Ida Fladen – Det er kanskje en du har hørt om? 

(bildet er hentet fra tv2.no)
 

Hun har laget programmet Happy Go Lucky, og jeg må si at jeg elsket det. Det er så deilig å se at det er så mye ærlighet rundt det, og åpenhet. Og Fladen gjør programmet så ekte. Hvis man har hatt en deprimert tid, eller en deprisjon, så kan man kjenne seg igjen i programmet. Jeg så de første 4 episodene (De er tilgjengelig på tv2Sumo), og da kjente jeg en stor murstein i magen. Jeg kjente meg igjen, spesielt det med å ikke ville stå opp. Det er de dagene som er verst. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Adrian Lorentsson skriver i et innlegg at det er blitt en “problematisk trend” at kjendiser snakker ut om sine problemer. 

“Enkelte ganger passer det urovekkende godt i forbindelse med en lansering av ett eller annet.”

Ja, Fladen sitt program handler om psykisk helse – sin egen psykisk helse. Selvsagt vil det jo handle litt om henne, men her må jo man tenke – hun skulle egentlig lage et helt annet program! Så jeg vil bare si at det er så tøft gjort, at hun faktisk har turt å gjøre det, gjennomføre det. Filme seg selv, ha et filmcrew rundt seg, når ting er så dritt. La hennes største ting som plager henne, vises på TV. 

Ida Fladen har vært med på Idol Jr som programleder. Hun har da blitt et ikon – et forbilde for mange unge. Hvor bra er det ikke da, at de får se at hun er også et menneske? Jeg syns Lorentsson får det til å virke som at kjendiser  ikke er folk. Det er de. De er akkurat som meg og deg, de er mennesker. De er mennesker med sine problemer, og da også med psykiske problemer. Men her har Fladen valgt å vise dette for folket. Hvem er det som bestemmer at noen er en kjendis? Er det jeg? Er det de selv? Eller er det mediaene?  Husk at personen på det bildet du ser på se&hør, den har sine problemer, kanskje også psykiske. Og hvis de står frem, så la dem gjøre det. Det blir kunnskap, det kan bli til ettertanke. Og for de som ikke har opplevd deprisjon, de kan jo også lære noe. De får se det, litt nærmere enn de kanskje har sett før. 

Tror du, Lorentsson, at en “vanlig mann i gata” som sliter med deprisjon, kunne valgt å vise det på tv? Det er ikke sannsynlig. Selv ville jeg ikke vise meg offentlig. Disse kjendisene, de er mer på tv, de er vandt med det, de vet hva det går i. De vet konsekvensen kanskje større enn jeg og deg. 

Til deg Ida, du er en av de tøffeste jeg vet om ! Stå på! 
 

Omtrent for 1 år siden, la jeg ut en slik annonse på finn.no

Jeg ga bort en julefrokost/julelunsj. Responsen var enorm, den var bra, og jeg fikk mye positivt tilbake. 
Det jeg merket er at det tok lang tid før noen turde å ta kontakt, og det er forståelig.

Jeg hadde en hyggelig gutt på besøk. Vi spiste frokost og se på askepott sammen. Han fikk en liten julegave før han dro av sted til den Katolske kirken i Bergen.  Han hadde ikke råd til å reise hjem. Og jeg antar at ingen foreldre hadde råd til å kjøpe han hjem. 

Jeg kan med et varmt hjerte anbefale alle å prøve dette en gang. En gang i løpet av livet ditt, inviter ukjente hjem til deg selv. Gi de mat, omsorg, oppmerksomhet. Gi de kjærlighet. Jeg angrer ikke på at jeg selv gjorde det. 
Jeg hadde det jeg trengte. Jeg hadde et sted å bo, jeg hadde en jobb, jeg har kompis, jeg måtte riktig nok jobbe på selve julekvelden, men jeg hadde muligheten til å være med familien min dagene før og etter, og jeg så de jo samme dagen. 
Jeg valgte å peke meg spesielt inn mot unge. Unge som ikke har råd til å reise hjem, unge som kanskje syns ikke det er greit å feire jul hjemme, unge aleneforeldre som ikke har råd til all verden. Dette var mennesker jeg ville ha på besøk, dette var de jeg ville strekke ut en hånd til. 

