hits

UReDD

 

Neste uke skal jeg vre p Biblioteket i Bergen! 

Temaet er religion og seksualitet - og ulike undertema skal belyses! 
Skal ekteskapet kun vre mellom mann og kvinne?  Er det rom for vre religis og pent homofil? Hvilke utfordringer mter egentlig de som er bde religis og pen om sin legning? Hvilke utfordringer mter skeive som velger ikke tro? 

Jeg skal i dette arrangementet vre sammen med Thee Yezen som er leder av organisasjonen Salam-سلام som er pent homofil muslim. 

I disse dager str det en postkasse p Bergen Bibliotek hvor du kan sende inn anonyme sprsml, eller du kan legge igjen en kommentar her, ogs skal jeg ta det med til arrangementet. 

Dagene etterp skal jeg skrive litt om hva vi pratet om og sprsmlene som ble tatt opp! 

 

Hper du vil komme, og du kan finne informasjon om arrangementet HER! 




Nr du spiser noe du ikke liker

Du vet nr du spiser noe du ikke liker, men du er i et selskap, s du kan ikke bare spytte det ut heller, s du bare fortsetter spise det, fordi du vil vre hyggelig, men det er s tydelig at du ikke liker det? Snn er det si til folk at jeg studerer teologi

 

Ja..

 

Den flelsen fr jeg nr jeg sier at jeg studerer teologi, er forhndsdmmende blikk, folk vil forlate situasjonen, og de som ikke gir meg blikkene, de er rett og slett dmmende i mten de svarer p. Nr jeg forklarer til folk at dette skjer, s blir de overrasket. Det blir egentlig ikke jeg, eller har jeg bare blitt s vandt med det n, i 2r i Oslo, at dette er reaksjonen jeg fr? I det skeive miljet, og jeg sier at jeg skal bli prest, fr jeg hre "Vil du bli det, alt etter det kirken har gjort mot homofile? Blir det ikke som oppske problemer? "

S nr min partner mter folk, og forklarer hva jeg studerer, s har hun ogs opplevd de samme blikkene, de litt nlene svarene som sier "h." i stedet for "h, s spennende!" 
Ja-  alts, alt trenger ikke vre spennende. Men hvis noen studerer f.eks sykepleien, medisin, jus, teater etc, er det ingen som gir deg et lite "h". Men sier heller noe mer oppmuntrende. Men er det ikke litt rart, at en som studerer teologi skal bli dmt av andre? Ironisk eller rart,? 
Er teologistudiet s ukjent for folk ?  Er religion avsttende? Eller er det bare kristendommen? Hvis noen sier  "Jeg gr i kirken p julaften", gir du de et "h" tilbake? Er det mer akseptabelt si at man g i kirken p julaften, enn at man studerer teologi? 

En av de vanligste tingene man hrer etter det veldig entusiastiske "h" er enten "alts, jeg er ikke kristen" eller "Er du snn superkristen da? Gr du i kirken hver sndag? " ogs hvis man snakker med noen som har tatt en l for mye, s fr du hre "i min bestefars begravelse var det en veldig hyggelig prest". Ogs skal vi plutselig snakke om dden hele natten. 

Egentlig, s er det litt som komme ut av skapet igjen, for 10 r siden. Det er litt rart, fordi kristendommen er en del eldre enn det vre homofil. Eller, det vil si, etter at homofile ble anerkjent som noe annet enn en psykisk sykdom og AIDS. Men det at man fr rare blikk, utifra at man studerer noe man tror p. Man fr masse sprsml og det hele blir en stor greie. S jeg har n, det siste ret, bare droppet si at jeg studerer teologi, ogs sier jeg heller at det er litt hebraisk, litt gresk, litt etikk. Det er ok, det syns folk er spennende. Men med en gang jeg sier teologi, s forsvinner folk. 

Hvorfor skal det vre srt og spesielt studere noe man interreserer seg for? 

Jeg trenger ikke snakke om at jeg studerer teologi, hvis det er slik at noen tror at jeg skal sitte snakke om Jesus i 2-3 timer. Vi kan snakke om helt andre ting. Som f.eks. hvilke serier jeg liker se p netflix, mat jeg liker lage, hvor jeg liker g p tur. 

S hvis man spr noen om hva de studerer, s er det veldig lett gjennomskuelig nr man blir dmt for svaret. S la hver spr, eller aksepter svaret. 

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

PS: Det er ganske kult studere teologi. Og jeg har vrt s heldig at jeg fikk reise til Hellas, i Paulus sine fotspor. Her er jeg i delfi. Her spiste jeg en sykt god gyros  med en fantastisk tatziki til. 

 




Oh snap med din glede og facebook din rst

N nrmer det seg slutten p ret, og man begynner bli ferdig med semesteret, og noen har kanskje tatt seg en liten juleferie fra jobb. Noen er i siste innspurt med julegaver, planlegge middager, ting skal kjpes, vi skal bruke penger av store summer, vi skal snappe, legge ut p instagram og facebook. Vi m vise vrt juletre, og alle pynter forskjellig, fordi vi har ulike tradisjoner. Noen har stjerne i toppen med og uten lys i, noen dropper stjernern, noen skal ha det stilrent, andre tar det de har p, og noen har til og med ikke noe tre. 

Nr man ser tilbake p 2017, s begynner jeg tenke p hva jeg har gjort i mitt sosiale liv, og alle kravene som har kommet siste rene. Har vi brukt nok tid p venner og partner? Som om ikke studiene tar nok tid, s har mange ogs en jobb ved siden av. N sikter jeg jo mest til studenter, men noen har ogs gjerne en liten familie ogs. Tiden kjennes s knapp og SoMe - Sosiale medier - har tatt over manges liv i veldig stor grad. Tidligere i vinter kunne de lese om ungdommer som blir stresset av "timeglass" p Snapchat, og ikke har nok streak. Folk har p alarmer for huske snappe. Er vi blitt s avhengig av SoMe? Hvordan skal vi klare rekke kommentere p Facebook og Instagram, publisere og hele tiden vre med p alt som skjer. Vi m vre "p" hele tiden. Er det greit skru seg litt i "offlinemodus" - og heller fokusere litt p ens indre? Det stilles krav til bde jobb, skole og i det sosiale liv. Hvis man ikke imtekommer de kravene som jobb eller skole stiller, s kan en kjenne p konsekvenser for dette. Hvilke konsekvenser fr det, hvis du ikke trykker "like" p et bilde, eller snapper tilbake? Hva om du ikke svarer p en Facebook-chat med en gang? Mister du faktisk venner, eller vil de ha en forstelse over at det er mye p en gang? Kanskje de er i samme bt, og egentlig bare nsker slappe av litt? Er det lov kunne tilbringe fritiden sin alene, uten hele tiden bli spurt "hvorfor kommer du aldri p sosiale arrangementer?" blir dette akseptert, eller blir du sett p den store festbremsen som aldri er med p noe ting, fordi du heller vil sitte hjemme og slappe av ..? Vi er alle forskjellige og vi har forskjellige behov. Har du overskudd og tid til vre sosial - s vr sosial! Orker du ikke? La vre. Jeg tror ikke du vil miste venner, eller at du kjenne konsekvenser om du lar vre. Jeg tror faktisk du vil f en stor forstelse i stedte! Vi kan rett og slett ikke vre med p aboslutt alt. Og det er greit. 
Jeg gir deg en utfordring: Ta en pause fra SoMe og ta ting i ditt eget tempo. Nyt juletiden og lad batteriene! 

