Skeivepresten Skal bli prest, er skeiv!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Siden alle aviser hele tiden skal skrive om hvor lett det hele tiden er å melde seg ut, så kan jeg forklare hvor lett det er å melde seg inn! 

1.) Logg deg inn på Den Norske Kirke

2.) Velg en metode for innlogging, eks buypass, BankID

3.) Da kommer du til dette vinduet. Her velger du “Inn- og utmelding” 

Veldig enkelt. 
Du fyller ut navnet ditt, resten henter kirken fra folkeregistret. 

Du fyller ut når du er døpt (hvis du er det), hvis du ikke er døpt, så kan du ta kontakt med ditt sogn, som du også får opplyst hvor er, så kan det ordnes. 

Deretter må du bekrefte at du ikke er medlem i et annet tros- eller livssynssamfunn i Norge.

Dette er noen av rettighetene du har som medlem i kirken.

• Du kan få vigsel i kirken, konfirmasjon og gravferd
• Retten til kirkelige verv og stillinger.
• Du kan være fadder
• Du kan døpe barnet ditt
• Stemmerett ved kirkelige valg.

Fiks ferdig, så trykker du på “Send inn”. Og du er medlem. Verre var det ikke! 

Les gjerne original-teksten under.
 

Bilder er hentet fra orginalartikkel

http://www.dinside.no/937129/slik-melder-du-deg-ut-av-den-norske-kirke

Jeg leste Tegnehanne sitt innlegg i Aftenposten om at psykisk sykdom har et PR-problem. 
Og jeg er helt enig. Vi gir det for mye oppmerksomhet, og tenk på de som har den diagnosen. 

Rundt Januar 2015 slet jeg veldig med søvnen, jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke fikk sove. Jeg sov kanskje 2 timer pr natt. Til slutt tok jeg turen til fastlegen. Da ble jeg tilbud noen innsovningstabeletter. Så tok jeg de, og de funket som bare det! 30min etter jeg tok de – BAM, så sovnet jeg. Men etter 4 timer så våknet jeg igjen. 
Etterhvert fikk jeg bivirkning – Du vet, bak på pakken står det masse, og man leser “Vanlig>, Mindre vanlig<, skjeldent<” 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ja, jeg havnet på den Skjeldent kategorien. Det endte opp med at jeg våknet, men kunne ikke røre meg. Akkurat som om noen satt på meg. Da bodde jeg hos en vennine, og hun kom hjem fra byen en natt. Jeg var våken, så var jeg ikke sikkerpå om det var henne, så jeg ropte “Er du hjemme?” Men lyden som kom ut var “megdjmmmm..” Jeg var helt lamslått. Brukte kanskje 30min bare på å reise meg opp, men da var jeg så sliten, at jeg la meg ned igjen. 

Ringte legen dagen etterpå, han ba meg slutte på dem øyeblikkelig. Så kom jeg tilbake. Vi hadde en lang samtale. Han spurte om jeg var deprimert. Jeg bare svarte raskt nei. Vi snakket litt til. Han tok en en test, en psykologisk test, som han fant fram fra den røde permen sin. Med de rareste spørsmålene, jeg mener, det er ikke rart det er vanskelig å diagnoistere pyskisk syke, når man har et A4-skjema.  

“Hvordan sette diagnose for psykisk syke.” 

1. Har du i løpet av de siste ti dager følt deg ensom? 
2. Har du følt for å ikke stå opp?
3. Har du tenkt eller vurdert å ta livet ditt de siste fjorten dagene? 
4. Hvor mange enheter alkohol har du drukket i løpet av de siste ti dagene?

Jeg mener – hallo, når alt er innen ti-fjorten dager, da er det jo alt gått litt langt. Jeg ble spurt om dette i April. Jeg sa til legen min at jeg synes det skjemaet var litt for A4 og litt bak mål. Da svarte han med “Vi tar en blodprøve”. 

