re-post

I 2016 skrev jeg et innlegg om at jeg har vært psykisk syk. Nå er det 2019, og jeg har lært mye. Jeg har lært at vi har alle dager som er opp og ned. Jeg har lært at man må kjenne på ting, når det blir for mye, når man ikke orker mer, og at det må være greit å si nei.
Jeg er gjerne sliten og det er mye å gjøre på skolen, men jeg vil ikke si at jeg lengre er deprimert. Jeg vil si at jeg kjenner meg selv igjen når det er tungt, og vet hvordan det føles.
I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, velger jeg å poste det samme innlegget, en gang til.

Nå er jeg 30, jeg er frisk og takknemlig. Og jeg har det bra. Husk at alle har en psykisk helse, og den går opp og ned.

 

Jeg leste Tegnehanne sitt innlegg i Aftenposten om at psykisk sykdom har et PR-problem.
Og jeg er helt enig. Vi gir det for mye oppmerksomhet, og tenk på de som har den diagnosen. 

 

Rundt Januar 2015 slet jeg veldig med søvnen, jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke fikk sove. Jeg sov kanskje 2 timer pr natt. Til slutt tok jeg turen til fastlegen. Da ble jeg tilbud noen innsovningstabeletter. Så tok jeg de, og de funket som bare det! 30min etter jeg tok de – BAM, så sovnet jeg. Men etter 4 timer så våknet jeg igjen.
Etterhvert fikk jeg bivirkning – Du vet, bak på pakken står det masse, og man leser “Vanlig>, Mindre vanlig<, skjeldent<” 

Ja, jeg havnet på den Skjeldent kategorien. Det endte opp med at jeg våknet, men kunne ikke røre meg. Akkurat som om noen satt på meg. Da bodde jeg hos en vennine, og hun kom hjem fra byen en natt. Jeg var våken, så var jeg ikke sikkerpå om det var henne, så jeg ropte “Er du hjemme?” Men lyden som kom ut var “megdjmmmm..” Jeg var helt lamslått. Brukte kanskje 30min bare på å reise meg opp, men da var jeg så sliten, at jeg la meg ned igjen. 

Ringte legen dagen etterpå, han ba meg slutte på dem øyeblikkelig. Så kom jeg tilbake. Vi hadde en lang samtale. Han spurte om jeg var deprimert. Jeg bare svarte raskt nei. Vi snakket litt til. Han tok en en test, en psykologisk test, som han fant fram fra den røde permen sin. Med de rareste spørsmålene, jeg mener, det er ikke rart det er vanskelig å diagnoistere pyskisk syke, når man har et A4-skjema.  

“Hvordan sette diagnose for psykisk syke.” 

  1. Har du i løpet av de siste ti dager følt deg ensom? 
  2. Har du følt for å ikke stå opp?
  3. Har du tenkt eller vurdert å ta livet ditt de siste fjorten dagene? 
  4. Hvor mange enheter alkohol har du drukket i løpet av de siste ti dagene?

Jeg mener – hallo, når alt er innen ti-fjorten dager, da er det jo alt gått litt langt. Jeg ble spurt om dette i April. Jeg sa til legen min at jeg synes det skjemaet var litt for A4 og litt bak mål. Da svarte han med “Vi tar en blodprøve”. 

Da fant vi ut at jeg manglet litt vitaminer og slikt. Jeg fikk et tilskudd for dette, og han mente kanskje det burde hjelpe på søvnen. Det hjalp ikke. Jeg ble sykemeldt, ettersom at jeg ikke hadde sovet noe særlig siste 2 måndene. Han mente også at jeg var deprimert og hadde blitt for negativ til hverdagslige ting. Han mente jeg måtte gå på antideprisive. Jeg sa nei, det vil jeg ikke. Han sa at han la de som elektronisk resept og jeg kunne hente de når jeg ville. 

Dette var fortsatt i april. 

Sommeren kom, og sommeren gikk. Jeg hadde det sånn passe ok, men manglet masse energi.  Jeg kom på plass i ny leilighet og ting var egentlig ganske fint. Så kom vi til september/oktober. Da fikk jeg en real knekk. Jeg brøt sammen, det svartnet. Jeg husker veldig lite fra alt som skjedde. Jeg snakket med en lege på legevakten. Han sa jeg var deprimert. Jeg ba han dra til helvete. Mange ganger. Han spurte om jeg hadde hatt den følelsen lenge.
“Den følelsen”. Jeg var følelsesløs, kald, kynisk, hatet alle og alt. Jeg orket ikke å stå opp, jeg orket ikke å spise, jeg kansellerte avtaler uten grunn, jeg bare ville ikke være med folk. Hvilken følelse er det? Jeg sa til legen på legevakten at jeg hadde fått anti-deprisiver, og at jeg hadde begynt på dem to dager tidligere. Han ba meg fortsette på de. Jeg fortalte han at jeg hadde hatt samtaler med fastlegen, men jeg følte det ikke funket lengre. Jeg spurte om å få en anbefaling til psykolog. Så fikk jeg det. Jeg fikk akkut-time 3 månder etterpå. 