Det tok litt tid, men jeg fikk en del respons. Jeg tror kanskje folk vegrer seg veldig til å ta kontakt. Jeg tenker at det bør man ikke. Når tilbudet kommer, ikke tenk “Åh, kanskje de ikke vil ha akkurat meg på besøk”. Jo, det er akkurat deg jeg vil ha på besøk! 

Noen sa at jeg var modig og tøff, som turde å åpne hjemmet mitt for fremmede. Det er vel kanskje det, men jeg så på det som en veldig naturlig ting. Vi må legge fra oss alle disse fordommene mot at alle er skruker, tyver og alt annet negativt.  Vi må lære oss å være mer åpne og frimodige. Mange sa at de skulle ønske de turde det selv. 
Da sier jeg – tørr å gjør det! Bare gjør det. Tenk så mye du kan glede et menneske, som ikke vil feire jul, eller ikke kan feire jul. 
 

I år skal jeg spise julefrokost med mange ukjente mennesker, på en oljeplattform i Nordsjøen. Det gleder jeg meg til! 

Illustrert av Tegnehanne
 

Jeg har fått mange rare spørsmål om hvordan det er å være skeiv.  Så jeg tenkte at jeg skulle besvare en hel del av dem her. 

Hvordan visste du at du var lesbisk? (Jeg foretrekker ordet skeiv, så jeg bruker det fra nå av. ) 

Er du sikker? Du skal ikke bare prøve med en gutt da?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Er du sikker på at det er greit å være kristen og skeiv? 

Er det rart å ha følelser for en jente? 

Hvordan tok foreldrene dine det? 

Har du mistet noen venner? 

Er det akseptert at du kan være leder for konfirmanter, når du er åpen skeiv? 

Hvordan visste du at du var lesbisk?

Svar: Jeg har begynt å spørre tilbake. Hvordan visste du at du var hetero? Jeg var en av de som kom fant det ut etter pubverteten, så jeg fikk en ekstra. Nye følelser, merket at jeg begynte å like jenter på en annen måte, jeg ble forelsket. Har du tatt det standpunktet selv? Når skjønte du som heterofil at du likte jenter/gutter? Ettersom at jeg i min ungdomstid var da hetero / ikke hadde oppdaget det, så hadde jeg jo også følelser for gutter. Helt til jeg fant ut at det var jo ikke helt det som var riktig for meg. 

Er du sikker? Du skal ikke bare prøve med en gutt da?

Svar: Ja, jeg er sikker. Jeg trenger ikke å bare prøve med en gutt. Er du helt sikker på at du er hetero? Du skal ikke bare prøve med samme kjønn selv da? 

Er du sikker på at det er greit å være kristen og skeiv? 

Svar: Ja. For meg er det ganske greit å være kristen og skeiv. Vi er skapt i Guds bilde. Og jeg tror ikke Jesus ville hatt noe i mot det. 

Er det rart å ha følelser for en jente? 

Svar: Nei. Det er ikke rart. 

Dette er bare noen spørsmål, av en lang rekke. Føler du for at du ikke har fått svaret ditt, så kommenter gjerne, så skal jeg prøve å svare på det også! 

Hvordan tok foreldrene dine det? 

Svar: Jeg sendte en sms til mamma og sa jeg var lesbisk. Noen uker senere spurte jeg pappa om han kunne kjøre under Regnbuedagene i Bergen. (Skeive paraden). Vi har vel aldri helt snakket om det, men ettersom at pappa har gjort det i noen år nå, og de er fullstendig klar over det, og jeg får fortsatt komme hjem, så regner jeg med at de har tatt det ganske ok. Jeg tror heller jeg ville fått vite det hvis det var IKKE så ok. 

Har du mistet noen venner? 

Svar: Ja, det har jeg. 