Ikke lp rundt stress p kjpesentre siste dagene fr jul. Det gjr deg ingenting godt! 

 

God jul! 

 

 




Hvorfor kan vi ikke vre som barn av og til?

Jeg hadde en opplevelse som varmet mitt hjerte i dag, og jeg flte jeg mtte bare f delt det med dere.

Der hvor jeg jobber har vi av og til hoppeslott og popcorn til barna p lrdager. Dette er veldig stor stas for barn i mange aldre. Jeg mener, hvem liker ikke hoppeslott og popcorn? Det var rolig start p dagen og ikke s mange barn var kommet enn. S jeg satt slappet av i solen, og to jenter i ca 9-10rs alderen kom for hoppe rundt i slottet. Noe senere kommer det en jente i samme alder, med sin bestemor. Jenten lper med et stort smil bort til slottet og vil inn, men kommer fort tilbake, fordi det er kun de to andre jentene og da blir hun den ene som str alene. Hun kommer tilbake til bestemoren og fr litt popcorn og sitter p benken. Hun ser ut til nske hoppe i slottet, men trr kanskje ikke helt, fordi da blir det "2 mot 1". 
Noen minutter etterp, s kommer de to andre jentene bort hvor bestemoren og jenten satt. Frst trodde jeg de kom for f popcorn. I stedet kommer de bort til jenten og bestemoren og spr om hun vil vre med leke med dem i slottet. Jenten ser p bestemoren  med et sprrende blikk, s blir hun med inn leker. De holder p i kanskje i en time. 
Bestemoren satt der og merket en stor glede selv, og sa at der er gutter som regel mye flinkere enn jenter. Jenter er som en flokk, mens gutter er mer som lagspillere og kan ofte vre flinkere p inkludere nye. 

 

(Foto: Rebekka Opsal)

Hvorfor er det ikke snn med voksne? 

La oss si at du er p bar eller kaf etc. Du og en venn ser en som sitter alene. En som har prvd lage yenkontakt med ikke helt trr. En som bare vil ha en venn. Hvorfor er det s vanskelig bare, g bort si hallo? Jeg har selv opplevd vre den som var alene, og det ga meg ogs styrke til g bort til en annen p et senere tidspunkt. Det har ogs gitt meg nye venner og en strre erfaring. Jeg mener at vi burde hatt samme terskel som barn, bare trre g bort og si "hei, kan vi sitte med deg?" Det verste som skjer er at du fr et nei, eller at de venter p noen andre, men jeg er ganske sikker p at du vil f et ja, og f et nytt bekjentskap. 

Ta inspirasjon fra disse jentene p 9-10 r, og vre inkluderende, selv som voksen! Fortsatt god helg! 




Bergens Tidene Debatt

Jeg skrev i sommer, til Bergens Tidene Debatt. For de som ikke fikk lest dette p nett fr det ble for BT Abo eller ikke har avisen, s poster jeg det n her. 

Foto: Christian Svab

   

I 2003 er jeg 14r. Jeg fr et brev i posten fra Den Norske kirke om konfirmasjon. Jeg er allerede aktiv i menigheten hvor jeg gr p en dans og dramagruppe. S for min del, er det naturlig fortsette i kirken og velge konfirmere meg der. Nr man begynner p ungdomskolen starter en periode hvor identiteten er konstant i endring. Man blir forelsket, fr kjreste, slutter ha kjreste, fr kviser, opplever mobbing, eller ser andre som blir mobbet uten gripe inn. Fler mye og kjenner p mye. I denne perioden i mitt liv finner jeg ut at jeg tror p Gud, og velger konfirmere meg i kirken, fordi her har jeg hrt at det er rom for alle.

S finner jeg ut at jeg er skeiv, LHBT*-person.

Jeg begynner i Ten Sing og det er bra, jeg fr et milj, jeg kan vre ung, jeg kan lre om Gud, det er sosialt, det er gy og jeg velger fortsette etter konfirmantalder og blir med som leder. Jeg fr lederverv og blir fortalt at jeg er et forbilde for konfirmantene. Jeg drar med meg Ten Sing-gruppen p sommerleir. Der er det sol, bading, is, brus, og flrting. Jeg ser at de andre ungdomslederne ogs driver p med litt flrting, men dette trr ikke jeg, fordi jeg er skeiv, og jeg kjenner ingen andre skeive. Og dette er ikke noe jeg fler at man snakker srlig om i kirken heller. S da lar jeg hver.Jeg leser p ulike nettaviser, i kommentarfeltet nr det har vrt en ?homodebatt?, hvor folk skriver at dette er en synd, det blir sitert fra Bibelen, og jeg tenker ? Er det en synd, er det feil? Hvor feil er det, hvem kan jeg snakke med? Hvorfor fles dette steget s vanskelig ta?

La meg g litt tilbake. Nr jeg ble leder, og jeg ble fortalt at jeg var et forbilde, selvom jeg kanskje ikke var s klar over det med en gang, s var jeg det. Jeg er litt eldre, og de som er yngre, de ser opp til meg. Nr jeg var 14-15 og begynte tenke tanken p at jeg var skeiv, s mtte jeg skyve det fra meg, fordi det jeg leste, om kirken og om det vre lesbisk, homofil, bifil eller transperson*, det var jo helt galt, og en synd. Hvorfor var det ingen som sa til meg, at jeg kunne vre den jeg er, og at det er ok? Jeg turte ikke si noen ting, til noen, fordi jeg omkring p samme tidspunkt leste om en ung gutt som ble bedt om si fra seg alle sine verv, fordi det ble kjent at han var homofil i sin menighet. Dette skapte et bilde i mine tanker, som ble grunnlaget for min frykt. Det hjelper heller ikke at man hrer i gangene p skolen, hvor ordet homo blir brukt som et negativt ord. Dette forsterker den tanken jeg fikk om hvor feil det kunne vre. Jeg hadde ftt utrolig gode venner, jeg hadde et fellesskap, jeg hadde det bra. Skulle jeg bli kastet ut av dette? Nei, da ville jeg heller leve i skjul, ikke si noen ting. Hvis det kom sprsml, s kunne jeg jo heller bare vre unnvikende i svarene, ikke lyge, men ikke svare. Jeg fortalte det til noen av mine nrmeste venner, de tok det fint og s ikke problemet. Det jeg fryktet var at menigheten mtte si til meg, som de sa til den unge gutten, at jeg mtte g.  Det var gtt flere r, og jeg skjulte meg selv, jeg hadde en frykt som grep om meg hele tiden. Jeg visste hvem jeg var, og hvem jeg likte.