Når vi kom til Januar og jeg skulle møte denne psykologen, så prøvde jeg å ha et åpent sinn. Jeg endte opp med å ikke like henne. Hun klarte å provosere sinne i meg, mange ganger, gjentatte ganger, ca 2 ganger i mnd. Det var så provoserende. En gang stormet jeg bare ut. Jeg gikk. Den dag i dag, når jeg tenker på psykologen, så blir jeg bare sint. Alt sinne jeg har, er blitt sentrert dit, til det kontoret.  Sist jeg var der, var i mai, 2016. Etter det ble jeg erklært frisk, i den forstand at hun anbefalte meg å gå til psykolog ennå, men at jeg fortatt var deprimert til en viss grad. Jeg kunne få tilbake fall, hun visste ikke når eller hva som kunne utløse det, men hun tror det. 

Nå er det sommeren 2016, jeg er litt opp og ned, jeg skjuler det for folk flest, de nærmeste vet det. Det er de jeg ringer til hvis det går litt dårlig. Av og til bare hjelper det å prate med dem, uten at de i det hele tatt vet at det er derfor jeg har tatt kontakt med dem. 

Det jeg merker nå, er alle kjennetegnene jeg selv har hatt, hos andre jeg tror sliter.
Man kan merke at de plutselig slutter å holde kontakten, de bryter avtaler, verv, vennskap omtrent, uten noe spesiell grunn. Det er nesten umulig å få tak i dem, og når man gjør, så kan de virke korte eller bare ikke interessert i det du har å si.
De hater å snakke om følelser, og skyver alt unna når man prøver å spørre om små ting. Man blir fortere hissig, mister søvn og appetitt, men spiser mye “junk”. 

Men jeg er 27 år gammel, og er faktisk deprimert. Siste halvåret har jeg egentlig hatt det helt topp, ting går mye bedre, jeg fikk hjelp, jeg har gode venner, jeg har fått den psykologiske hjelpen jeg trengte, jeg har fått tips og triks, til å mestre min egen hverdag. – Så når folk sier at de blir deprimert av småting, som å se på Paradise Hotell, så tenker jeg  – det kan du gjøre noe med. Slutt å se på det. Det er den store forskjellen. 

Hvis du tror noen sliter, eller har behov for å snakke om noe, vær forsiktig. Den broen kan fort bli brent. Du kan be dem ringe til 116 123 som er Mental Helses Hjelpetelefon. Den har bemanning døgnet rundt.

 

Takk for meg.

UReDD

 

Neste uke skal jeg være på Biblioteket i Bergen! 

Temaet er religion og seksualitet – og ulike undertema skal belyses! 
Skal ekteskapet kun være mellom mann og kvinne?  Er det rom for å være religiøs og åpent homofil? Hvilke utfordringer møter egentlig de som er både religiøs og åpen om sin legning? Hvilke utfordringer møter skeive som velger å ikke tro? 

Jeg skal i dette arrangementet være sammen med Thee Yezen som er leder av organisasjonen Salam-سلام som er åpent homofil muslim. 

I disse dager står det en postkasse på Bergen Bibliotek hvor du kan sende inn anonyme spørsmål, eller du kan legge igjen en kommentar her, også skal jeg ta det med til arrangementet. 

Dagene etterpå skal jeg skrive litt om hva vi pratet om og spørsmålene som ble tatt opp! 

 

Håper du vil komme, og du kan finne informasjon om arrangementet HER! 

Når du spiser noe du ikke liker

 

Ja..

 

Den følelsen får jeg når jeg sier at jeg studerer teologi, er forhåndsdømmende blikk, folk vil forlate situasjonen, og de som ikke gir meg blikkene, de er rett og slett dømmende i måten de svarer på. Når jeg forklarer til folk at dette skjer, så blir de overrasket. Det blir egentlig ikke jeg, eller har jeg bare blitt så vandt med det nå, i 2år i Oslo, at dette er reaksjonen jeg får? I det skeive miljøet, og jeg sier at jeg skal bli prest, får jeg høre “Vil du bli det, alt etter det kirken har gjort mot homofile? Blir det ikke som å oppsøke problemer? “

Så når min partner møter folk, og forklarer hva jeg studerer, så har hun også opplevd de samme blikkene, de litt nølene svarene som sier “åh.” i stedet for “ååh, så spennende!” 
Ja-  altså, alt trenger ikke å være spennende. Men hvis noen studerer f.eks sykepleien, medisin, jus, teater etc, er det ingen som gir deg et lite “åh”. Men sier heller noe mer oppmuntrende. Men er det ikke litt rart, at en som studerer teologi skal bli dømt av andre? Ironisk eller rart,? 
Er teologistudiet så ukjent for folk ?  Er religion avstøtende? Eller er det bare kristendommen? Hvis noen sier  “Jeg går i kirken på julaften”, gir du de et “åh” tilbake? Er det mer akseptabelt å si at man gå i kirken på julaften, enn at man studerer teologi? 

En av de vanligste tingene man hører etter det veldig entusiastiske “åh” er enten “altså, jeg er ikke kristen” eller “Er du sånn superkristen da? Går du i kirken hver søndag? ” også hvis man snakker med noen som har tatt en øl for mye, så får du høre “i min bestefars begravelse var det en veldig hyggelig prest”. Også skal vi plutselig snakke om døden hele natten. 