Er det akseptert at du kan være leder for konfirmanter, når du er åpen skeiv? 

Svar: Ettersom at jeg er så åpen som jeg er, så vet jo de aller fleste ansatte i menigheter hvor jeg er frivillig. Det er jo noen som selvsagt er litt i mot det, og da holder jeg meg automatisk i bakgrunnen. Men jeg har ikke fått noe negative tilbakemeldinger fra prester, konfirmanter eller foreldre. Forøvrig har jeg heller blitt en samtalepartner for en del konfirmanter som har vært veldig usikker på seg selv, og føler de er annerledes, de tørr ikke å være seg selv på skolen, eller i kirken under konfirmant tiden, fordi de ikke kjenner noen andre som er skeive. Og det forstår jeg godt! Selv hadde jeg ingen å snakke med, og følte meg ganske så alene i en lang periode. 

Dette er bare noen av spørsmålene jeg har fått. Hvis du sitter med noen andre spørsmål, bare spør! Jeg svarer.

Ja, vel, ikke meg da! Jeg er jo ute av skapet for lengst. 
Men det er ikke alltid lett, og jeg elsker at NRK har valgt å lage en miniserie av dette temaet. Det er nesten for dumt at det er et tema fortsatt. 
Når skjønte du at du var heterofil? 
Her er det det en kul gjeng, som skal komme ut av skapet, for familien, venner, kjente og ukjente. 

I episode 2 møter vi Rebekka fra Bergen, og hun sliter med det jeg var lenge i tvil om.

Kan man være skeiv og kristen? Kan man få gå i kirken og være lesbisk? 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Svaret er: JA. Det kan du. Gud har skapt deg slik du er. 

Selv var jeg livredd, jeg turde ikke å si det, fordi jeg var redd for hva folk rundt meg i kirken mente om det. Vi snakket aldri om det, og når vi gjorde, passet vi alltid på at det ikke var ansatte til stede, fordi jeg var ukomfortabel med det, og helt ærlig, redd for å bli tvunget til å slutte i Tensing og med menighetsarbeid. 

Var aldri noen som sa at det ikke var greit, men det var heller aldri noen som sa at det var greit å være homofil. Jo mer åpenhet vi har rundt det, jo mindre tabu bli det. 

Bildet er hentet fra Gaysir.no
 

Jeg kan med varmt hjerte anbefale episode 2. Klikk på lenken under, så kommer du rett til episoden. 

Ut av skapet (episode 2:7)

Jeg leste Tegnehanne sitt innlegg i Aftenposten om at psykisk sykdom har et PR-problem. 
Og jeg er helt enig. Vi gir det for mye oppmerksomhet, og tenk på de som har den diagnosen. 

Rundt Januar 2015 slet jeg veldig med søvnen, jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke fikk sove. Jeg sov kanskje 2 timer pr natt. Til slutt tok jeg turen til fastlegen. Da ble jeg tilbud noen innsovningstabeletter. Så tok jeg de, og de funket som bare det! 30min etter jeg tok de – BAM, så sovnet jeg. Men etter 4 timer så våknet jeg igjen. 
Etterhvert fikk jeg bivirkning – Du vet, bak på pakken står det masse, og man leser “Vanlig>, Mindre vanlig<, skjeldent<” 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ja, jeg havnet på den Skjeldent kategorien. Det endte opp med at jeg våknet, men kunne ikke røre meg. Akkurat som om noen satt på meg. Da bodde jeg hos en vennine, og hun kom hjem fra byen en natt. Jeg var våken, så var jeg ikke sikkerpå om det var henne, så jeg ropte “Er du hjemme?” Men lyden som kom ut var “megdjmmmm..” Jeg var helt lamslått. Brukte kanskje 30min bare på å reise meg opp, men da var jeg så sliten, at jeg la meg ned igjen. 

