Jeg har i mitt liv møtt noe motstand fordi jeg er homofil/skeiv/lesbisk og kristen. Det har vært veldig varierende grad. Noen ganger har det vært at folk har vært uenig med meg pga min tro og noen ganger pga min seksualitet og andre ganger bare generelt for begge deler.
Jeg har møtt folk som skal slå meg ned på byn, fordi jeg er lesbisk. Jeg har møtt folk som mener at det er ennå ikke for sent til å ta i mot Guds nåde og bli frelst fra min synd.
Og denne uken møtte jeg en som sa at for hver gang jeg puster – så synder jeg.
Da ble jeg bare helt paff og og først veldig sint. Hva skal man si til slikt? Skal man svare? Det er veldig lett å svare i frustrasjon, men man blir jo kanskje veldig sint og sier alle de feile tingene og ender opp med å si noe helt annet enn man bør si, og tenker etter på “åh, jeg skulle ha sagt…”
Jeg har lest masse kommentarer på Facebook etter den nye vigselslitrugien, om folk som melder seg ut, prester som slutter, andre som er overlykkelige.
Og jeg kjenner litt på enkelte av disse kommentarene som er på Facebook, det å sitte å lese det, at enkelte mennesker ønsker meg så lite velkommen i kirken, i Den Norske Kirke, som jeg også er medlem av og en dag vil jobbe i, det syns jeg er synd. Jeg syns synd i de menneskene som tror at Gud elsker bare dem og at “vi”, vi som er i LHBTQ miljøet, vi er feil, vi er et resultat av arvesynden, vi er mislykket som mennesker, vi er mindre verdt. Vi er ikke verdifulle, i Guds øyne. Det er det mange som skriver.
Men hvem har gitt deg rett til å dømme meg? Du kjenner meg ikke. Du vet ikke hvem jeg er. Du vet hvem jeg liker, og at jeg liker en av samme kjønn. Men slapp av, det vet Gud og, fordi han har skapt meg i sitt bilde, akkurat som han skapte deg også.
Jeg ønsker å respektere deg, men det er vanskelig, når du ikke kan akseptere meg.
Synder jeg hver gang jeg puster?
– Nei. Jeg lever hver gang jeg puster. Og Han vet det.