Egentlig, så er det litt som å komme ut av skapet igjen, for 10 år siden. Det er litt rart, fordi kristendommen er en del eldre enn det å være homofil. Eller, det vil si, etter at homofile ble anerkjent som noe annet enn en psykisk sykdom og AIDS. Men det at man får rare blikk, utifra at man studerer noe man tror på. Man får masse spørsmål og det hele blir en stor greie. Så jeg har nå, det siste året, bare droppet å si at jeg studerer teologi, også sier jeg heller at det er litt hebraisk, litt gresk, litt etikk. Det er ok, det syns folk er spennende. Men med en gang jeg sier teologi, så forsvinner folk. 

Hvorfor skal det være sært og spesielt å studere noe man interreserer seg for? 

Jeg trenger ikke å snakke om at jeg studerer teologi, hvis det er slik at noen tror at jeg skal sitte å snakke om Jesus i 2-3 timer. Vi kan snakke om helt andre ting. Som f.eks. hvilke serier jeg liker å se på netflix, mat jeg liker å lage, hvor jeg liker å gå på tur. 

Så hvis man spør noen om hva de studerer, så er det veldig lett gjennomskuelig når man blir dømt for svaret. Så la hver å spør, eller aksepter svaret. 

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

PS: Det er ganske kult å studere teologi. Og jeg har vært så heldig at jeg fikk reise til Hellas, i Paulus sine fotspor. Her er jeg i delfi. Her spiste jeg en sykt god gyros  med en fantastisk tatziki til. 

 

Oh snap med din glede og facebook din røst

Nå nærmer det seg slutten på året, og man begynner å bli ferdig med semesteret, og noen har kanskje tatt seg en liten juleferie fra jobb. Noen er i siste innspurt med julegaver, planlegge middager, ting skal kjøpes, vi skal bruke penger av store summer, vi skal snappe, legge ut på instagram og facebook. Vi må vise vårt juletre, og alle pynter forskjellig, fordi vi har ulike tradisjoner. Noen har stjerne i toppen med og uten lys i, noen dropper stjernern, noen skal ha det stilrent, andre tar det de har på, og noen har til og med ikke noe tre. 

Når man ser tilbake på 2017, så begynner jeg å tenke på hva jeg har gjort i mitt sosiale liv, og alle kravene som har kommet siste årene. Har vi brukt nok tid på venner og partner? Som om ikke studiene tar nok tid, så har mange også en jobb ved siden av. Nå sikter jeg jo mest til studenter, men noen har også gjerne en liten familie også. Tiden kjennes så knapp og SoMe – Sosiale medier – har tatt over manges liv i veldig stor grad. Tidligere i vinter kunne de lese om ungdommer som blir stresset av “timeglass” på Snapchat, og ikke har nok streak. Folk har på alarmer for å huske å snappe. Er vi blitt så avhengig av SoMe? Hvordan skal vi klare å rekke å kommentere på Facebook og Instagram, publisere og hele tiden være med på alt som skjer. Vi må være “på” hele tiden. Er det greit å skru seg litt i “offlinemodus” – og heller fokusere litt på ens indre? Det stilles krav til både jobb, skole og i det sosiale liv. Hvis man ikke imøtekommer de kravene som jobb eller skole stiller, så kan en kjenne på konsekvenser for dette. Hvilke konsekvenser får det, hvis du ikke trykker “like” på et bilde, eller snapper tilbake? Hva om du ikke svarer på en Facebook-chat med en gang? Mister du faktisk venner, eller vil de ha en forståelse over at det er mye på en gang? Kanskje de er i samme båt, og egentlig bare ønsker å slappe av litt? Er det lov å kunne tilbringe fritiden sin alene, uten å hele tiden bli spurt “hvorfor kommer du aldri på sosiale arrangementer?” blir dette akseptert, eller blir du sett på den store festbremsen som aldri er med på noe ting, fordi du heller vil sitte hjemme og slappe av ..? Vi er alle forskjellige og vi har forskjellige behov. Har du overskudd og tid til å være sosial – så vær sosial! Orker du ikke? La være. Jeg tror ikke du vil miste venner, eller at du kjenne konsekvenser om du lar være. Jeg tror faktisk du vil få en stor forståelse i stedte! Vi kan rett og slett ikke være med på aboslutt alt. Og det er greit. 
Jeg gir deg en utfordring: Ta en pause fra SoMe og ta ting i ditt eget tempo. Nyt juletiden og lad batteriene! 

Ikke løp rundt å stress på kjøpesentre siste dagene før jul. Det gjør deg ingenting godt! 

 

God jul! 

 

 

Hvorfor kan vi ikke være som barn av og til?

Jeg hadde en opplevelse som varmet mitt hjerte i dag, og jeg følte jeg måtte bare få delt det med dere.

Der hvor jeg jobber har vi av og til hoppeslott og popcorn til barna på lørdager. Dette er veldig stor stas for barn i mange aldre. Jeg mener, hvem liker ikke hoppeslott og popcorn? Det var rolig start på dagen og ikke så mange barn var kommet ennå. Så jeg satt å slappet av i solen, og to jenter i ca 9-10års alderen kom for å hoppe rundt i slottet. Noe senere kommer det en jente i samme alder, med sin bestemor. Jenten løper med et stort smil bort til slottet og vil inn, men kommer fort tilbake, fordi det er kun de to andre jentene og da blir hun den ene som står alene. Hun kommer tilbake til bestemoren og får litt popcorn og sitter på benken. Hun ser ut til å ønske å hoppe i slottet, men tørr kanskje ikke helt, fordi da blir det “2 mot 1”. 
Noen minutter etterpå, så kommer de to andre jentene bort hvor bestemoren og jenten satt. Først trodde jeg de kom for å få popcorn. I stedet kommer de bort til jenten og bestemoren og spør om hun vil være med å leke med dem i slottet. Jenten ser på bestemoren  med et spørrende blikk, så blir hun med inn å leker. De holder på i kanskje i en time. 
Bestemoren satt der og merket en stor glede selv, og sa at der er gutter som regel mye flinkere enn jenter. Jenter er som en flokk, mens gutter er mer som lagspillere og kan ofte være flinkere på å inkludere nye. 

 

(Foto: Rebekka Opsal)

Hvorfor er det ikke sånn med voksne? 

La oss si at du er på bar eller kafè etc. Du og en venn ser en som sitter alene. En som har prøvd å lage øyenkontakt med ikke helt tørr. En som bare vil ha en venn. Hvorfor er det så vanskelig å bare, gå bort å si hallo? Jeg har selv opplevd å være den som var alene, og det ga meg også styrke til å gå bort til en annen på et senere tidspunkt. Det har også gitt meg nye venner og en større erfaring. Jeg mener at vi burde hatt samme terskel som barn, bare tørre å gå bort og si “hei, kan vi sitte med deg?” Det verste som skjer er at du får et nei, eller at de venter på noen andre, men jeg er ganske sikker på at du vil få et ja, og få et nytt bekjentskap. 

Ta inspirasjon fra disse jentene på 9-10 år, og være inkluderende, selv som voksen! Fortsatt god helg! 

Bergens Tidene Debatt

Jeg skrev i sommer, til Bergens Tidene Debatt. For de som ikke fikk lest dette på nett før det ble for BT Abo eller ikke har avisen, så poster jeg det nå her. 

Foto: Christian Svabø

   

I 2003 er jeg 14år. Jeg får et brev i posten fra Den Norske kirke om konfirmasjon. Jeg er allerede aktiv i menigheten hvor jeg går på en dans og dramagruppe. Så for min del, er det naturlig å fortsette i kirken og velge å konfirmere meg der. Når man begynner på ungdomskolen starter en periode hvor identiteten er konstant i endring. Man blir forelsket, får kjæreste, slutter å ha kjæreste, får kviser, opplever mobbing, eller ser andre som blir mobbet uten å gripe inn. Føler mye og kjenner på mye. I denne perioden i mitt liv finner jeg ut at jeg tror på Gud, og velger å konfirmere meg i kirken, fordi her har jeg hørt at det er rom for alle.

Så finner jeg ut at jeg er skeiv, LHBT*-person.

Jeg begynner i Ten Sing og det er bra, jeg får et miljø, jeg kan være ung, jeg kan lære om Gud, det er sosialt, det er gøy og jeg velger å fortsette etter konfirmantalder og blir med som leder. Jeg får lederverv og blir fortalt at jeg er et forbilde for konfirmantene. Jeg drar med meg Ten Sing-gruppen på sommerleir. Der er det sol, bading, is, brus, og flørting. Jeg ser at de andre ungdomslederne også driver på med litt flørting, men dette tørr ikke jeg, fordi jeg er skeiv, og jeg kjenner ingen andre skeive. Og dette er ikke noe jeg føler at man snakker særlig om i kirken heller. Så da lar jeg hver.Jeg leser på ulike nettaviser, i kommentarfeltet når det har vært en ?homodebatt?, hvor folk skriver at dette er en synd, det blir sitert fra Bibelen, og jeg tenker ? Er det en synd, er det feil? Hvor feil er det, hvem kan jeg snakke med? Hvorfor føles dette steget så vanskelig å ta?

La meg gå litt tilbake. Når jeg ble leder, og jeg ble fortalt at jeg var et forbilde, selvom jeg kanskje ikke var så klar over det med en gang, så var jeg det. Jeg er litt eldre, og de som er yngre, de ser opp til meg. Når jeg var 14-15 og begynte å tenke tanken på at jeg var skeiv, så måtte jeg skyve det fra meg, fordi det jeg leste, om kirken og om det å være lesbisk, homofil, bifil eller transperson*, det var jo helt galt, og en synd. Hvorfor var det ingen som sa til meg, at jeg kunne være den jeg er, og at det er ok? Jeg turte ikke å si noen ting, til noen, fordi jeg omkring på samme tidspunkt leste om en ung gutt som ble bedt om å si fra seg alle sine verv, fordi det ble kjent at han var homofil i sin menighet. Dette skapte et bilde i mine tanker, som ble grunnlaget for min frykt. Det hjelper heller ikke at man hører i gangene på skolen, hvor ordet homo blir brukt som et negativt ord. Dette forsterker den tanken jeg fikk om hvor feil det kunne være. Jeg hadde fått utrolig gode venner, jeg hadde et fellesskap, jeg hadde det bra. Skulle jeg bli kastet ut av dette? Nei, da ville jeg heller leve i skjul, ikke si noen ting. Hvis det kom spørsmål, så kunne jeg jo heller bare være unnvikende i svarene, ikke lyge, men ikke svare. Jeg fortalte det til noen av mine nærmeste venner, de tok det fint og så ikke problemet. Det jeg fryktet var at menigheten måtte si til meg, som de sa til den unge gutten, at jeg måtte gå.  Det var gått flere år, og jeg skjulte meg selv, jeg hadde en frykt som grep om meg hele tiden. Jeg visste hvem jeg var, og hvem jeg likte.

Jeg fikk den frykten av å bli kastet ut av kirken, ikke få lov til å være frivillig der mer, fordi jeg er den jeg er. Fordi jeg er skeiv. Den frykten og angsten som griper deg, og du bruker mer energi på å skjule hvem du er, men samtidig så vet du at Gud vet hvem du er. Den frykten av å hele tiden tenke om man skal bli avvist. Helt til en dag, jeg trosset denne frykten. Og jeg gikk og sa til min sogneprest at jeg er lesbisk. Det tok meg 4år å leve med denne frykten, før jeg ikke klarte mer. Og det var en lettelse. Det ble møtt med kjærlighet. Det ble møtt med omsorg. Jeg følte en lettelse. En lettelse av å kunne være meg selv. Etter en stund, ble jeg frivillig i en annen kirke. Og frykten møtte meg litt på ny. Men ikke i så stor stand.  Jeg visste at jeg hadde en plass i kirken, jeg visste at det var ok. Jeg begynte å tenke på en annen måte, at der det er rom, er det kjærlighet.  Det jeg savnet, var en rollemodell, en som tørr å si – Jeg er skeiv. Jeg er kristen. Så da jeg etterhvert ble kjent med flere i andre kirker, så bestemte jeg meg selv, for at kanskje er det jeg som må være denne rollemodellen for andre. Jeg vil være den som reiser seg opp og sier – jeg er skeiv og jeg er kristen!

I dag studerer jeg teologi og vil bli prest. Dette er noe jeg stortrives med.  Jeg ønsker å kunne være et forbilde for deg. For deg som er 14år, og for deg som er usikker på deg selv, og for deg som er sikker på deg selv.  Jeg ønsker å kunne skape et trygt rom, hvor det er lett å kunne komme og snakke om troen og om hvem man er. Jeg har vært 14år, jeg har kommet ut av skapet og jeg er kristen. 2003 vs 2017 har det skjedd mye i kirken, og min angst har blitt til kunnskap, eller det at det kanskje har vært mangel på kunnskap.

Den norske kirke har mange slike forbilder, og jeg ønsker å bli en av de mange forbildene. Jeg vil være den åpne lesbiske presten, enten i en by eller i en bygd. Jeg heier på Guds kjærlighet til mennesker, uansett legning, men dette tok meg år å lære. For når man er 14år, så har man spørsmål. Når man er på vei ut av skapet, så er det lett å bare se alt det negative, lese alle kommentarfelt i sosiale medier og aviser, derfor må vi lære å se det positive. Vi må gjøre døren høy og porten vid. Vi har med årene blitt flinkere på akkurat dette, men la oss bli best!

 

 

Min skeive dagbok – fra ungdomskolen

Under Oslo Pride, skal Mortified / Skeive Historier deles. 

Fra voksnes egne historier om tanker og følelser som var under deres tenåringstid. 

Du kan lese mer om arrangmentet her 🙂 

Så jeg tenkte at – ja – hvorfor ikke dele en historie her!

Dette blir jo litt småpinlig for meg, for nå tenker jeg at jeg skal dele en historie jeg ikke har delt med noen før, mest fordi jeg syns det var så rart, og kanskje nesten skremmende selv! 

Dette er en historie fra når jeg gikk på ungdomsskolen, i omtrentlig 9-10.klasse. 

I vår klasse, var vi lenge, akkurat 12 jenter og 12 gutter. Av de 12 jentene, var det en jeg la godt merke til. Jeg snakket ikke akkurat direkte mye med deg, eller til deg. Jeg tror jeg syns det hele ble forvirrende. Det var jo rart, ingen av de andre 12 jentene snakket om at de likte andre jenter. Og man skulle jo liksom like gutter da. Vi snakket jo ikke om sånt i vår klasse. Jeg husker jeg syns det var nesten flaut å prate med deg til tider, og du var jo, hvertfall slik jeg så det, en av de kule. Jeg var ikke. Jeg var livredd for å si noenting som helst, å i det hele tatt tenke tanken! Jeg tenker ikke akkurat mye på det, nå lengre, men nå og da, når man snakker om dager på ungdomsskolen, så undrer jeg meg hvordan det hadde vært hvis jeg var sikker på meg selv da, og hadde sagt noe. Du hadde sikkert freaket ut. Du tenker kanskje nå at du ikke hadde det, men du hadde kanskje det. For kom igjen, jeg tror ingen var åpen skeive da. Jeg husker godt en gang, det var kanskje en av de beste dagene på ungdomskolen. Du spurte om du kunne låne blyantspisseren min. Og vi begynte å sende lapper. Ah, den levde jeg på en stund.  Jeg turde å invitere deg i bursdagen min. Du kunne ikke komme. Jeg trodde det var fordi jeg ikke var kul nok, jeg tenkte og at kanskje du skjønte at det var noe mer. Men hvem kunne skjønne det, når jeg ikke selv skjønte det. 