Ringte legen dagen etterpå, han ba meg slutte på dem øyeblikkelig. Så kom jeg tilbake. Vi hadde en lang samtale. Han spurte om jeg var deprimert. Jeg bare svarte raskt nei. Vi snakket litt til. Han tok en en test, en psykologisk test, som han fant fram fra den røde permen sin. Med de rareste spørsmålene, jeg mener, det er ikke rart det er vanskelig å diagnoistere pyskisk syke, når man har et A4-skjema.  

“Hvordan sette diagnose for psykisk syke.” 

1. Har du i løpet av de siste ti dager følt deg ensom? 
2. Har du følt for å ikke stå opp?
3. Har du tenkt eller vurdert å ta livet ditt de siste fjorten dagene? 
4. Hvor mange enheter alkohol har du drukket i løpet av de siste ti dagene?

Jeg mener – hallo, når alt er innen ti-fjorten dager, da er det jo alt gått litt langt. Jeg ble spurt om dette i April. Jeg sa til legen min at jeg synes det skjemaet var litt for A4 og litt bak mål. Da svarte han med “Vi tar en blodprøve”. 

Da fant vi ut at jeg manglet litt vitaminer og slikt. Jeg fikk et tilskudd for dette, og han mente kanskje det burde hjelpe på søvnen. Det hjalp ikke. Jeg ble sykemeldt, ettersom at jeg ikke hadde sovet noe særlig siste 2 måndene. Han mente også at jeg var deprimert og hadde blitt for negativ til hverdagslige ting. Han mente jeg måtte gå på antideprisive. Jeg sa nei, det vil jeg ikke. Han sa at han la de som elektronisk resept og jeg kunne hente de når jeg ville. 

Dette var fortsatt i april. 

Sommeren kom, og sommeren gikk. Jeg hadde det sånn passe ok, men manglet masse energi.  Jeg kom på plass i ny leilighet og ting var egentlig ganske fint. Så kom vi til september/oktober. Da fikk jeg en real knekk. Jeg brøt sammen, det svartnet. Jeg husker veldig lite fra alt som skjedde. Jeg snakket med en lege på legevakten. Han sa jeg var deprimert. Jeg ba han dra til helvete. Mange ganger. Han spurte om jeg hadde hatt den følelsen lenge. 
“Den følelsen”. Jeg var følelsesløs, kald, kynisk, hatet alle og alt. Jeg orket ikke å stå opp, jeg orket ikke å spise, jeg kansellerte avtaler uten grunn, jeg bare ville ikke være med folk. Hvilken følelse er det? Jeg sa til legen på legevakten at jeg hadde fått anti-deprisiver, og at jeg hadde begynt på dem to dager tidligere. Han ba meg fortsette på de. Jeg fortalte han at jeg hadde hatt samtaler med fastlegen, men jeg følte det ikke funket lengre. Jeg spurte om å få en anbefaling til psykolog. Så fikk jeg det. Jeg fikk akkut-time 3 månder etterpå. 

Når vi kom til Januar og jeg skulle møte denne psykologen, så prøvde jeg å ha et åpent sinn. Jeg endte opp med å ikke like henne. Hun klarte å provosere sinne i meg, mange ganger, gjentatte ganger, ca 2 ganger i mnd. Det var så provoserende. En gang stormet jeg bare ut. Jeg gikk. Den dag i dag, når jeg tenker på psykologen, så blir jeg bare sint. Alt sinne jeg har, er blitt sentrert dit, til det kontoret.  Sist jeg var der, var i mai, 2016. Etter det ble jeg erklært frisk, i den forstand at hun anbefalte meg å gå til psykolog ennå, men at jeg fortatt var deprimert til en viss grad. Jeg kunne få tilbake fall, hun visste ikke når eller hva som kunne utløse det, men hun tror det. 

Nå er det sommeren 2016, jeg er litt opp og ned, jeg skjuler det for folk flest, de nærmeste vet det. De ringer jeg til hvis det går litt dårlig. Av og til bare hjelper det å prate med dem, uten at de i det hele tatt vet at det er derfor jeg har tatt kontakt med dem. 

