneskene som tror at Gud elsker bare dem og at “vi”, vi som er i LHBTQ miljøet, vi er feil, vi er et resultat av arvesynden, vi er mislykket som mennesker, vi er mindre verdt. Vi er ikke verdifulle, i Guds øyne. Det er det mange som skriver. 

Men hvem har gitt deg rett til å dømme meg? Du kjenner meg ikke. Du vet ikke hvem jeg er. Du vet hvem jeg liker, og at jeg liker en av samme kjønn. Men slapp av, det vet Gud og, fordi han har skapt meg i sitt bilde, akkurat som han skapte deg også. 

Jeg ønsker å respektere deg, men det er vanskelig, når du ikke kan akseptere meg.

Synder jeg hver gang jeg puster? 

 – Nei. Jeg lever hver gang jeg puster. Og Han vet det.

Ida Fladen

Ida Fladen – Det er kanskje en du har hørt om? 


(bildet er hentet fra tv2.no)
 

Hun har laget programmet Happy Go Lucky, og jeg må si at jeg elsket det. Det er så deilig å se at det er så mye ærlighet rundt det, og åpenhet. Og Fladen gjør programmet så ekte. Hvis man har hatt en deprimert tid, eller en deprisjon, så kan man kjenne seg igjen i programmet. Jeg så de første 4 episodene (De er tilgjengelig på tv2Sumo), og da kjente jeg en stor murstein i magen. Jeg kjente meg igjen, spesielt det med å ikke ville stå opp. Det er de dagene som er verst. 

Adrian Lorentsson skriver i et innlegg at det er blitt en “problematisk trend” at kjendiser snakker ut om sine problemer. 

Enkelte ganger passer det urovekkende godt i forbindelse med en lansering av ett eller annet.”

Ja, Fladen sitt program handler om psykisk helse – sin egen psykisk helse. Selvsagt vil det jo handle litt om henne, men her må jo man tenke – hun skulle egentlig lage et helt annet program! Så jeg vil bare si at det er så tøft gjort, at hun faktisk har turt å gjøre det, gjennomføre det. Filme seg selv, ha et filmcrew rundt seg, når ting er så dritt. La hennes største ting som plager henne, vises på TV. 

Ida Fladen har vært med på Idol Jr som programleder. Hun har da blitt et ikon – et forbilde for mange unge. Hvor bra er det ikke da, at de får se at hun er også et menneske? Jeg syns Lorentsson får det til å virke som at kjendiser  ikke er folk. Det er de. De er akkurat som meg og deg, de er mennesker. De er mennesker med sine problemer, og da også med psykiske problemer. Men her har Fladen valgt å vise dette for folket. Hvem er det som bestemmer at noen er en kjendis? Er det jeg? Er det de selv? Eller er det mediaene?  Husk at personen på det bildet du ser på se&hør, den har sine problemer, kanskje også psykiske. Og hvis de står frem, så la dem gjøre det. Det blir kunnskap, det kan bli til ettertanke. Og for de som ikke har opplevd deprisjon, de kan jo også lære noe. De får se det, litt nærmere enn de kanskje har sett før. 

Tror du, Lorentsson, at en “vanlig mann i gata” som sliter med deprisjon, kunne valgt å vise det på tv? Det er ikke sannsynlig. Selv ville jeg ikke vise meg offentlig. Disse kjendisene, de er mer på tv, de er vandt med det, de vet hva det går i. De vet konsekvensen kanskje større enn jeg og deg. 

Til deg Ida, du er en av de tøffeste jeg vet om ! Stå på! 
 

Topp 5 innlegg

Her kommer de topp 5 innleggene jeg har skrevet – som er mest lest

 

5.) Jeg skrev om studentmat og økonomi. At det ikke trenger å være så dyrt å spise mens man er student 

 – innlegget kan du lese her

4.) Jeg skrev om det å vite at man er skeiv, og veldig vanlige spørsmål jeg har fått!  Det ligger helt i teten med topp 3! 

– innlegget kan du lese her

3.) Hvordan komme ut av skapet! Solid 3. plass! – illustrert av Tegnehanne

-innlegget kan du lese her

2.) Jeg skrev om da jeg inviterte en hjem på julefrokost litt utenom det vanlige! 

-innlegget kan du lese her

1.) Den store vinnneren, det innlegget jeg hadde skrevet så mange ganger, slettet, skrevet og slettet. Innlegget jeg var livredd for å publisere. Innlegget hvor jeg skrev om min deprisjon, og hvordan det var for meg. 

innlegget kan du lese her

Snart kommer det flere tekster fra meg her! 2017 har så vidt begynt!

Tusen takk for alle som har sendt meldinger, kommentert og delt! Det setter jeg stor pris på!