Men jeg var jo ikke lesbisk. Det var jeg jo bare ikke. Så jeg skjønte jo ikke helt hva disse følelsene var. 

En annen gang, var da vi hadde en dag hos helsesøster. Alle jentene var der, og guttene var et annet sted. Vi skulle snakke om ting som vi måtte tenke på nå, i ungdomstiden. Dette med alkohol og det å bli for full, røyking og den slags. Men det var jo synd at vi aldri kunne ta opp teamet “Det kan være du finner ut av at du er lesbisk”. Og jeg husker helsesøster sa at dette var et trygt rom og her kunne vi si det vi tenkte på. 

Yeah right, det er ingenting som er trygt, når du er i et rom med 12-13 jenter i 14-15års alderen. Så nei. Jeg turde ikke å si noe da. 

Så jeg sier det nå – jeg tror jeg likte deg på ungdomsskolen! (men jeg tørr ikke å si hvem)

13 reasons why

Advarsel – Kan inneholde spoiler for dem som ikke har sett serien. Jeg beskriver ting som skjer i serien – Noen av scenene er veldig sterke. Fra nå av tar du et valg.- vil du vite eller ikke.  Klikk HER om du vil se noe hyggeligere

 

 


Foto: The Odyssey Online
 

Den nye Netflix-serien “13 reasons why” som er på “alle sine lepper” for tiden. Jeg ble nyskjerrig og tenkte jeg skulle se det. Jeg ante faktisk ikke helt hva det handlet om, annet enn at det var en jente som hadde tatt selvmord. Utover det, ante jeg ingenting. 

Første to-tre episodene skjønte jeg ikke helt greien med en gang. Det jeg skjønte var at hovedpersonen Hannah Baker hadde tatt sitt eget liv og i stedet for å skrive et selvmordsbrev, hadde hun laget kassetter hvor hun fortalte historier om ulike personer og grunnene til at hun tok sitt liv. Det ble totalt 13 sider. 13 grunner. 13 episoder. Alle som var medvirkende til at hun tok livet sitt ble nevnt, ved navn. Og de fikk alle høre det. 

I løpet av seriens gang, får man advarsel fra Netflix om at det er sterke scener og seere ble advart. Du får se vold, voldtekt, og selvmord. Og jeg tuller ikke, de viser alt sammen. De viser en voldtektscene som er veldig sterk, du får se at de banker hverandre opp, folk lyger og man får se selvmordet, en scene jeg hadde problemer med å se. Det var vondt, i sjelen, jeg fikk vondt i kroppen. Paris Jackson skriver på sin instagramkonto at hun oppfordrer folk til å ikke se denne serien, fordi det er en trigger til å ta selvmord hvis man sliter psyisk. Hvis man tror man kan tåle det, så kan man se. Jeg merket på meg selv at hvis jeg så to episoder i slengen, så kjente jeg det psykiske på kroppen, jeg kunne kjenne at jeg følte meg litt deprimert, jeg følte meg trist og undertrykt. Men samtidig så la jeg også mer merke til hva folk sa til meg, og hva jeg sa til andre. Jeg ble mer observant rundt hvordan man snakker med hverandre. Selvom du kan føle deg litt deprimert og trist etter en episode, så betyr det ikke at du er deprimert! Det betyr at du har et følelsessenter som er trigget. 

Jeg kan forstå hva Paris Jackson mener. Hvis du er deprimert og ikke har det bra med deg selv i utgangspunktet, så nei, da tenker jeg at du ikke skal se denne serien, og hvis du vil se den, så se den sammen med andre og i godt lag. Slik at man kan riste en episode litt av seg. For dette er ting som kommer tett på kroppen. Jeg har tidligere skrevet at jeg har vært deprimert, og jeg kjente mye på de følelsen når jeg så denne serien. Ulike organisasjoner og fagfolk kommer med ulike utalelser om man bør / bør ikke se denne serien hvis man sliter psykisk, fordi man er redd for at det skal bli en stor trigger for at folk tar livet av seg hvis man sliter. Det jeg tror, er at denne serien kan hjelpe og opplyse andre. Slik at man kan bli flinkere til å se hverandre, hjelpe hverandre. Hvis man ser en blir mobbet, eller får noen spydige kommentarer, still heller opp og vær der for dem. Bare det kan gjøre så utrolig mye. Lærere, foreldre, fotballtrenere og andre – akkurat det samme. Kanskje når disse instansene har sett denne serien, kan også bli mer bevisst. Jeg sier ikke at man skal gå på tå hele tiden, men heller kunne tenke over ting man ser og hører, og ta tak i det med en gang. 