Det jeg merker nå, er alle kjennetegnene jeg selv har hatt, hos andre jeg tror sliter. 
Man kan merke at de plutselig slutter å holde kontakten, de bryter avtaler, verv, vennskap omtrent, uten noe spesiell grunn. Det er nesten umulig å få tak i dem, og når man gjør, så kan de virke korte eller bare ikke interessert i det du har å si. 
De hater å snakke om følelser, og skyver alt unna når man prøver å spørre om små ting. Man blir fortere hissig, mister søvn og appetitt, men spiser mye “junk”. 

Men jeg er 27 år gammel, og er faktisk deprimert. Siste halvåret har jeg egentlig hatt det helt topp, ting går mye bedre, jeg fikk hjelp, jeg har gode venner, jeg har fått den psykologiske hjelpen jeg trengte, jeg har fått tips og triks, til å mestre min egen hverdag. – Så når folk sier at de blir deprimert av småting, som å se på Paradise Hotell, så tenker jeg  – det kan du gjøre noe med. Slutt å se på det. Det er den store forskjellen. 

Hvis du tror noen sliter, eller har behov for å snakke om noe, vær forsiktig. Den broen kan fort bli brent. Du kan be dem ringe til 116 123 som er

Mental Helses Hjelpetelefon. Den har bemanning døgnet rundt. 

Takk for meg. 

Da jeg gikk i 7 klasse, kom det en dans- og drama gruppe fra kirken på besøk til min barneskole. De forklarte hva de gjorde, og at de satt opp et dramastykke. 
Jeg kom hjem til mamma og pappa, og spurte om jeg fikk gå på dette. 
Ettersom at jeg ikke drev med noe annet på daværende tidspunkt (Hadde akkurat sluttet med en annen aktivitet) Det kostet ikke allhverden, var kort vei til og fra, så  jeg kunne gå selv. Så da begynte jeg, sammen med min nabo, som gikk på en annen skole enn meg. Vi gikk dit, og det var kjempe kjekt. Der fikk jeg mange gode venner. Etterhvert ble jeg eldre og ble konfirmant. Da var jeg minileder på denne dramagruppen, samtidig som jeg gikk i tensing. U

Vi var litt uheldige og mistet vår hovedleder, så jeg og et par andre tok ansvar. I 12-13- og 14-års alderen drev vi på med en dramagruppe. Dette var på mandager, og da hadde jeg også undervisning. Kirken var så frekk at de ga meg ekstraundservisning, når jeg selv drev med egen undervisning, fordi de ikke klarte å fikse nye hovedleder. Dårlig gjort, syntes jeg. Etter det semesteret i dramagruppen la vi det ned, det ble for mye for oss alle sammen. Så begynte karrieren i tensing. Jeg har vært alt fra medlem til voksenleder, vært på utallige leirer og møtt masse flotte folk. 

Men for å kunne gjøre alt dette, ble jeg sendt på kurs, et slikt LiV kurs. Akk, jeg husker det var et langt kurs, vi var på noen håpløse turer hvor vi satt i en sofa en hel helg. Jeg tuller ikke, det var en hard og ubehagelig, typisk hytte sofa. Og gitaren fant vi ikke før på søndag, ikke var det dekning. Fikk så vidt inn P1. Selvom vi hadde slike turer som var litt tunge, både fysisk og psykisk, så er det noe det beste jeg har vært med på.

Mange av mine nære venner møtte jeg der. En av dem har jeg vært roomie med og startet en egen konfirmantgruppe med. 
Nå er jeg 27 år, og 15 år senere, er jeg fortsatt like aktiv. Men jeg har ikke vokst opp i noe særlig kristent hjem. 

Jeg gikk i en menighetsbarnehage, fikk 4års boken min av Prinsen, som jeg kalte han. Utover det gikk jeg på Søndagsskolen uten at mine foreldre visste noe om det før første faktura kom. 