Jeg fikk den frykten av bli kastet ut av kirken, ikke f lov til vre frivillig der mer, fordi jeg er den jeg er. Fordi jeg er skeiv. Den frykten og angsten som griper deg, og du bruker mer energi p skjule hvem du er, men samtidig s vet du at Gud vet hvem du er. Den frykten av hele tiden tenke om man skal bli avvist. Helt til en dag, jeg trosset denne frykten. Og jeg gikk og sa til min sogneprest at jeg er lesbisk. Det tok meg 4r leve med denne frykten, fr jeg ikke klarte mer. Og det var en lettelse. Det ble mtt med kjrlighet. Det ble mtt med omsorg. Jeg flte en lettelse. En lettelse av kunne vre meg selv. Etter en stund, ble jeg frivillig i en annen kirke. Og frykten mtte meg litt p ny. Men ikke i s stor stand.  Jeg visste at jeg hadde en plass i kirken, jeg visste at det var ok. Jeg begynte tenke p en annen mte, at der det er rom, er det kjrlighet.  Det jeg savnet, var en rollemodell, en som trr si - Jeg er skeiv. Jeg er kristen. S da jeg etterhvert ble kjent med flere i andre kirker, s bestemte jeg meg selv, for at kanskje er det jeg som m vre denne rollemodellen for andre. Jeg vil vre den som reiser seg opp og sier - jeg er skeiv og jeg er kristen!


I dag studerer jeg teologi og vil bli prest. Dette er noe jeg stortrives med.  Jeg nsker kunne vre et forbilde for deg. For deg som er 14r, og for deg som er usikker p deg selv, og for deg som er sikker p deg selv.  Jeg nsker kunne skape et trygt rom, hvor det er lett kunne komme og snakke om troen og om hvem man er. Jeg har vrt 14r, jeg har kommet ut av skapet og jeg er kristen. 2003 vs 2017 har det skjedd mye i kirken, og min angst har blitt til kunnskap, eller det at det kanskje har vrt mangel p kunnskap.

Den norske kirke har mange slike forbilder, og jeg nsker bli en av de mange forbildene. Jeg vil vre den pne lesbiske presten, enten i en by eller i en bygd. Jeg heier p Guds kjrlighet til mennesker, uansett legning, men dette tok meg r lre. For nr man er 14r, s har man sprsml. Nr man er p vei ut av skapet, s er det lett bare se alt det negative, lese alle kommentarfelt i sosiale medier og aviser, derfor m vi lre se det positive. Vi m gjre dren hy og porten vid. Vi har med rene blitt flinkere p akkurat dette, men la oss bli best!

 

 




Min skeive dagbok - fra ungdomskolen

Under Oslo Pride, skal Mortified / Skeive Historier deles. 

Fra voksnes egne historier om tanker og flelser som var under deres tenringstid. 

Du kan lese mer om arrangmentet her :) 

S jeg tenkte at - ja - hvorfor ikke dele en historie her!

Dette blir jo litt smpinlig for meg, for n tenker jeg at jeg skal dele en historie jeg ikke har delt med noen fr, mest fordi jeg syns det var s rart, og kanskje nesten skremmende selv! 

Dette er en historie fra nr jeg gikk p ungdomsskolen, i omtrentlig 9-10.klasse. 

I vr klasse, var vi lenge, akkurat 12 jenter og 12 gutter. Av de 12 jentene, var det en jeg la godt merke til. Jeg snakket ikke akkurat direkte mye med deg, eller til deg. Jeg tror jeg syns det hele ble forvirrende. Det var jo rart, ingen av de andre 12 jentene snakket om at de likte andre jenter. Og man skulle jo liksom like gutter da. Vi snakket jo ikke om snt i vr klasse. Jeg husker jeg syns det var nesten flaut prate med deg til tider, og du var jo, hvertfall slik jeg s det, en av de kule. Jeg var ikke. Jeg var livredd for si noenting som helst, i det hele tatt tenke tanken! Jeg tenker ikke akkurat mye p det, n lengre, men n og da, nr man snakker om dager p ungdomsskolen, s undrer jeg meg hvordan det hadde vrt hvis jeg var sikker p meg selv da, og hadde sagt noe. Du hadde sikkert freaket ut. Du tenker kanskje n at du ikke hadde det, men du hadde kanskje det. For kom igjen, jeg tror ingen var pen skeive da. Jeg husker godt en gang, det var kanskje en av de beste dagene p ungdomskolen. Du spurte om du kunne lne blyantspisseren min. Og vi begynte sende lapper. Ah, den levde jeg p en stund.  Jeg turde invitere deg i bursdagen min. Du kunne ikke komme. Jeg trodde det var fordi jeg ikke var kul nok, jeg tenkte og at kanskje du skjnte at det var noe mer. Men hvem kunne skjnne det, nr jeg ikke selv skjnte det. 


Men jeg var jo ikke lesbisk. Det var jeg jo bare ikke. S jeg skjnte jo ikke helt hva disse flelsene var. 

En annen gang, var da vi hadde en dag hos helsesster. Alle jentene var der, og guttene var et annet sted. Vi skulle snakke om ting som vi mtte tenke p n, i ungdomstiden. Dette med alkohol og det bli for full, ryking og den slags. Men det var jo synd at vi aldri kunne ta opp teamet "Det kan vre du finner ut av at du er lesbisk". Og jeg husker helsesster sa at dette var et trygt rom og her kunne vi si det vi tenkte p. 

Yeah right, det er ingenting som er trygt, nr du er i et rom med 12-13 jenter i 14-15rs alderen. S nei. Jeg turde ikke si noe da. 

S jeg sier det n - jeg tror jeg likte deg p ungdomsskolen! (men jeg trr ikke si hvem)




13 reasons why

Advarsel - Kan inneholde spoiler for dem som ikke har sett serien. Jeg beskriver ting som skjer i serien - Noen av scenene er veldig sterke. Fra n av tar du et valg.- vil du vite eller ikke.  Klikk HER om du vil se noe hyggeligere

 

 


Foto: The Odyssey Online
 

Den nye Netflix-serien "13 reasons why" som er p "alle sine lepper" for tiden. Jeg ble nyskjerrig og tenkte jeg skulle se det. Jeg ante faktisk ikke helt hva det handlet om, annet enn at det var en jente som hadde tatt selvmord. Utover det, ante jeg ingenting. 

Frste to-tre episodene skjnte jeg ikke helt greien med en gang. Det jeg skjnte var at hovedpersonen Hannah Baker hadde tatt sitt eget liv og i stedet for skrive et selvmordsbrev, hadde hun laget kassetter hvor hun fortalte historier om ulike personer og grunnene til at hun tok sitt liv. Det ble totalt 13 sider. 13 grunner. 13 episoder. Alle som var medvirkende til at hun tok livet sitt ble nevnt, ved navn. Og de fikk alle hre det. 