Hvis du tror noen sliter psykisk, men de aldri har sagt noe, spør om hvordan de har det, spør om de vil finne på noe. Spør om de har det bra. De vil fornekte det en stund, men etter hvert når tilliten er der, så kan det faktisk være at du får vite at nei, det går ikke så bra – og du kan få høre setningen “jeg trenger hjelp.” Det er et stort skritt og ikke forvent at det skjer etter fjerde eller femte gangen du spør. Men sannsynligheten er større, mye større. Derfor tenker jeg at 13 reasons why ikke nødvendigvis gjør slik at mange velger å ta livet sitt. Kanskje de velger å oppsøke hjelp først. 

Spoiler alarm!

I den siste scenen sitter hun i et badekar. Vannet renner og det renner over kanten. Hun sitter med en tskjorte i vannet og tar fram et barberblad hun har stjålet i foreldrene sine butikk. Hun tar frem armen sin og sitter med bladet. 
Hun begynner nærmest håndleddet og drar bladet oppover langs armen. Rett under huden ligger blodårene. Du ser i blikket hennes at det gjør vondt, det er smerte, hun ser sitt eget blod. Hun stopper ikke. Hun bytter arm og fortsetter. Når hun er ferdig sitter hun å ser på armene sine, som er blodige. Hun blir roligere, og legger armene i vannet, som nå er overfylt og renner over badekarkanten. Hun blør ihjel. 

Du får se alt, alle detaljer, og det var så stikkende og vondt å se på. Jeg tror og håper, at denne scenen kan være et vendepunkt for mange som vil ta sitt eget liv. 

Det skjer mye mer i denne serien enn akkurat dette siste her, som er det mest kritiske – selvmord. 

Vi får se en jente som er veldig full og hun kliner med kjæresten sin. Han vil ha sex, men hun sier nei, fordi hun er trøtt. Han går. Bestekompisen kommer, er full og vil inn til henne. Kjæresten blir dyttet vekk. Han gjør ingenting. Kompisen går inn og legger seg oppå henne, holder henne nede og har sex med henne mens hun sier nei. Hun blir fortalt at det var kjæresten og at hun ville det. Hun får etterhvert vite i ettertid at dette var et overgrep. Hun begynner å drikke og røyke. Igjen – her er det en alarm til samfunnet. Stå opp, ikke godta slikt! Og  et nei er et nei! 

Hannah er på en date, hvor hun sklir på en sklie, med skjørt. Daten hennes tar et bilde, og skjørtet sklir opp, slik at man ser trusen. Dette bildet sender bestekompisen (forøvrig samme person som voldtar) og sender rundt til alle på skolen. Hun blir kalt for løs, hore, lett på tråden. 
Vi får se en liste som blir sendt rundt på skolen. Om hvem som har den heiteste rumpen, flotteste puppene og den slags ting. Ja, det er jenter på denne listen. Dette blir publisert i et skolemagasin som alle får se. Resultatet er at Hannah blir knepet på rumpen og får ufrivillig mye seksuell oppmerksomhet. 
– Får du et slikt bilde, si i fra, ikke vær en av de som har sett det, og går videre. Ikke la slikt gli forbi, reis deg opp og si i fra! 

Dette er bare noen eksempler på hva som skjer – og den tanken du da sitter igjen med etter å ha sett denne serien er – hva kan jeg gjøre for å stoppe slikt? Har jeg gjort noe slikt mot andre? Jeg tror denne serien kan hjelpe til å lære oss å snakke om alvorlige ting, si  ifra når noe skjer. 

Det er ikke tabu å si ifra om at du har blitt voldtatt eller sliter. Det er tungt å måtte si det høyt, men ikke vær redd! Når det er sagt, kan du få hjelp! 

 

13 grunner 

1.) Du kan redde et liv – fysisk og psykisk.

2.) Du står opp for en venn

3.) Hvis noe skjer med deg, ville du at noen skulle vært der for deg – Og det er lettere hvis vi da stiller opp for hverandre

4.) Du kan bidra til at vi får et bedre samfunn å vokse opp i

5.) Vi kan sammen få vekk mobbing (alle typer)

6.) Det er ikke kult å være alene

7.) Det å si ifra selv, det er vanskelig. Hvis andre hjelper deg – så er det lettere

8.) Oppsøk hjelp. Det finnes ulike organisasjoner du kan få hjelp fra. En av sidene er blant annet psykisk helse 

9.) Du vil få en mye bedre selvfølelse etter å hjulpet en du vet trenger det. Enn å la vær. Det vil tære på deg også.

10.) Foreldrene dine vil gjøre alt for å hjelpe deg.

11.) Du har flere rundt deg enn du tror

12.) Du er elsket

13.) Du er god nok, for vennene dine, for foreldrene dine. Vit at du er god nok for deg selv. Tørr å si i fra. Finn en du stoler på, den kan si i fra for deg. 

 

 

 

 

Ida Fladen

Ida Fladen – Det er kanskje en du har hørt om? 


