Jeg satt å tenkte litt på dette med denne bloggen, og du som leser den… Det er ikke meningen at det skal være superseriøst hele tiden, sånn at det er nevnt. Det vil bli humor og glade innlegg, og noe litt mer seriøse underveis.
Nå tenkte jeg at jeg skulle fortelle om den første jenten jeg ble forelsket i. Akk, hva skal man gjøre, man er ung, man er dum, man blir forelsket. Hun gikk i tensing, hun var mye yngre enn meg, hun var faktisk konfirmant og jeg var leder. Og man skal jo ikke bli forelsket i konfirmanter. Og jeg hadde jo også heller ikke vært forelsket i en jente! Vi kan kalle henne for Therese. Hun var en som var grei å snakke med, omgjengelig og 4 år yngre enn meg. Og jeg husker det gikk en million tanker igjennom hodet mitt. Hvordan skulle jeg takle dette? Hun var jo jente? Og var det greit? Jeg henger jo i kirken, jeg er kristen! Tenk om jeg blir kastet ut av tensing? Hva skal man gjøre? Jo. Man gjør det man absolutt ikke bør gjøre og det er å drikke alkohol også bestemme seg for å si det. Jeg sa det ikke til henne da, men til noen av vennene mine. De tok det helt greit, som om jeg alltid kom ut av skapet. og bare “Åja, hun ja. Ja, det er jo spesielt. Skal du si det til Therese?” Og da tenkte jeg at ja, det måtte jeg jo!
Så jeg sendte en epost, og det var skikkelig vanskelig. Hun syns det var rart og vanskelig, og det kan jeg forstå, herlighet! Jeg fortalte at jeg likte henne, hun var 15år. Det hele blir rart.
Den sommeren mistet vi litt kontakt, noe som er veldig forståelig. Jeg var knust, hjertesorg og alt det. Men tensing skulle til Praha samme sommer og Therese skulle være med. Litt før vi dro fikk jeg en melding fra henne, og hun lurte på hva hun måtte pakke med. Jeg hadde da slettet nr hennes og svarte helt generelt og sa på slutten “Men hvem er du?” da fikk jeg nesten en fornærmet melding tilbake “Hallo! Det er jo meg?!” Etter det fikk vi god kontakt igjen, og har snakket om det i ettertid. Nå er det jo faktisk 8år siden, hun er forlovet og har et barn på vei, og jeg setter vennskapet vårt veldig høyt. Jeg tror jeg endret hennes syns om kirken og homofili betraktelig, og jeg tror Therese var den som kanskje lærte mest under konfirmanttiden sin om akkurat det.
8 år etterpå tenker jeg at jeg kunne jo gjort dette på en bedre måte, men samtidig, det er 8 år siden, var første jenten jeg ble skikkelig forelsket i, og hva skal man gjøre da? Jeg tror alle har vært litt urasjonelle med folk de er glade i, og forelsket i. Det eneste som var flaks for meg, var at vi ikke mistet kontakten og kan fortsatt være venner den dag i dag.
Følg den skeive prestestudenten på rette sti!