Da fant vi ut at jeg manglet litt vitaminer og slikt. Jeg fikk et tilskudd for dette, og han mente kanskje det burde hjelpe på søvnen. Det hjalp ikke. Jeg ble sykemeldt, ettersom at jeg ikke hadde sovet noe særlig siste 2 måndene. Han mente også at jeg var deprimert og hadde blitt for negativ til hverdagslige ting. Han mente jeg måtte gå på antideprisive. Jeg sa nei, det vil jeg ikke. Han sa at han la de som elektronisk resept og jeg kunne hente de når jeg ville. 

Dette var fortsatt i april. 

Sommeren kom, og sommeren gikk. Jeg hadde det sånn passe ok, men manglet masse energi.  Jeg kom på plass i ny leilighet og ting var egentlig ganske fint. Så kom vi til september/oktober. Da fikk jeg en real knekk. Jeg brøt sammen, det svartnet. Jeg husker veldig lite fra alt som skjedde. Jeg snakket med en lege på legevakten. Han sa jeg var deprimert. Jeg ba han dra til helvete. Mange ganger. Han spurte om jeg hadde hatt den følelsen lenge. 
“Den følelsen”. Jeg var følelsesløs, kald, kynisk, hatet alle og alt. Jeg orket ikke å stå opp, jeg orket ikke å spise, jeg kansellerte avtaler uten grunn, jeg bare ville ikke være med folk. Hvilken følelse er det? Jeg sa til legen på legevakten at jeg hadde fått anti-deprisiver, og at jeg hadde begynt på dem to dager tidligere. Han ba meg fortsette på de. Jeg fortalte han at jeg hadde hatt samtaler med fastlegen, men jeg følte det ikke funket lengre. Jeg spurte om å få en anbefaling til psykolog. Så fikk jeg det. Jeg fikk akkut-time 3 månder etterpå. 

Når vi kom til Januar og jeg skulle møte denne psykologen, så prøvde jeg å ha et åpent sinn. Jeg endte opp med å ikke like henne. Hun klarte å provosere sinne i meg, mange ganger, gjentatte ganger, ca 2 ganger i mnd. Det var så provoserende. En gang stormet jeg bare ut. Jeg gikk. Den dag i dag, når jeg tenker på psykologen, så blir jeg bare sint. Alt sinne jeg har, er blitt sentrert dit, til det kontoret.  Sist jeg var der, var i mai, 2016. Etter det ble jeg erklært frisk, i den forstand at hun anbefalte meg å gå til psykolog ennå, men at jeg fortatt var deprimert til en viss grad. Jeg kunne få tilbake fall, hun visste ikke når eller hva som kunne utløse det, men hun tror det. 

Nå er det sommeren 2016, jeg er litt opp og ned, jeg skjuler det for folk flest, de nærmeste vet det. De ringer jeg til hvis det går litt dårlig. Av og til bare hjelper det å prate med dem, uten at de i det hele tatt vet at det er derfor jeg har tatt kontakt med dem. 

Det jeg merker nå, er alle kjennetegnene jeg selv har hatt, hos andre jeg tror sliter. 
Man kan merke at de plutselig slutter å holde kontakten, de bryter avtaler, verv, vennskap omtrent, uten noe spesiell grunn. Det er nesten umulig å få tak i dem, og når man gjør, så kan de virke korte eller bare ikke interessert i det du har å si. 
De hater å snakke om følelser, og skyver alt unna når man prøver å spørre om små ting. Man blir fortere hissig, mister søvn og appetitt, men spiser mye “junk”. 

Men jeg er 27 år gammel, og er faktisk deprimert. Siste halvåret har jeg egentlig hatt det helt topp, ting går mye bedre, jeg fikk hjelp, jeg har gode venner, jeg har fått den psykologiske hjelpen jeg trengte, jeg har fått tips og triks, til å mestre min egen hverdag. – Så når folk sier at de blir deprimert av småting, som å se på Paradise Hotell, så tenker jeg  – det kan du gjøre noe med. Slutt å se på det. Det er den store forskjellen. 

Hvis du tror noen sliter, eller har behov for å snakke om noe, vær forsiktig. Den broen kan fort bli brent. Du kan be dem ringe til 116 123 som er

Mental Helses Hjelpetelefon. Den har bemanning døgnet rundt. 

Takk for meg. 

…Venter ikke forgjeves sies det.

Ja, nå er det en stund siden jeg har fått oppdatert. Hva har skjedd?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jo – Først så fikk jeg meldingen fra Samordna Opptak om at jeg ikke var kvalifisert. At jeg ikke hadde det som trengtes av dokumenter etc. Men jeg har hadde sendt alt inn. Ble litt rot og styr der. Heldigvis var det en som var rask å svare på eposter, både hos Samordna og MF. Så i dag, 24 juli ble det fikset.
Så nå er jeg tatt opp som student. Jeg er sykt klar! Gleder meg som bare det!

Har funnet meg et kollektiv på Bjølsen. Vel, eller, ingen i kollektive er her ennå, så jeg bor vel egentlig alene en stund til. Har også funnet meg en jobb, som jeg har vært litt på. Men noe jeg fant fort, det var nordmarka – stedet uten Pokemon GO – spillere, men roen, naturen, deilige små vann man kan slappe av med. Så jeg og kompis har fått gått en del turer, alt fra 8km – 15 km.

Fantastiske Ullevålseter

Kompis i nordmarka

Etter ca 1 mil, fant vi roen ved et idyllisk lite sommervann

Kompis fant seg pinne

Jeg fant meg litt farge.
 

Ellers venter jeg egentlig bare på at hverdagen skal begynne igjen, jeg er kanskje en av de ytterst få som ser fram til det nå.

PS – Blir en tur til Bergen i August, for de som lurer på det.

Oslo

Tigerstaden

Studentenes hjemby

Plassen “alle” ønsker å bo

Og nå er jeg endelig i byen! Det tok bare ca 13 timer, inkl 1 times bomtur. Du tenker, HÆ? Hvordan kan man bruke 13 timer på å kjøre fra Bergen til Oslo ? Jo, når du kjører Nissan Leaf! Men herregud det var spennende! Var noen perioder vi trodde at vi skulle gå tom for strøm. Jeg hadde med meg en kamerat og kompis (altså, menneske og hund). Vi planla alle stoppene nøye, men det er jo stigning på fjellet, og det tar mer energi. Men vi kom oss endelig frem, og godt var det.
Jeg har aldri sovet så godt og så lenge, på en dag.
Nå er det mandag, og det er en ny dag, og visninger! Nå bor jeg hos en veldig generøs venn/bekjent som er på ferie. Vi begynte som bekjente, jeg føler nå at dette er klassifisert som venn.

Og den 20 juli, kommer det melding fra Samordna Opptak, og da kan jeg trykke på “JA”. Og jeg kan endelig begynne å se frem til å studere.
Dette kommer til å bli noen spennende år, og jeg er sykt klar!  Jeg skal prøve å oppdatere så ofte jeg kan her.

God sommer!

Ok! Jeg har vært veldig dårlig å blogge siste tiden. Det har vært veldig mye skole og eksamenstid, som kanskje mange kan føle seg litt igjen i. Jeg ble i dag ferdig med voksenopplæring og har endelig fått studiekompetansen! Så da er jeg et stort skritt nærmere teologi-utdannelsen jeg ønsker meg. Men hva har skjedd siste tiden? 

Jo! Det har vært Bergen Pride, også kjent som regnbuedagene. Det har vært fantastisk, utrolig god stemning og bra med liv.! Statsminister Erna Solberg var der også, og snakket om at hun ville ha EuroPride til Bergen i 2020! Det hadde vært så utrolig kult. Vi satt også ny paraderekord, noe som er helt fantastisk. 
Jeg anbefaler folk å gå inn på BLIKK og lese mer om det der, de har skrevet mye bra fra festivalsjefen, som var Joakim Aadland – en utrolig dyktig festivalsjef om jeg får si det selv. 