Da jeg var 5år var familien på ferie i Hellas, Vi var på besøk til Meteora klosteret, på en slik turistguidet tur. Da så jeg en mann, gammel mann med langt hvit sjegg, en kappesak og sandaler. Han satt på en fjellhylle, og man kunne umulig komme seg dit alene. Så midt i denne turen, avbryter jeg alle og spør mamma “Mamma, du, er det Gud?” Det ble stille rundt meg og noen begynte å le. Jeg er sikker på at jeg så Gud på en fjellhylle i Hellas. I konfirmasjonen min fikk jeg vite at han var en munk. Jeg holder fortsatt på den med at jeg så Gud. 

Sommeren til 1.klasse på barneskolen, skulle noen venner i nabolaget, som også gikk på søndagsskolen, på en sommerleir. Jeg fikk lov til å være med. Jeg ante jo ikke at det var kristen sommerleir, før jeg var der. Men jeg stortrivdes, var helt kanongøy. 
Forøvrig kan jeg nevne at jeg var på samme leirsted nå i påsken, og ingenting har oppdatert seg, ikke en gang sangbøkene, da måtte jeg le. De var like gammel som meg, bokstavlig talt! 

Ingen i mitt hjem har sagt at jeg må gå på søndagsskole, at jeg må på leir. jeg har valgt alt selv, og er takknemlig for at jeg har fått lov til å finne min egen vei, og utvikle min tro på den måten. 
underveis i alt dette har jeg funnet ut at jeg var lesbisk også, men det har heller ikke vært et problem – for meg hvertfall. Og jeg håper ikke at det er det for noen andre. 

Følg den skeive prestestudenten på den rette sti!

Overskriften er kanskje forvirrende? Vel. Nå skal jeg forklare. 

For noen år tilbake så satt jeg i menighetsrådet i menigheten min. Det var der jeg gikk i tensing, var ungdomsleder og aktiv. Så skulle vi sende noen til trosopplæringskonferansen i Lillestrøm og jeg ble spurt om å være med. Ja,takk sa jeg og ante ikke hva jeg skulle på, sånn helt egentlig. Jeg kan jo nevne at jeg bare var 19 år gammel. Men jeg ble, og det var veldig kjekt. Jeg reiste med noen ansatte i staben også meg. På et av disse kursene så gikk jeg på det som handlet om frivillighet. Der lærte jeg mye, blandt annet: Man bor i menigheten. Det er den kirken man har nærmest seg. Det er din ufrivillige menighet. De som jobber der, de har valgt det selv. De valgte å søke jobb i den meningheten, de er frivillig ansatt. 

Dessverre så har vi hatt mye vikariat i menigheten. Mye interresante personligheter og nye tanker om forskjellige ting som blandt annet homofili. Vi hadde en, vi kan kalle henne for Nora. Hun var supereffektiv når det kom til å planlegge ting, hun jobbet hele tiden, hun kunne finne på å ringe meg for å spørre om noe kl. 22:30 på kvelden, det var ikke nødvendigvis viktig, men hun var så inn i den biten på jobb, at hun måtte få det ferdig. Tiden gikk og vi ble jo vandt med at hun var en katiket med alt for mye koffein i kroppen. Så var vi på konfirmantleir og det er jo en kjent sak at noen sniker seg unna undervisning blandt annet, og noen har ikke kommet hele året. De får en oppsamling av ekstra undervisning på leir. Dette skulle da gjøres med Nora. Nora var katiketvikar i kirken vår. 
En av konfirmantene stilte spørsmålet “Jeg vet hva bibelen sier om homofili. Men hva mener du?” 
Nora la da ut om at dette var en synd, dette var feil og det var omtrent farlig. Man kunne jo ikke være homofil og kristen, det var djevelens verk. Og Nora holdt på. Denne konfirmanten kan vi kalle for M. M sa “Ja, men Trude er jo lesbisk?”. Da svarte ikke Nora men fortsette med å legge ut om hvor feil dette var. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

M kom til meg og forklarte hva som hadde skjedd, og hun var helt rystet. Fordi M var i skapet og det var jeg veldig klar over. M så på meg og sa “Men hva med deg? vet hun at du er lesbisk? ” Og jeg ble oppriktig sint og litt frustrert.  