I lpet av seriens gang, fr man advarsel fra Netflix om at det er sterke scener og seere ble advart. Du fr se vold, voldtekt, og selvmord. Og jeg tuller ikke, de viser alt sammen. De viser en voldtektscene som er veldig sterk, du fr se at de banker hverandre opp, folk lyger og man fr se selvmordet, en scene jeg hadde problemer med se. Det var vondt, i sjelen, jeg fikk vondt i kroppen. Paris Jackson skriver p sin instagramkonto at hun oppfordrer folk til ikke se denne serien, fordi det er en trigger til ta selvmord hvis man sliter psyisk. Hvis man tror man kan tle det, s kan man se. Jeg merket p meg selv at hvis jeg s to episoder i slengen, s kjente jeg det psykiske p kroppen, jeg kunne kjenne at jeg flte meg litt deprimert, jeg flte meg trist og undertrykt. Men samtidig s la jeg ogs mer merke til hva folk sa til meg, og hva jeg sa til andre. Jeg ble mer observant rundt hvordan man snakker med hverandre. Selvom du kan fle deg litt deprimert og trist etter en episode, s betyr det ikke at du er deprimert! Det betyr at du har et flelsessenter som er trigget. 

Jeg kan forst hva Paris Jackson mener. Hvis du er deprimert og ikke har det bra med deg selv i utgangspunktet, s nei, da tenker jeg at du ikke skal se denne serien, og hvis du vil se den, s se den sammen med andre og i godt lag. Slik at man kan riste en episode litt av seg. For dette er ting som kommer tett p kroppen. Jeg har tidligere skrevet at jeg har vrt deprimert, og jeg kjente mye p de flelsen nr jeg s denne serien. Ulike organisasjoner og fagfolk kommer med ulike utalelser om man br / br ikke se denne serien hvis man sliter psykisk, fordi man er redd for at det skal bli en stor trigger for at folk tar livet av seg hvis man sliter. Det jeg tror, er at denne serien kan hjelpe og opplyse andre. Slik at man kan bli flinkere til se hverandre, hjelpe hverandre. Hvis man ser en blir mobbet, eller fr noen spydige kommentarer, still heller opp og vr der for dem. Bare det kan gjre s utrolig mye. Lrere, foreldre, fotballtrenere og andre - akkurat det samme. Kanskje nr disse instansene har sett denne serien, kan ogs bli mer bevisst. Jeg sier ikke at man skal g p t hele tiden, men heller kunne tenke over ting man ser og hrer, og ta tak i det med en gang. 

Hvis du tror noen sliter psykisk, men de aldri har sagt noe, spr om hvordan de har det, spr om de vil finne p noe. Spr om de har det bra. De vil fornekte det en stund, men etter hvert nr tilliten er der, s kan det faktisk vre at du fr vite at nei, det gr ikke s bra - og du kan f hre setningen "jeg trenger hjelp." Det er et stort skritt og ikke forvent at det skjer etter fjerde eller femte gangen du spr. Men sannsynligheten er strre, mye strre. Derfor tenker jeg at 13 reasons why ikke ndvendigvis gjr slik at mange velger ta livet sitt. Kanskje de velger oppske hjelp frst. 

Spoiler alarm!

I den siste scenen sitter hun i et badekar. Vannet renner og det renner over kanten. Hun sitter med en tskjorte i vannet og tar fram et barberblad hun har stjlet i foreldrene sine butikk. Hun tar frem armen sin og sitter med bladet. 
Hun begynner nrmest hndleddet og drar bladet oppover langs armen. Rett under huden ligger blodrene. Du ser i blikket hennes at det gjr vondt, det er smerte, hun ser sitt eget blod. Hun stopper ikke. Hun bytter arm og fortsetter. Nr hun er ferdig sitter hun ser p armene sine, som er blodige. Hun blir roligere, og legger armene i vannet, som n er overfylt og renner over badekarkanten. Hun blr ihjel. 

Du fr se alt, alle detaljer, og det var s stikkende og vondt se p. Jeg tror og hper, at denne scenen kan vre et vendepunkt for mange som vil ta sitt eget liv. 

Det skjer mye mer i denne serien enn akkurat dette siste her, som er det mest kritiske - selvmord. 

Vi fr se en jente som er veldig full og hun kliner med kjresten sin. Han vil ha sex, men hun sier nei, fordi hun er trtt. Han gr. Bestekompisen kommer, er full og vil inn til henne. Kjresten blir dyttet vekk. Han gjr ingenting. Kompisen gr inn og legger seg opp henne, holder henne nede og har sex med henne mens hun sier nei. Hun blir fortalt at det var kjresten og at hun ville det. Hun fr etterhvert vite i ettertid at dette var et overgrep. Hun begynner drikke og ryke. Igjen - her er det en alarm til samfunnet. St opp, ikke godta slikt! Og  et nei er et nei! 

Hannah er p en date, hvor hun sklir p en sklie, med skjrt. Daten hennes tar et bilde, og skjrtet sklir opp, slik at man ser trusen. Dette bildet sender bestekompisen (forvrig samme person som voldtar) og sender rundt til alle p skolen. Hun blir kalt for ls, hore, lett p trden. 
Vi fr se en liste som blir sendt rundt p skolen. Om hvem som har den heiteste rumpen, flotteste puppene og den slags ting. Ja, det er jenter p denne listen. Dette blir publisert i et skolemagasin som alle fr se. Resultatet er at Hannah blir knepet p rumpen og fr ufrivillig mye seksuell oppmerksomhet. 
- Fr du et slikt bilde, si i fra, ikke vr en av de som har sett det, og gr videre. Ikke la slikt gli forbi, reis deg opp og si i fra! 

Dette er bare noen eksempler p hva som skjer - og den tanken du da sitter igjen med etter ha sett denne serien er - hva kan jeg gjre for stoppe slikt? Har jeg gjort noe slikt mot andre? Jeg tror denne serien kan hjelpe til lre oss snakke om alvorlige ting, si  ifra nr noe skjer. 

Det er ikke tabu si ifra om at du har blitt voldtatt eller sliter. Det er tungt mtte si det hyt, men ikke vr redd! Nr det er sagt, kan du f hjelp! 

 

13 grunner 

1.) Du kan redde et liv - fysisk og psykisk.

2.) Du str opp for en venn

3.) Hvis noe skjer med deg, ville du at noen skulle vrt der for deg - Og det er lettere hvis vi da stiller opp for hverandre

4.) Du kan bidra til at vi fr et bedre samfunn vokse opp i

5.) Vi kan sammen f vekk mobbing (alle typer)

6.) Det er ikke kult vre alene

7.) Det si ifra selv, det er vanskelig. Hvis andre hjelper deg - s er det lettere

8.) Oppsk hjelp. Det finnes ulike organisasjoner du kan f hjelp fra. En av sidene er blant annet psykisk helse 

9.) Du vil f en mye bedre selvflelse etter hjulpet en du vet trenger det. Enn la vr. Det vil tre p deg ogs.

10.) Foreldrene dine vil gjre alt for hjelpe deg.

11.) Du har flere rundt deg enn du tror

12.) Du er elsket

13.) Du er god nok, for vennene dine, for foreldrene dine. Vit at du er god nok for deg selv. Trr si i fra. Finn en du stoler p, den kan si i fra for deg. 

 

 

 

 




Ida Fladen

Ida Fladen - Det er kanskje en du har hrt om? 


(bildet er hentet fra tv2.no)
 

Hun har laget programmet Happy Go Lucky, og jeg m si at jeg elsket det. Det er s deilig se at det er s mye rlighet rundt det, og penhet. Og Fladen gjr programmet s ekte. Hvis man har hatt en deprimert tid, eller en deprisjon, s kan man kjenne seg igjen i programmet. Jeg s de frste 4 episodene (De er tilgjengelig p tv2Sumo), og da kjente jeg en stor murstein i magen. Jeg kjente meg igjen, spesielt det med ikke ville st opp. Det er de dagene som er verst. 

Adrian Lorentsson skriver i et innlegg at det er blitt en "problematisk trend" at kjendiser snakker ut om sine problemer. 

"Enkelte ganger passer det urovekkende godt i forbindelse med en lansering av ett eller annet."

Ja, Fladen sitt program handler om psykisk helse - sin egen psykisk helse. Selvsagt vil det jo handle litt om henne, men her m jo man tenke - hun skulle egentlig lage et helt annet program! S jeg vil bare si at det er s tft gjort, at hun faktisk har turt gjre det, gjennomfre det. Filme seg selv, ha et filmcrew rundt seg, nr ting er s dritt. La hennes strste ting som plager henne, vises p TV. 

Ida Fladen har vrt med p Idol Jr som programleder. Hun har da blitt et ikon - et forbilde for mange unge. Hvor bra er det ikke da, at de fr se at hun er ogs et menneske? Jeg syns Lorentsson fr det til virke som at kjendiser  ikke er folk. Det er de. De er akkurat som meg og deg, de er mennesker. De er mennesker med sine problemer, og da ogs med psykiske problemer. Men her har Fladen valgt vise dette for folket. Hvem er det som bestemmer at noen er en kjendis? Er det jeg? Er det de selv? Eller er det mediaene?  Husk at personen p det bildet du ser p se&hr, den har sine problemer, kanskje ogs psykiske. Og hvis de str frem, s la dem gjre det. Det blir kunnskap, det kan bli til ettertanke. Og for de som ikke har opplevd deprisjon, de kan jo ogs lre noe. De fr se det, litt nrmere enn de kanskje har sett fr. 

Tror du, Lorentsson, at en "vanlig mann i gata" som sliter med deprisjon, kunne valgt vise det p tv? Det er ikke sannsynlig. Selv ville jeg ikke vise meg offentlig. Disse kjendisene, de er mer p tv, de er vandt med det, de vet hva det gr i. De vet konsekvensen kanskje strre enn jeg og deg. 

Til deg Ida, du er en av de tffeste jeg vet om ! St p! 
 




Julefrokost litt utenom det vanlige.

Omtrent for 1 r siden, la jeg ut en slik annonse p finn.no

Jeg ga bort en julefrokost/julelunsj. Responsen var enorm, den var bra, og jeg fikk mye positivt tilbake. 
Det jeg merket er at det tok lang tid fr noen turde ta kontakt, og det er forstelig.

Jeg hadde en hyggelig gutt p besk. Vi spiste frokost og se p askepott sammen. Han fikk en liten julegave fr han dro av sted til den Katolske kirken i Bergen.  Han hadde ikke rd til reise hjem. Og jeg antar at ingen foreldre hadde rd til kjpe han hjem. 

Jeg kan med et varmt hjerte anbefale alle prve dette en gang. En gang i lpet av livet ditt, inviter ukjente hjem til deg selv. Gi de mat, omsorg, oppmerksomhet. Gi de kjrlighet. Jeg angrer ikke p at jeg selv gjorde det. 
Jeg hadde det jeg trengte. Jeg hadde et sted bo, jeg hadde en jobb, jeg har kompis, jeg mtte riktig nok jobbe p selve julekvelden, men jeg hadde muligheten til vre med familien min dagene fr og etter, og jeg s de jo samme dagen. 
Jeg valgte peke meg spesielt inn mot unge. Unge som ikke har rd til reise hjem, unge som kanskje syns ikke det er greit feire jul hjemme, unge aleneforeldre som ikke har rd til all verden. Dette var mennesker jeg ville ha p besk, dette var de jeg ville strekke ut en hnd til. 

Det tok litt tid, men jeg fikk en del respons. Jeg tror kanskje folk vegrer seg veldig til ta kontakt. Jeg tenker at det br man ikke. Nr tilbudet kommer, ikke tenk "h, kanskje de ikke vil ha akkurat meg p besk". Jo, det er akkurat deg jeg vil ha p besk! 

Noen sa at jeg var modig og tff, som turde pne hjemmet mitt for fremmede. Det er vel kanskje det, men jeg s p det som en veldig naturlig ting. Vi m legge fra oss alle disse fordommene mot at alle er skruker, tyver og alt annet negativt.  Vi m lre oss vre mer pne og frimodige. Mange sa at de skulle nske de turde det selv. 
Da sier jeg - trr gjr det! Bare gjr det. Tenk s mye du kan glede et menneske, som ikke vil feire jul, eller ikke kan feire jul. 
 

I r skal jeg spise julefrokost med mange ukjente mennesker, p en oljeplattform i Nordsjen. Det gleder jeg meg til! 




Hvordan komme ut av skapet

BLPY1tIANF8

Illustrert av Tegnehanne
 




Hvordan visste du? Hvordan kan du vre sikker?

Jeg har ftt mange rare sprsml om hvordan det er vre skeiv.  S jeg tenkte at jeg skulle besvare en hel del av dem her. 

Hvordan visste du at du var lesbisk? (Jeg foretrekker ordet skeiv, s jeg bruker det fra n av. ) 

Er du sikker? Du skal ikke bare prve med en gutt da?

Er du sikker p at det er greit vre kristen og skeiv? 

Er det rart ha flelser for en jente? 

Hvordan tok foreldrene dine det? 

Har du mistet noen venner? 

Er det akseptert at du kan vre leder for konfirmanter, nr du er pen skeiv? 

 

Hvordan visste du at du var lesbisk?

Svar: Jeg har begynt sprre tilbake. Hvordan visste du at du var hetero? Jeg var en av de som kom fant det ut etter pubverteten, s jeg fikk en ekstra. Nye flelser, merket at jeg begynte like jenter p en annen mte, jeg ble forelsket. Har du tatt det standpunktet selv? Nr skjnte du som heterofil at du likte jenter/gutter? Ettersom at jeg i min ungdomstid var da hetero / ikke hadde oppdaget det, s hadde jeg jo ogs flelser for gutter. Helt til jeg fant ut at det var jo ikke helt det som var riktig for meg. 

 

Er du sikker? Du skal ikke bare prve med en gutt da?

Svar: Ja, jeg er sikker. Jeg trenger ikke bare prve med en gutt. Er du helt sikker p at du er hetero? Du skal ikke bare prve med samme kjnn selv da? 

 

Er du sikker p at det er greit vre kristen og skeiv? 

Svar: Ja. For meg er det ganske greit vre kristen og skeiv. Vi er skapt i Guds bilde. Og jeg tror ikke Jesus ville hatt noe i mot det. 