Jeg var med på å lage en liten andakt i nygårdsparken – hvor vi var en fin liten gjeng. Jeg snakket litt om det at man er i 2016 – og at man fortsatt opplever så mye hat, man opplever utstøtning, kanskje spesielt fra kirken og kristne miljøer. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med festivalsjef, FRI-Leder, FRI-Hordland leder, Æretsmedlem og sist men ikke minst ordfører i Bergen

Kirken på pride var også med! 

Her går jeg knallfornøyd og har et lurt smil. 

Alle bilder er hentet fra Facebook.com/blikk
 

Seks dager senere, i Orlando, USA, så skjer det mest utenkelige. En mann kommer inn på et homoutested, og skyter
 50 personer, dreper dem, fordi de er seg selv, fordi de ytrer sin frihet, de er ute å har det gøy, de er seg selv. Dagen før gikk jeg i en parade og var lykkelig over at jeg kunne, jeg var lykkelig av å kunne være med selv. Og når slikt skjer, i dag, ennå, kanskje enda mer spesielt er det at det skjer i USA, som har kommet så langt i den politikken. Han var etterforsket av FBI 2 ganger, og han fikk beholde våpenlisensen. Etterforsket for tilknytning til ISIS – da tenker jeg – Hvorfor fikk han ha våpen? Et av verdens største etterretningsorgan mente det var helt ok? Da kjenner jeg meg plutselig ikke helt trygg, ikke utenfor den norske grensen. Ikke ennå.

I P3morgen, som jeg hører på nesten hver eneste dag, så hører jeg Silje Nordes si hva hun følte om saken, jeg er så enig. Jeg kjente på det samme, og jeg får en klump i halsen når jeg tenker på det. Jeg anbefaler deg å se klippet under. – og skal du til Oslo og gå i Pride der, så vær stolt, vær den du er, vær tro mot deg selv – du er fantastisk slik du er. Tenk det! Og det er i Oslo vi har sjangsen for å gå for alle som ikke kan, og kanskje akkurat nå, alle ofrene og for familiene som mistet sine kjære i Orlando. 

Jeg hadde en diskusjon med en venninne om framtiden, når man får barn og litt forskjellige ting rundt det temaet.  Selv er hun humanetiker og vi er uenig om en del ting, men hovedsakelig er vi enige om at vi er uenige. Vi snakket også om hvordan det ville vært om vi hadde vært sammen og hadde barn. Når det kommer til dåp står vi ganske ulikt. Jeg ønsker å døpe barna mine i Den Norske Kirke. Om de vil konfirmere seg borgerlig eller i kirken, det kan de få velge når den tiden kommer. 

Men hun sa blankt nei, hun ville ikke at de skulle bli døpt i kirken, men heller få velge når dem er konfirmanter. Etter mye frem og tilbake, og en del diskusjon, fant vi ut at vi kan gjøre et kompromiss hvis vi skulle hatt barn sammen – og det er at de blir ikke døpt, men får en humanetisk og kristen oppvekst og får like mye informasjon om begge deler, og selv gjøre seg opp en mening uten at vi skulle stå over barna og bestemme for dem. Noen vil si at jeg kanskje ga etter, men så lenge det er likhet i oppveksten om hva de får med seg, så er det greit for meg. Jeg vil gi dem et valg i det minste. 

(Selvom jeg ville helst døpe.) Vi er enige om alt mulig annet, men akkurat her ble det en stopp. Men så er dette fremtiden, og i nåtiden er det ikke en gang barn i bilde. 
Dette var da en diskusjon, om framtiden, hva som kommer til å skje, er det ingen som vet helt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvor står du om dåp? 

Følg den skeive prestestudenten på den rette sti!

Hvordan lever du livet ditt som du føler er rett i forhold til din tro? Hvordan er skolegangen for å bli prest?”

Jeg fikk et spørsmål om hvordan jeg føler jeg lever rett i forhold til min tro – Jeg lever mitt daglige liv. 

Står opp alt for tidlig, går en rask tur med Kompis (hunden min), etterfulgt av en rask frokost eller noe i hånden. Så drar jeg til byen og går på skole, sitter der store deler av dagen og blir mer og mer umotivert. Så drar jeg hjem, ut igjen med kompis, rydde, lage middag, gjøre lekser og være med venner. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tenker man lever slik man vil. Jeg synger ikke for maten før jeg spiser den, jeg ber heller ikke før måltid. Når jeg først er sulten, så spiser jeg som en ulv. Da har jeg ikke tid til noe annet. Når jeg ber, så er jeg en av de som ikke folder hendene, jeg ber når jeg vil og hvor jeg vil. Jeg kan sitte på bybanen, det er 32 minutters tur, man kan få bedt om mye da skal jeg si deg! 

Så jeg føler jeg lever mitt liv ganske normalt jeg, som 27åring. 

Skolegangen for å bli prest er et 6års studie. Da må man gå et profesjonsstudie i teologi.Det er 12 semestre, og det er litt forskjellig fra sted til sted vil jeg tro, men jeg skal da hovedsakelig studere på Menighetsfakultet i Oslo. Man har mulighet for utveksling til utlandet i løpet av de seks årene, to ganger. 

Når du er ferdig utdannet har du tittelen cand.theol (Candidatus/a theologiae) 

Nøyaktig hvordan studiet blir, det vet jeg ikke, så der får dere bare følge med 🙂 

Dette er mine favoritter

Følg den skeive prestestudent på den rette sti!

Da jeg gikk i 7 klasse, kom det en dans- og drama gruppe fra kirken på besøk til min barneskole. De forklarte hva de gjorde, og at de satt opp et dramastykke. 
Jeg kom hjem til mamma og pappa, og spurte om jeg fikk gå på dette. 
Ettersom at jeg ikke drev med noe annet på daværende tidspunkt (Hadde akkurat sluttet med en annen aktivitet) Det kostet ikke allhverden, var kort vei til og fra, så  jeg kunne gå selv. Så da begynte jeg, sammen med min nabo, som gikk på en annen skole enn meg. Vi gikk dit, og det var kjempe kjekt. Der fikk jeg mange gode venner. Etterhvert ble jeg eldre og ble konfirmant. Da var jeg minileder på denne dramagruppen, samtidig som jeg gikk i tensing. U

Vi var litt uheldige og mistet vår hovedleder, så jeg og et par andre tok ansvar. I 12-13- og 14-års alderen drev vi på med en dramagruppe. Dette var på mandager, og da hadde jeg også undervisning. Kirken var så frekk at de ga meg ekstraundservisning, når jeg selv drev med egen undervisning, fordi de ikke klarte å fikse nye hovedleder. Dårlig gjort, syntes jeg. Etter det semesteret i dramagruppen la vi det ned, det ble for mye for oss alle sammen. Så begynte karrieren i tensing. Jeg har vært alt fra medlem til voksenleder, vært på utallige leirer og møtt masse flotte folk. 

Men for å kunne gjøre alt dette, ble jeg sendt på kurs, et slikt LiV kurs. Akk, jeg husker det var et langt kurs, vi var på noen håpløse turer hvor vi satt i en sofa en hel helg. Jeg tuller ikke, det var en hard og ubehagelig, typisk hytte sofa. Og gitaren fant vi ikke før på søndag, ikke var det dekning. Fikk så vidt inn P1. Selvom vi hadde slike turer som var litt tunge, både fysisk og psykisk, så er det noe det beste jeg har vært med på.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mange av mine nære venner møtte jeg der. En av dem har jeg vært roomie med og startet en egen konfirmantgruppe med. 
Nå er jeg 27 år, og 15 år senere, er jeg fortsatt like aktiv. Men jeg har ikke vokst opp i noe særlig kristent hjem. 

Jeg gikk i en menighetsbarnehage, fikk 4års boken min av Prinsen, som jeg kalte han. Utover det gikk jeg på Søndagsskolen uten at mine foreldre visste noe om det før første faktura kom. 