Etter en kort jungeltelefon endte det opp med at en annen i staben fikk med seg dette, og det kom visstnok en unnskyldning fra Nora. Men problemet var hun sa det aldri til meg, hun sa det bare til staben. 
Pr dags dato jobber hun ikke der lengre, noe jeg syns kanskje er like greit. 

En fjorten år gammel jente eller gutt som kanskje er forvirret på seg selv, og tror på Gud, men er livredd for å komme ut av skapet, pga slike holdninger. Derfor brukte jeg så lang tid selv.  Vær så snill – ikke skrem dem. La dem få spørre uten å bli brent! 

Håper dere ikke slakter meg for ordfeil! God helg! 

Følg den skeive prestestudenten på den rette sti! 

Skeiv og kristen

Så da kan jeg jo begynne å fortelle. Da jeg skulle begynne i 7 klasse, begynte jeg i en dramagruppe i kirken hvor jeg bodde. Dette var noe jeg likte veldig godt, så jeg valgte å fortsette en stund til. Etterhvert som tiden gikk, og jeg ble eldre, så fikk jeg bli ungdomsleder. Da var jeg også konfirmant samtidig. Jeg sluttet etterhvert i dramagruppen og fokuserte mer på tensing. Dette var også veldig kjekt, og jeg fikk mange nye venner der. Etterhvert ble jeg sendt på lederkurs og ble leder i tensing. Da jeg ble 20 var jeg gammel nok til å være voksenleder. Ikke at jeg følte meg så veldig voksen da, men det er en annen sak. 

Da jeg gikk på lederkurset, “LiV” som ble arrangert, så møtte jeg masse flotte mennesker som jeg fortsatt den dag i dag har god kontakt med. Det samme med de jeg gikk i tensing med. Men en vårdag i Mai, jeg var 19år. Jeg ble forelsket. Men i en jente. Det var helt forferdelig. Og hvem skulle jeg si det til? Jeg var jo aktiv i kirken, og hetro! Etter alt for kort tankegang, så sa jeg det til mine nærmeste venner. Det var veldig vanskelig og jeg var skikkelig stresset. Jeg husker jeg hadde en puls, som om jeg hadde løpt opp et fjell, jeg var stresset som om jeg skulle ha eksamen. Heldigvis for meg, har jeg vært i en menighet hvor åpenhet har alltid vært en greie. Alle vennene mine aksepterte det og hadde ikke noe problemer med dette. Litt senere ble jeg valgt inn i menighetsrådet. Da tenkte jeg at det var lurt å ta dette opp med sognepresten i tilfelle vi skulle få noen saker om homofili, og jeg ante jo ikke hva de mente. Noen var kanskje litt mer konservative enn andre og jeg var så vidt ute av skapet.  Det er en samtale jeg husker svært godt. Jeg banket på døren, som alt stod litt på gløtt. Der satt han, sognepresten selv. Han ble litt overrasket fordi hvor ofte kommer det en ungdom midt på dagen og spør om å prate? Så sa jeg noe som “Jeg…. Er lesbisk jeg…” Også begynte jeg å strigråte. Han så overrasket på meg og sa “Jeg trodde du skulle si at noen var død. Jeg forstår ikke hvorfor du gråter”. Og vi snakket lenge sammen, om mye rart. Jeg fortalte at jeg var redd for å bli kastet ut av tensing, ut av ungdomsmiljøet som jeg var blitt så glad i. Da sa han at hvis noen kastet meg ut fordi jeg var lesbisk, så kunne vi like gjerne nekte alle som var glad i poteter også. Det hadde ingenting å si. Jeg ble så lettet og lykkelig, det ble enklere å være meg selv, hundre prosent. Det skal sies – jeg er aktiv i flere kirker, men har aldri tatt akkurat den versjonen igjen. Spør, så får du svar. Det er min nye plan, mindre tårer. Dette er snart 8 år siden og 11.april 2016 skrev kirken historie. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men det er slikt vi kan komme tilbake til senere. Det er lenge til 11.april 2016-historien! 

Følg den skeive prestestudenten på den rette sti!