 

Er det rart ha flelser for en jente? 

Svar: Nei. Det er ikke rart. 

Dette er bare noen sprsml, av en lang rekke. Fler du for at du ikke har ftt svaret ditt, s kommenter gjerne, s skal jeg prve svare p det ogs! 

 

Hvordan tok foreldrene dine det? 

Svar: Jeg sendte en sms til mamma og sa jeg var lesbisk. Noen uker senere spurte jeg pappa om han kunne kjre under Regnbuedagene i Bergen. (Skeive paraden). Vi har vel aldri helt snakket om det, men ettersom at pappa har gjort det i noen r n, og de er fullstendig klar over det, og jeg fr fortsatt komme hjem, s regner jeg med at de har tatt det ganske ok. Jeg tror heller jeg ville ftt vite det hvis det var IKKE s ok. 

 

Har du mistet noen venner? 

Svar: Ja, det har jeg. 

 

Er det akseptert at du kan vre leder for konfirmanter, nr du er pen skeiv? 

Svar: Ettersom at jeg er s pen som jeg er, s vet jo de aller fleste ansatte i menigheter hvor jeg er frivillig. Det er jo noen som selvsagt er litt i mot det, og da holder jeg meg automatisk i bakgrunnen. Men jeg har ikke ftt noe negative tilbakemeldinger fra prester, konfirmanter eller foreldre. Forvrig har jeg heller blitt en samtalepartner for en del konfirmanter som har vrt veldig usikker p seg selv, og fler de er annerledes, de trr ikke vre seg selv p skolen, eller i kirken under konfirmant tiden, fordi de ikke kjenner noen andre som er skeive. Og det forstr jeg godt! Selv hadde jeg ingen snakke med, og flte meg ganske s alene i en lang periode. 




 

Dette er bare noen av sprsmlene jeg har ftt. Hvis du sitter med noen andre sprsml, bare spr! Jeg svarer.




Ut av skapet!

Ja, vel, ikke meg da! Jeg er jo ute av skapet for lengst. 
Men det er ikke alltid lett, og jeg elsker at NRK har valgt lage en miniserie av dette temaet. Det er nesten for dumt at det er et tema fortsatt. 
Nr skjnte du at du var heterofil? 
Her er det det en kul gjeng, som skal komme ut av skapet, for familien, venner, kjente og ukjente. 

I episode 2 mter vi Rebekka fra Bergen, og hun sliter med det jeg var lenge i tvil om.

Kan man vre skeiv og kristen? Kan man f g i kirken og vre lesbisk? 

Svaret er: JA. Det kan du. Gud har skapt deg slik du er. 

Selv var jeg livredd, jeg turde ikke si det, fordi jeg var redd for hva folk rundt meg i kirken mente om det. Vi snakket aldri om det, og nr vi gjorde, passet vi alltid p at det ikke var ansatte til stede, fordi jeg var ukomfortabel med det, og helt rlig, redd for bli tvunget til slutte i Tensing og med menighetsarbeid. 

Var aldri noen som sa at det ikke var greit, men det var heller aldri noen som sa at det var greit vre homofil. Jo mer penhet vi har rundt det, jo mindre tabu bli det. 


Bildet er hentet fra Gaysir.no
 

Jeg kan med varmt hjerte anbefale episode 2. Klikk p lenken under, s kommer du rett til episoden. 

Ut av skapet (episode 2:7)




rlighet. Lykke. Depresjon.

Jeg leste Tegnehanne sitt innlegg i Aftenposten om at psykisk sykdom har et PR-problem. 
Og jeg er helt enig. Vi gir det for mye oppmerksomhet, og tenk p de som har den diagnosen. 

Rundt Januar 2015 slet jeg veldig med svnen, jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke fikk sove. Jeg sov kanskje 2 timer pr natt. Til slutt tok jeg turen til fastlegen. Da ble jeg tilbud noen innsovningstabeletter. S tok jeg de, og de funket som bare det! 30min etter jeg tok de - BAM, s sovnet jeg. Men etter 4 timer s vknet jeg igjen. 
Etterhvert fikk jeg bivirkning - Du vet, bak p pakken str det masse, og man leser "Vanlig>, Mindre vanlig<, skjeldent<" 

Ja, jeg havnet p den Skjeldent kategorien. Det endte opp med at jeg vknet, men kunne ikke rre meg. Akkurat som om noen satt p meg. Da bodde jeg hos en vennine, og hun kom hjem fra byen en natt. Jeg var vken, s var jeg ikke sikkerp om det var henne, s jeg ropte "Er du hjemme?" Men lyden som kom ut var "megdjmmmm.." Jeg var helt lamsltt. Brukte kanskje 30min bare p reise meg opp, men da var jeg s sliten, at jeg la meg ned igjen. 

Ringte legen dagen etterp, han ba meg slutte p dem yeblikkelig. S kom jeg tilbake. Vi hadde en lang samtale. Han spurte om jeg var deprimert. Jeg bare svarte raskt nei. Vi snakket litt til. Han tok en en test, en psykologisk test, som han fant fram fra den rde permen sin. Med de rareste sprsmlene, jeg mener, det er ikke rart det er vanskelig diagnoistere pyskisk syke, nr man har et A4-skjema.  

"Hvordan sette diagnose for psykisk syke." 

  1. Har du i lpet av de siste ti dager flt deg ensom? 
  2. Har du flt for ikke st opp?
  3. Har du tenkt eller vurdert ta livet ditt de siste fjorten dagene? 
  4. Hvor mange enheter alkohol har du drukket i lpet av de siste ti dagene?

Jeg mener - hallo, nr alt er innen ti-fjorten dager, da er det jo alt gtt litt langt. Jeg ble spurt om dette i April. Jeg sa til legen min at jeg synes det skjemaet var litt for A4 og litt bak ml. Da svarte han med "Vi tar en blodprve". 

Da fant vi ut at jeg manglet litt vitaminer og slikt. Jeg fikk et tilskudd for dette, og han mente kanskje det burde hjelpe p svnen. Det hjalp ikke. Jeg ble sykemeldt, ettersom at jeg ikke hadde sovet noe srlig siste 2 mndene. Han mente ogs at jeg var deprimert og hadde blitt for negativ til hverdagslige ting. Han mente jeg mtte g p antideprisive. Jeg sa nei, det vil jeg ikke. Han sa at han la de som elektronisk resept og jeg kunne hente de nr jeg ville. 

Dette var fortsatt i april. 

Sommeren kom, og sommeren gikk. Jeg hadde det snn passe ok, men manglet masse energi.  Jeg kom p plass i ny leilighet og ting var egentlig ganske fint. S kom vi til september/oktober. Da fikk jeg en real knekk. Jeg brt sammen, det svartnet. Jeg husker veldig lite fra alt som skjedde. Jeg snakket med en lege p legevakten. Han sa jeg var deprimert. Jeg ba han dra til helvete. Mange ganger. Han spurte om jeg hadde hatt den flelsen lenge. 
"Den flelsen". Jeg var flelsesls, kald, kynisk, hatet alle og alt. Jeg orket ikke st opp, jeg orket ikke spise, jeg kansellerte avtaler uten grunn, jeg bare ville ikke vre med folk. Hvilken flelse er det? Jeg sa til legen p legevakten at jeg hadde ftt anti-deprisiver, og at jeg hadde begynt p dem to dager tidligere. Han ba meg fortsette p de. Jeg fortalte han at jeg hadde hatt samtaler med fastlegen, men jeg flte det ikke funket lengre. Jeg spurte om f en anbefaling til psykolog. S fikk jeg det. Jeg fikk akkut-time 3 mnder etterp. 

Nr vi kom til Januar og jeg skulle mte denne psykologen, s prvde jeg ha et pent sinn. Jeg endte opp med ikke like henne. Hun klarte provosere sinne i meg, mange ganger, gjentatte ganger, ca 2 ganger i mnd. Det var s provoserende. En gang stormet jeg bare ut. Jeg gikk. Den dag i dag, nr jeg tenker p psykologen, s blir jeg bare sint. Alt sinne jeg har, er blitt sentrert dit, til det kontoret.  Sist jeg var der, var i mai, 2016. Etter det ble jeg erklrt frisk, i den forstand at hun anbefalte meg g til psykolog enn, men at jeg fortatt var deprimert til en viss grad. Jeg kunne f tilbake fall, hun visste ikke nr eller hva som kunne utlse det, men hun tror det. 

N er det sommeren 2016, jeg er litt opp og ned, jeg skjuler det for folk flest, de nrmeste vet det. De ringer jeg til hvis det gr litt drlig. Av og til bare hjelper det prate med dem, uten at de i det hele tatt vet at det er derfor jeg har tatt kontakt med dem. 

Det jeg merker n, er alle kjennetegnene jeg selv har hatt, hos andre jeg tror sliter. 
Man kan merke at de plutselig slutter holde kontakten, de bryter avtaler, verv, vennskap omtrent, uten noe spesiell grunn. Det er nesten umulig f tak i dem, og nr man gjr, s kan de virke korte eller bare ikke interessert i det du har si. 
De hater snakke om flelser, og skyver alt unna nr man prver sprre om sm ting. Man blir fortere hissig, mister svn og appetitt, men spiser mye "junk". 

Men jeg er 27 r gammel, og er faktisk deprimert. Siste halvret har jeg egentlig hatt det helt topp, ting gr mye bedre, jeg fikk hjelp, jeg har gode venner, jeg har ftt den psykologiske hjelpen jeg trengte, jeg har ftt tips og triks, til mestre min egen hverdag. - S nr folk sier at de blir deprimert av smting, som se p Paradise Hotell, s tenker jeg  - det kan du gjre noe med. Slutt se p det. Det er den store forskjellen. 

Hvis du tror noen sliter, eller har behov for snakke om noe, vr forsiktig. Den broen kan fort bli brent. Du kan be dem ringe til 116 123 som er

Mental Helses Hjelpetelefon. Den har bemanning dgnet rundt. 

 

Takk for meg. 




Jeg mtte Gud i Hellas

Da jeg gikk i 7 klasse, kom det en dans- og drama gruppe fra kirken p besk til min barneskole. De forklarte hva de gjorde, og at de satt opp et dramastykke. 
Jeg kom hjem til mamma og pappa, og spurte om jeg fikk g p dette. 
Ettersom at jeg ikke drev med noe annet p davrende tidspunkt (Hadde akkurat sluttet med en annen aktivitet) Det kostet ikke allhverden, var kort vei til og fra, s  jeg kunne g selv. S da begynte jeg, sammen med min nabo, som gikk p en annen skole enn meg. Vi gikk dit, og det var kjempe kjekt. Der fikk jeg mange gode venner. Etterhvert ble jeg eldre og ble konfirmant. Da var jeg minileder p denne dramagruppen, samtidig som jeg gikk i tensing. U

Vi var litt uheldige og mistet vr hovedleder, s jeg og et par andre tok ansvar. I 12-13- og 14-rs alderen drev vi p med en dramagruppe. Dette var p mandager, og da hadde jeg ogs undervisning. Kirken var s frekk at de ga meg ekstraundservisning, nr jeg selv drev med egen undervisning, fordi de ikke klarte fikse nye hovedleder. Drlig gjort, syntes jeg. Etter det semesteret i dramagruppen la vi det ned, det ble for mye for oss alle sammen. S begynte karrieren i tensing. Jeg har vrt alt fra medlem til voksenleder, vrt p utallige leirer og mtt masse flotte folk. 

Men for kunne gjre alt dette, ble jeg sendt p kurs, et slikt LiV kurs. Akk, jeg husker det var et langt kurs, vi var p noen hplse turer hvor vi satt i en sofa en hel helg. Jeg tuller ikke, det var en hard og ubehagelig, typisk hytte sofa. Og gitaren fant vi ikke fr p sndag, ikke var det dekning. Fikk s vidt inn P1. Selvom vi hadde slike turer som var litt tunge, bde fysisk og psykisk, s er det noe det beste jeg har vrt med p.

Mange av mine nre venner mtte jeg der. En av dem har jeg vrt roomie med og startet en egen konfirmantgruppe med. 
N er jeg 27 r, og 15 r senere, er jeg fortsatt like aktiv. Men jeg har ikke vokst opp i noe srlig kristent hjem. 

Jeg gikk i en menighetsbarnehage, fikk 4rs boken min av Prinsen, som jeg kalte han. Utover det gikk jeg p Sndagsskolen uten at mine foreldre visste noe om det fr frste faktura kom. 

Da jeg var 5r var familien p ferie i Hellas, Vi var p besk til Meteora klosteret, p en slik turistguidet tur. Da s jeg en mann, gammel mann med langt hvit sjegg, en kappesak og sandaler. Han satt p en fjellhylle, og man kunne umulig komme seg dit alene. S midt i denne turen, avbryter jeg alle og spr mamma "Mamma, du, er det Gud?" Det ble stille rundt meg og noen begynte le. Jeg er sikker p at jeg s Gud p en fjellhylle i Hellas. I konfirmasjonen min fikk jeg vite at han var en munk. Jeg holder fortsatt p den med at jeg s Gud. 

 


Sommeren til 1.klasse p barneskolen, skulle noen venner i nabolaget, som ogs gikk p sndagsskolen, p en sommerleir. Jeg fikk lov til vre med. Jeg ante jo ikke at det var kristen sommerleir, fr jeg var der. Men jeg stortrivdes, var helt kanongy. 
Forvrig kan jeg nevne at jeg var p samme leirsted n i psken, og ingenting har oppdatert seg, ikke en gang sangbkene, da mtte jeg le. De var like gammel som meg, bokstavlig talt! 

Ingen i mitt hjem har sagt at jeg m g p sndagsskole, at jeg m p leir. jeg har valgt alt selv, og er takknemlig for at jeg har ftt lov til finne min egen vei, og utvikle min tro p den mten. 
underveis i alt dette har jeg funnet ut at jeg var lesbisk ogs, men det har heller ikke vrt et problem - for meg hvertfall. Og jeg hper ikke at det er det for noen andre. 

 

 

 

Flg den skeive prestestudenten p den rette sti!




Frivillig ansatt og ufrivillig menighet

Overskriften er kanskje forvirrende? Vel. N skal jeg forklare. 

For noen r tilbake s satt jeg i menighetsrdet i menigheten min. Det var der jeg gikk i tensing, var ungdomsleder og aktiv. S skulle vi sende noen til trosopplringskonferansen i Lillestrm og jeg ble spurt om vre med. Ja,takk sa jeg og ante ikke hva jeg skulle p, snn helt egentlig. Jeg kan jo nevne at jeg bare var 19 r gammel. Men jeg ble, og det var veldig kjekt. Jeg reiste med noen ansatte i staben ogs meg. P et av disse kursene s gikk jeg p det som handlet om frivillighet. Der lrte jeg mye, blandt annet: Man bor i menigheten. Det er den kirken man har nrmest seg. Det er din ufrivillige menighet. De som jobber der, de har valgt det selv. De valgte ske jobb i den meningheten, de er frivillig ansatt. 


Dessverre s har vi hatt mye vikariat i menigheten. Mye interresante personligheter og nye tanker om forskjellige ting som blandt annet homofili. Vi hadde en, vi kan kalle henne for Nora. Hun var supereffektiv nr det kom til planlegge ting, hun jobbet hele tiden, hun kunne finne p ringe meg for sprre om noe kl. 22:30 p kvelden, det var ikke ndvendigvis viktig, men hun var s inn i den biten p jobb, at hun mtte f det ferdig. Tiden gikk og vi ble jo vandt med at hun var en katiket med alt for mye koffein i kroppen. S var vi p konfirmantleir og det er jo en kjent sak at noen sniker seg unna undervisning blandt annet, og noen har ikke kommet hele ret. De fr en oppsamling av ekstra undervisning p leir. Dette skulle da gjres med Nora. Nora var katiketvikar i kirken vr. 
En av konfirmantene stilte sprsmlet "Jeg vet hva bibelen sier om homofili. Men hva mener du?" 
Nora la da ut om at dette var en synd, dette var feil og det var omtrent farlig. Man kunne jo ikke vre homofil og kristen, det var djevelens verk. Og Nora holdt p. Denne konfirmanten kan vi kalle for M. M sa "Ja, men Trude er jo lesbisk?". Da svarte ikke Nora men fortsette med legge ut om hvor feil dette var. 

M kom til meg og forklarte hva som hadde skjedd, og hun var helt rystet. Fordi M var i skapet og det var jeg veldig klar over. M s p meg og sa "Men hva med deg? vet hun at du er lesbisk? " Og jeg ble oppriktig sint og litt frustrert.  

Etter en kort jungeltelefon endte det opp med at en annen i staben fikk med seg dette, og det kom visstnok en unnskyldning fra Nora. Men problemet var hun sa det aldri til meg, hun sa det bare til staben. 
Pr dags dato jobber hun ikke der lengre, noe jeg syns kanskje er like greit. 

En fjorten r gammel jente eller gutt som kanskje er forvirret p seg selv, og tror p Gud, men er livredd for komme ut av skapet, pga slike holdninger. Derfor brukte jeg s lang tid selv.  Vr s snill - ikke skrem dem. La dem f sprre uten bli brent! 

 


Hper dere ikke slakter meg for ordfeil! God helg! 

 

Flg den skeive prestestudenten p den rette sti! 


 




Det komme ut i kirken

Skeiv og kristen

S da kan jeg jo begynne fortelle. Da jeg skulle begynne i 7 klasse, begynte jeg i en dramagruppe i kirken hvor jeg bodde. Dette var noe jeg likte veldig godt, s jeg valgte fortsette en stund til. Etterhvert som tiden gikk, og jeg ble eldre, s fikk jeg bli ungdomsleder. Da var jeg ogs konfirmant samtidig. Jeg sluttet etterhvert i dramagruppen og fokuserte mer p tensing. Dette var ogs veldig kjekt, og jeg fikk mange nye venner der. Etterhvert ble jeg sendt p lederkurs og ble leder i tensing. Da jeg ble 20 var jeg gammel nok til vre voksenleder. Ikke at jeg flte meg s veldig voksen da, men det er en annen sak. 

Da jeg gikk p lederkurset, "LiV" som ble arrangert, s mtte jeg masse flotte mennesker som jeg fortsatt den dag i dag har god kontakt med. Det samme med de jeg gikk i tensing med. Men en vrdag i Mai, jeg var 19r. Jeg ble forelsket. Men i en jente. Det var helt forferdelig. Og hvem skulle jeg si det til? Jeg var jo aktiv i kirken, og hetro! Etter alt for kort tankegang, s sa jeg det til mine nrmeste venner. Det var veldig vanskelig og jeg var skikkelig stresset. Jeg husker jeg hadde en puls, som om jeg hadde lpt opp et fjell, jeg var stresset som om jeg skulle ha eksamen. Heldigvis for meg, har jeg vrt i en menighet hvor penhet har alltid vrt en greie. Alle vennene mine aksepterte det og hadde ikke noe problemer med dette. Litt senere ble jeg valgt inn i menighetsrdet. Da tenkte jeg at det var lurt ta dette opp med sognepresten i tilfelle vi skulle f noen saker om homofili, og jeg ante jo ikke hva de mente. Noen var kanskje litt mer konservative enn andre og jeg var s vidt ute av skapet.  Det er en samtale jeg husker svrt godt. Jeg banket p dren, som alt stod litt p gltt. Der satt han, sognepresten selv. Han ble litt overrasket fordi hvor ofte kommer det en ungdom midt p dagen og spr om prate? S sa jeg noe som "Jeg.... Er lesbisk jeg..." Ogs begynte jeg strigrte. Han s overrasket p meg og sa "Jeg trodde du skulle si at noen var dd. Jeg forstr ikke hvorfor du grter". Og vi snakket lenge sammen, om mye rart. Jeg fortalte at jeg var redd for bli kastet ut av tensing, ut av ungdomsmiljet som jeg var blitt s glad i. Da sa han at hvis noen kastet meg ut fordi jeg var lesbisk, s kunne vi like gjerne nekte alle som var glad i poteter ogs. Det hadde ingenting si. Jeg ble s lettet og lykkelig, det ble enklere vre meg selv, hundre prosent. Det skal sies - jeg er aktiv i flere kirker, men har aldri tatt akkurat den versjonen igjen. Spr, s fr du svar. Det er min nye plan, mindre trer. Dette er snart 8 r siden og 11.april 2016 skrev kirken historie. 

Men det er slikt vi kan komme tilbake til senere. Det er lenge til 11.april 2016-historien! 

 

 

Flg den skeive prestestudenten p den rette sti!




Les mer i arkivet Desember 2018 Juni 2018 Januar 2018


Hei! Denne bloggen handler om det vre skeiv og kristen - og skulle bli prest.

For kontakt:
trudechristina@gmail.com