Da jeg var 5år var familien på ferie i Hellas, Vi var på besøk til Meteora klosteret, på en slik turistguidet tur. Da så jeg en mann, gammel mann med langt hvit sjegg, en kappesak og sandaler. Han satt på en fjellhylle, og man kunne umulig komme seg dit alene. Så midt i denne turen, avbryter jeg alle og spør mamma “Mamma, du, er det Gud?” Det ble stille rundt meg og noen begynte å le. Jeg er sikker på at jeg så Gud på en fjellhylle i Hellas. I konfirmasjonen min fikk jeg vite at han var en munk. Jeg holder fortsatt på den med at jeg så Gud. 

Sommeren til 1.klasse på barneskolen, skulle noen venner i nabolaget, som også gikk på søndagsskolen, på en sommerleir. Jeg fikk lov til å være med. Jeg ante jo ikke at det var kristen sommerleir, før jeg var der. Men jeg stortrivdes, var helt kanongøy. 
Forøvrig kan jeg nevne at jeg var på samme leirsted nå i påsken, og ingenting har oppdatert seg, ikke en gang sangbøkene, da måtte jeg le. De var like gammel som meg, bokstavlig talt! 

Ingen i mitt hjem har sagt at jeg må gå på søndagsskole, at jeg må på leir. jeg har valgt alt selv, og er takknemlig for at jeg har fått lov til å finne min egen vei, og utvikle min tro på den måten. 
underveis i alt dette har jeg funnet ut at jeg var lesbisk også, men det har heller ikke vært et problem – for meg hvertfall. Og jeg håper ikke at det er det for noen andre. 

Følg den skeive prestestudenten på den rette sti!

Overskriften er kanskje forvirrende? Vel. Nå skal jeg forklare. 

For noen år tilbake så satt jeg i menighetsrådet i menigheten min. Det var der jeg gikk i tensing, var ungdomsleder og aktiv. Så skulle vi sende noen til trosopplæringskonferansen i Lillestrøm og jeg ble spurt om å være med. Ja,takk sa jeg og ante ikke hva jeg skulle på, sånn helt egentlig. Jeg kan jo nevne at jeg bare var 19 år gammel. Men jeg ble, og det var veldig kjekt. Jeg reiste med noen ansatte i staben også meg. På et av disse kursene så gikk jeg på det som handlet om frivillighet. Der lærte jeg mye, blandt annet: Man bor i menigheten. Det er den kirken man har nærmest seg. Det er din ufrivillige menighet. De som jobber der, de har valgt det selv. De valgte å søke jobb i den meningheten, de er frivillig ansatt. 

Dessverre så har vi hatt mye vikariat i menigheten. Mye interresante personligheter og nye tanker om forskjellige ting som blandt annet homofili. Vi hadde en, vi kan kalle henne for Nora. Hun var supereffektiv når det kom til å planlegge ting, hun jobbet hele tiden, hun kunne finne på å ringe meg for å spørre om noe kl. 22:30 på kvelden, det var ikke nødvendigvis viktig, men hun var så inn i den biten på jobb, at hun måtte få det ferdig. Tiden gikk og vi ble jo vandt med at hun var en katiket med alt for mye koffein i kroppen. Så var vi på konfirmantleir og det er jo en kjent sak at noen sniker seg unna undervisning blandt annet, og noen har ikke kommet hele året. De får en oppsamling av ekstra undervisning på leir. Dette skulle da gjøres med Nora. Nora var katiketvikar i kirken vår. 
En av konfirmantene stilte spørsmålet “Jeg vet hva bibelen sier om homofili. Men hva mener du?” 
Nora la da ut om at dette var en synd, dette var feil og det var omtrent farlig. Man kunne jo ikke være homofil og kristen, det var djevelens verk. Og Nora holdt på. Denne konfirmanten kan vi kalle for M. M sa “Ja, men Trude er jo lesbisk?”. Da svarte ikke Nora men fortsette med å legge ut om hvor feil dette var. 

M kom til meg og forklarte hva som hadde skjedd, og hun var helt rystet. Fordi M var i skapet og det var jeg veldig klar over. M så på meg og sa “Men hva med deg? vet hun at du er lesbisk? ” Og jeg ble oppriktig sint og litt frustrert.  

Etter en kort jungeltelefon endte det opp med at en annen i staben fikk med seg dette, og det kom visstnok en unnskyldning fra Nora. Men problemet var hun sa det aldri til meg, hun sa det bare til staben. 
Pr dags dato jobber hun ikke der lengre, noe jeg syns kanskje er like greit. 

En fjorten år gammel jente eller gutt som kanskje er forvirret på seg selv, og tror på Gud, men er livredd for å komme ut av skapet, pga slike holdninger. Derfor brukte jeg så lang tid selv.  Vær så snill – ikke skrem dem. La dem få spørre uten å bli brent! 

Håper dere ikke slakter meg for ordfeil! God helg! 

Følg den skeive prestestudenten på den rette sti! 

Jeg satt å tenkte litt på dette med denne bloggen, og du som leser den… Det er ikke meningen at det skal være superseriøst hele tiden, sånn at det er nevnt. Det vil bli humor og glade innlegg, og noe litt mer seriøse underveis. 

Nå tenkte jeg at jeg skulle fortelle om den første jenten jeg ble forelsket i. Akk, hva skal man gjøre, man er ung, man er dum, man blir forelsket.  Hun gikk i tensing, hun var mye yngre enn meg, hun var faktisk konfirmant og jeg var leder. Og man skal jo ikke bli forelsket i konfirmanter. Og jeg hadde jo også heller ikke vært forelsket i en jente! Vi kan kalle henne for Therese. Hun var en som var grei å snakke med, omgjengelig og 4 år yngre enn meg.  Og jeg husker det gikk en million tanker igjennom hodet mitt. Hvordan skulle jeg takle dette? Hun var jo jente? Og var det greit? Jeg henger jo i kirken, jeg er kristen! Tenk om jeg blir kastet ut av tensing? Hva skal man gjøre? Jo. Man gjør det man absolutt ikke bør gjøre og det er å drikke alkohol også bestemme seg for å si det. Jeg sa det ikke til henne da, men til noen av vennene mine. De tok det helt greit, som om jeg alltid kom ut av skapet. og bare “Åja, hun ja. Ja, det er jo spesielt. Skal du si det til Therese?” Og da tenkte jeg at ja, det måtte jeg jo! 
Så jeg sendte en epost, og det var skikkelig vanskelig.  Hun syns det var rart og vanskelig, og det kan jeg forstå, herlighet! Jeg fortalte at jeg likte henne, hun var 15år. Det hele blir rart. 

Den sommeren mistet vi litt kontakt, noe som er veldig forståelig. Jeg var knust, hjertesorg og alt det. Men tensing skulle til Praha samme sommer og Therese skulle være med. Litt før vi dro fikk jeg en melding fra henne, og hun lurte på hva hun måtte pakke med. Jeg hadde da slettet nr hennes og svarte helt generelt og sa på slutten “Men hvem er du?” da fikk jeg nesten en fornærmet melding tilbake “Hallo! Det er jo meg?!” Etter det fikk vi god kontakt igjen, og har snakket om det i ettertid. Nå er det jo faktisk 8år siden, hun er forlovet og har et barn på vei, og jeg setter vennskapet vårt veldig høyt. Jeg tror jeg endret hennes syns om kirken og homofili betraktelig, og jeg tror Therese var den som kanskje lærte mest under konfirmanttiden sin om akkurat det. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

8 år etterpå tenker jeg at jeg kunne jo gjort dette på en bedre måte, men samtidig, det er 8 år siden, var første jenten jeg ble skikkelig forelsket i, og hva skal man gjøre da? Jeg tror alle har vært litt urasjonelle med folk de er glade i, og forelsket i.  Det eneste som var flaks for meg, var at vi ikke mistet kontakten og kan fortsatt være venner den dag i dag. 

Følg den skeive prestestudenten på rette sti!