(bildet er hentet fra tv2.no)
 

Hun har laget programmet Happy Go Lucky, og jeg må si at jeg elsket det. Det er så deilig å se at det er så mye ærlighet rundt det, og åpenhet. Og Fladen gjør programmet så ekte. Hvis man har hatt en deprimert tid, eller en deprisjon, så kan man kjenne seg igjen i programmet. Jeg så de første 4 episodene (De er tilgjengelig på tv2Sumo), og da kjente jeg en stor murstein i magen. Jeg kjente meg igjen, spesielt det med å ikke ville stå opp. Det er de dagene som er verst. 

Adrian Lorentsson skriver i et innlegg at det er blitt en “problematisk trend” at kjendiser snakker ut om sine problemer. 

Enkelte ganger passer det urovekkende godt i forbindelse med en lansering av ett eller annet.”

Ja, Fladen sitt program handler om psykisk helse – sin egen psykisk helse. Selvsagt vil det jo handle litt om henne, men her må jo man tenke – hun skulle egentlig lage et helt annet program! Så jeg vil bare si at det er så tøft gjort, at hun faktisk har turt å gjøre det, gjennomføre det. Filme seg selv, ha et filmcrew rundt seg, når ting er så dritt. La hennes største ting som plager henne, vises på TV. 

Ida Fladen har vært med på Idol Jr som programleder. Hun har da blitt et ikon – et forbilde for mange unge. Hvor bra er det ikke da, at de får se at hun er også et menneske? Jeg syns Lorentsson får det til å virke som at kjendiser  ikke er folk. Det er de. De er akkurat som meg og deg, de er mennesker. De er mennesker med sine problemer, og da også med psykiske problemer. Men her har Fladen valgt å vise dette for folket. Hvem er det som bestemmer at noen er en kjendis? Er det jeg? Er det de selv? Eller er det mediaene?  Husk at personen på det bildet du ser på se&hør, den har sine problemer, kanskje også psykiske. Og hvis de står frem, så la dem gjøre det. Det blir kunnskap, det kan bli til ettertanke. Og for de som ikke har opplevd deprisjon, de kan jo også lære noe. De får se det, litt nærmere enn de kanskje har sett før. 

Tror du, Lorentsson, at en “vanlig mann i gata” som sliter med deprisjon, kunne valgt å vise det på tv? Det er ikke sannsynlig. Selv ville jeg ikke vise meg offentlig. Disse kjendisene, de er mer på tv, de er vandt med det, de vet hva det går i. De vet konsekvensen kanskje større enn jeg og deg. 

Til deg Ida, du er en av de tøffeste jeg vet om ! Stå på! 
 

Julefrokost litt utenom det vanlige.

Omtrent for 1 år siden, la jeg ut en slik annonse på finn.no

Jeg ga bort en julefrokost/julelunsj. Responsen var enorm, den var bra, og jeg fikk mye positivt tilbake. 
Det jeg merket er at det tok lang tid før noen turde å ta kontakt, og det er forståelig.

Jeg hadde en hyggelig gutt på besøk. Vi spiste frokost og se på askepott sammen. Han fikk en liten julegave før han dro av sted til den Katolske kirken i Bergen.  Han hadde ikke råd til å reise hjem. Og jeg antar at ingen foreldre hadde råd til å kjøpe han hjem. 

Jeg kan med et varmt hjerte anbefale alle å prøve dette en gang. En gang i løpet av livet ditt, inviter ukjente hjem til deg selv. Gi de mat, omsorg, oppmerksomhet. Gi de kjærlighet. Jeg angrer ikke på at jeg selv gjorde det. 
Jeg hadde det jeg trengte. Jeg hadde et sted å bo, jeg hadde en jobb, jeg har kompis, jeg måtte riktig nok jobbe på selve julekvelden, men jeg hadde muligheten til å være med familien min dagene før og etter, og jeg så de jo samme dagen. 
Jeg valgte å peke meg spesielt inn mot unge. Unge som ikke har råd til å reise hjem, unge som kanskje syns ikke det er greit å feire jul hjemme, unge aleneforeldre som ikke har råd til all verden. Dette var mennesker jeg ville ha på besøk, dette var de jeg ville strekke ut en hånd til. 

Det tok litt tid, men jeg fikk en del respons. Jeg tror kanskje folk vegrer seg veldig til å ta kontakt. Jeg tenker at det bør man ikke. Når tilbudet kommer, ikke tenk “Åh, kanskje de ikke vil ha akkurat meg på besøk”. Jo, det er akkurat deg jeg vil ha på besøk! 

Noen sa at jeg var modig og tøff, som turde å åpne hjemmet mitt for fremmede. Det er vel kanskje det, men jeg så på det som en veldig naturlig ting. Vi må legge fra oss alle disse fordommene mot at alle er skruker, tyver og alt annet negativt.  Vi må lære oss å være mer åpne og frimodige. Mange sa at de skulle ønske de turde det selv. 
Da sier jeg – tørr å gjør det! Bare gjør det. Tenk så mye du kan glede et menneske, som ikke vil feire jul, eller ikke kan feire jul. 
 

I år skal jeg spise julefrokost med mange ukjente mennesker, på en oljeplattform i Nordsjøen. Det gleder jeg meg til!