Hvorfor tør vi ikke?

Ja, hva er det vi ikke tør tenker du? Det skal jeg prøve å forklare nå

Har du noen gang blitt spurt ut på date? Hvor en person fysisk står foran deg og spør, og du er under 80 år?
Ja? Gratulerer!

Nei?

Har du noen gang spurt noen ut på date, fysisk til en person som står rett foran deg og du er under 80 år?

Ja? KULT!

Nei? Hvorfor ikke?

Du skjønner kanskje hva jeg skal skrive om nå?
Fordi jeg tenker at dette kan vi snakke om. Flørting og dating i 2019! Hvordan flørter vi i dag? Vi bruker jo mye app og Facebook/Messenger til å finne en vi flørter med. Eller en på byen (med flytende mot i kroppen?) Hvordan skal vi gå fram? Hva skal man si? Og når er det innafor å spørre med ut på en date? Og hvordan gjør man det?

Skal man stille spørsmålet “Vil du finne på noe gøy en dag?” Som kan være et faktisk spørsmål om å finne på noe gøy, eller bare finne på noe generelt, uten at det ligger mer i det. Hvordan skal den andre personen – som du prøver å be ut, forstå at nå er det en date? Eller er det bedre å bare ta en sjanse, å spørre rett ut?

Hvordan skal man gå fram?
Ok, nå er det mange spørsmål jeg har stilt. Jeg tenker at det er like greit å spørre rett ut, hvis du faktisk har noe interesse for den personen. Hvis du da spør rett ut – så vil du jo ganske kjapt få et svar på om den personen synes du også er interresant på samme måte.  Og man kan stille spørsmålet på Facebook/Messenger/ eller bare møte personen og ta det ansikt til ansikt!

Hva er det som gjør at vi synes det er så vanskelig å stille det spørsmålet, som vi kanskje sitter inne med så lenge, kanskje så lenge at det blir for sent? Jeg tenker at vi kanskje er redd for å åpne oss på den måten. Man blottlegger jo hele seg for den personen, og det vedkommende vet i det øyeblikk at du har en interesse for dem. Er det så stor frykt i å bli avvist? Er vi så redde for at den du har spurt med deg ut, skal si nei, også bli sur? Har du noen gang hørt om noen som ble skikkelig sure eller sinte fordi man viste en ekstra interesse for noen? Jeg tror ikke at noen blir sure for å få det spørsmålet, eller sinte. Jeg tenker at det er jo bare det største komplimentet man kan gi, og hvis man får et nei, så har du bare gitt de et kompliment. Også kan man gå over til den andre delen av den frykten -> frykten for å bli avvist i hverdagen etterpå. Hvis dette er en person du omgåes med, på skole, jobb, fritidsaktivitet – og du må se denne personen ukentlig, så kan det fort bli kleint, eller føles kleint. Men det trenger jo ikke å være det. Man kan snakke sammen om det, og jeg tror utfallet vil være at man blir venner, kanskje bedre venner? Og du selv slipper jo å gå rundt å lure på om han eller hun er interessert i deg også. Hvis personen er keen på deg også, så har de jo fått en rød løper til å si jatakk, til den daten. Er jakten etter å få likes og de beste kommentarene på et bilde på sosiale medier så viktige for oss, at vi streber etter å være den beste utgaven av oss selv, slik at vi ikke tørr å åpne oss opp, være litt sårbare? Fordi den ene kommentaren gjør at vi føler kanskje at vi ikke ser bra nok ut?
Jeg sier jo ikke at man skal gå rundt å spørre alle med ut på date, og at man alltid får et nei. Jeg skjønner jo at det er vondt og fælt, og at man gjerne etter to-tre nei, ikke tørr eller orker å gjøre det igjen, fordi den følelsen av å bli avvist var vond, fælt og man tenker “men hva er galt med meg?”

Nå skal du høre noe – det er ingenting galt med deg! Men nå er det nå sånn at vi tiltrekkes jo ikke av absolutt alle mennesker, uavhengig legning. Men man må jo bare prøve! Fordi hvis du ikke har tatt den sjansen, så kan det jo være at det faktisk har gått en sjanse forbi deg, uten at du aner noe. Fordi den personen du kanskje var litt keen på, egentlig var litt keen på deg også, men ingen av dere sa noe.

Det inntrykket jeg har, hvor en gutt og en jente skal date hverandre, venter ofte jenten på at gutten skal spørre henne ut. Fordi det er det vi er vokst opp med, på film, serier, hørt om. Kanskje du som jente som kan be ut gutten?
Og da tenker jeg også – at når to jenter eller to gutter som skal be hverandre ut, så må faktisk en ta sjansen. Og hvis det er en du ikke vet om er skeiv en gang, og du bommer totalt på blinken og han eller hun er heterofil, så har du bare gitt et fint kompliment, også kan dere være venner!

Så hva er det vi ikke tørr? Vi tørr ikke å prøve, vi tørr ikke å åpne oss, fordi vi er redde for å bli såret, vi er redd det skal bli kleint, og sist men kanskje størst, vi er redde for avvisning. Det å få en avvisning gjør noe med oss, selvtilliten forsvinner litt, man føler seg kanskje litt dum og teit og terskelen for å prøve igjen blir mye større, fordi vi ikke orker å gå igjennom det en gang til.
Hva om du bare vrir det til noe positivt? Hva kan du lære av den avvisningen? Hva sa du? Hvilket svar fikk du? Snakket du med vedkommende i ettertid om det?
Lær heller av avvisningen, så blir selvtilliten kanskje ti ganger bedre, fordi du tørr! Du tørr å åpne deg, du tørr å være sårbar, og det er faktisk en modig ting! Og den som avviser deg vet også det!

LYKKE TIL!

 

 

Edit:

 

Se denne filmen! Ta en sjangse!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg