Fryktls kjrlighet


(Foto: Oslo Pride)
 

N er det Juni akkurat omme, og i juni er det ogs Pride! Det er den store Pridetiden! I r fikk jeg ikke med meg i Bergen, men jeg var s heldig f med meg i Oslo! Og jeg har vrt med gode venner, folk jeg ikke kjenner, folk jeg har blitt kjent med, og det er helt fantastisk! Det er s fantastisk se s mange mennesker som er samlet for feire at vi kan vre oss selv, at vi kan like den vi liker, at vi kan vre den vi er, at slik vi definerer oss om hvem man liker, det har ingen betydning.

I r var frste gangen jeg fikk oppleve Pride i Oslo. Og i fantastisk vr!  Jeg fikk vre med fra onsdag-lrdag! Og Pride Park, der vil jeg si at Oslo Pride har sltt p stortrommen! Fantastisk god stemning, det var mye folk, og alle var i festivalstemning. Det var ingen problem bare g bort til folk og sette seg ned og bli kjent. P fredagen var det regnbuemesse i Domkirken i Oslo. Der ble det sagt - at i kjrlighet finnes det ikke frykt. Sprsmlet om hva det vil si vre fryktls, og om vi kan vre uten frykt.  Den flelsen av frykt av vre alene, frykten for at de jeg er glad i, ikke skal vre glad i meg for den jeg er. Kan kjrligheten overvinne frykten for komme ut av skapet, og frykten for bli avvist, hatet eller sltt? Dette er noe av det som ble nevnt i prekenteksten, og det er noe jeg har tenkt p i ettertid av den gudstjenesten. Den frykten av bli avvist, den er stor. Den frykten nr man skal si til noen, for frste gang at man er skeiv, eller den frykten nr man sier til noen at man liker dem svrt godt, men man aner ikke hvordan det vil bli mottatt. Den frykten for bli hatet fordi man kommer ut av skapet, fordi noen mener det er "feil". 

Den frykten har jeg hatt. Den frykten av skulle bli kastet ut av kirken, og ikke f lov til vre frivillig der mer, fordi jeg er den jeg er. Fordi jeg er skeiv. Den frykten og angsten som griper deg, og du bruker mer energi p skjule hvem du er, men samtidig s vet du at Gud vet hvem du er. Den frykten av hele tiden tenke om man skal bli avvist. Helt til en dag, jeg trosset denne frykten. Og jeg gikk sa til min sogneprest at jeg er lesbisk. Det tok meg 4r leve med denne frykten, fr jeg ikke klarte mer. Og det var en lettelse. Det ble mtt med kjrlighet. Det ble mtt med omsorg. Jeg flte en lettelse. En lettelse av kunne vre meg selv. Etter en stund, ble jeg frivillig i en annen kirke. Og frykten mtte meg litt p ny. Men ikke i s stor stand.  Jeg visste at jeg hadde en plass i kirken, jeg visste at det var ok. Jeg begynte tenke p en annen mte, at det er rom, det er kjrlighet.  Det jeg savnet, var en rollemodell, en som trr si - Jeg er skeiv. Jeg er kristen. S da jeg etterhvert ble kjent med flere i andre kirker, s bestemte jeg meg selv, for at kanskje det er jeg som m vre denne rollemodellen for andre. Jeg vil vre den som reiser seg opp og sier - jeg er skeiv og jeg er kristen!

"Gud sendte ikke sin Snn til verden for dmme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham." (Joh 3,17). 

Flere ganger har jeg blitt spurt om jeg ikke "bare skal bli prest da". S har jeg ofte tenkt - nei. Fordi den frykten henger igjen, frykten for bli avvist. Det er ikke s lenge siden det ble likekjnnet vigsel (11.04.2016). Jeg vil nok alltid ha den frykten sittende litt i meg. Om jeg kommer til klare det, om jeg klarer bli prest, vre skeiv. Fordi jeg er fortsatt litt redd for den frykten om ikke bli akseptert for den jeg er. Det som hjelper meg igjennom dette, er tenke p hva Jesus gjorde. Han ga kjrlighet til mennesket, p s utrolig mange mter. Jesus valgte ikke ut noen, og ga dem oppmerksomhet. Jesus var der for alle. Og i troen gir det meg styrke til vite at ja - jeg kan bli prest, og ja, jeg kan vre den jeg er. Fordi Jesus kom ikke til verden for dmme. S da m ikke vi gjre det heller. 

Fordi i kjrlighet er det ikke frykt. 
Du kan hre hele gudstjenesten HER
 



 

For meg har denne Pride vrt noe annerledes enn tidligere r. Jeg har blant annet ftt ny kontakt med en jeg kjente for 8 r siden. Jeg har ogs ftt bedre kontakt med en jeg ikke har kjent s godt, mer bare visst hvem er, og det har vrt utrolig hyggelig. Det at s mye kjrlighet kan bringe folk sammen, det er s utrolig flott vre med oppleve. Og ikke nok med det, jeg har ftt bli bedre kjent med en helt fantastisk person, som jeg ser litt opp til p mange mter. Som har vist meg en tillit som jeg syns er helt fantastisk, og jeg tror det er kjrligheten i Pride som fr det fram. Som har de rammene som gjr at man kanskje trr  pne seg i et  tryggere rom, og det gjr det lettere kunne stille de vanskelige sprsmlene, fordi vi str sammen om det.  Og det er slik jeg nsker at hver dag skal vre. Et trygt samfunn kunne vre den man er. Elske den man elsker, uten mtte leve i frykt. Takk Oslo Pride

Jeg hper alle har hatt en fantastisk Pride, uansett hvor man har vrt, og hvor man er. Og alltid trr vre den du er! 



E du den du vil vr? 
 




Den verste sorgen - kjrlighetssorgen

Gud er kjrlighet 

(Frste Johannesbrev, 4,8)



 

Kjrligheten utholder alt, tror alt, hper alt, tler alt. 

Utholder alt. Tror alt. Hper alt. Tler alt. 

Kjrlighet tler alt. Den tler alt. Det str det skrevet i korinterbrevene

Det miste en av sine nre, et familiemedlem eller kanskje en venn, en som dr og gr bort. Du mister ikke kjrligheten til dem, men de er ikke lengre her, p jorden.  Og etterhvert blir kjrligheten et minne. Et godt minne, og man tenker fort p alle de fine tingene man har hatt sammen. 

Det bli glad i noen, s glad i noen at man velger tilbringe livet sitt med dem og bli sammen og kjrester med dem, det er kanskje den beste flelsen p jord. Men hva nr man ikke lenger velger vre nre lenger, og gjr det slutt? Forsvinner kjrligheten? Slutter man vre glad i den personen? Den ene personen som en gang betydde s mye for deg? 

Kjrligheten tler alt

Det ha kjrlighetssorg er noe skikkelig dritt. Man blir lei seg, man orker ikke snakke med folk, man orker ikke g ut. Man kjenner det bygger seg opp en stor klump i magen, man sliter med puste, fordi det blir for mye. Det holde igjen grten, fordi man tenker p det hele tiden. Det gjr vondt i armer og bein, i sinnet, i sjelen og i hjertet. Det gjr vondt i hele kroppen. Og den flelsen som gjr at du har s vondt, det er kjrligheten. Den samme kjrligheten som gjorde at du flte at du kunne sveve, at du fikk sommerfugler i magen. Det som gjorde at det var det beste i livet ditt, det som ga deg ny selvtilit, som gjorde det lett vre deg. Den samme kjrligheten er det som gjr det stikk motsatt og du fler deg helt crap etterp.  



 

Nr man elsker et annet menneske, eller er utrolig glad i dem, en kjreste eller en i familien, og man pner seg for dem, s blir man srbar. Nr man fr denne sorgen, s kan det vre at man angrer p ting man har sagt etterp, fordi man er redd for at det skal bli brukt i mot dem. Og da begynner man krangle. Man blir paranoid, man tenker det verste. Man blir sint, sur, lei seg, sjalusien bygger seg opp. Men kjrligheten hper, den tror og er utholden, og den tler. Kjrligheten tler at man gjr det slutt. Den tler at man kanskje p ta en pause fra hverandre. Det betyr ikke at man ikke trenger vre venner, det man trenger er tid. Fordi kjrligheten er utholden. Den tler. Den hper. Kjrligheten er slik. 

I musikalen Les Miserable dr Eponie, som er svrt forelsket i Marius. Hun sa aldri noe. Hun hadde kjrlighetssorg, men sluttet ikke vre glad i ham, selvom han aldri kunne bli hennes. S dr hun. Jean Valjean dr ogs. Og vil ikke si noe til Cosette, fordi han vil beskytte henne. Og moren til Cosette, hun dr ogs. For beskytte. De er alle glad i Cosette, og i Marius. Nr alle de er dde, og i siste scene sitter Cosette og Marius, og har sorg. Da str de bak dem, og holder hendene sine rundt dem. De er der. De ble elsket, og det forsvinner ikke, ikke i deres hjerter. 

 



 

Gud slutter heller aldri elske deg. 

Nr man har kjrlighetssorg, og eneste man vil, er ligge i sengen vre alene, s fr du kjrlighet. Du fr kjrlighet av Gud. 
Gud slutter heller aldri elske deg
, eller passe p deg. Gud er der, og viser deg omsorg.

Det er lov vre sur og lei seg.  Fordi det er det man er. Men Gud skjnner det.

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
          men ikke har kjrlighet,
          da er jeg bare drnnende malm eller en klingende bjelle.
          
      Om jeg har profetisk gave,
          kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
          om jeg har all tro s jeg kan flytte fjell,
          men ikke har kjrlighet,
          da er jeg intet.
          
      Om jeg gir alt jeg eier til brd for de fattige,
          ja, om jeg gir meg selv til brennes,
          men ikke har kjrlighet,
          da har jeg ingen ting vunnet.
          
     Kjrligheten er tlmodig, kjrligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
      Kjrligheten krenker ikke, sker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke p det onde.
          
     Den gleder seg ikke over urett,
          men har sin glede i sannheten.
          
 Kjrligheten utholder alt, tror alt, hper alt, tler alt.
          
   Kjrligheten tar aldri slutt.
          Profetgavene skal bli borte,
          tungene skal tie
          og kunnskapen forg.
          
  For vi forstr stykkevis og taler profetisk stykkevis.
          
   Men nr det fullkomne kommer,
    skal det som er stykkevis, ta slutt.
          
  Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
          Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
          
 N ser vi i et speil, i en gte,
          da skal vi se ansikt til ansikt.
          N forstr jeg stykkevis,
          da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
          
 S blir de stende, disse tre: tro, hp og kjrlighet.
          Men strst blant dem er kjrligheten.



 

 

 




Dating, steining og kirken.

N skal jeg fortelle noe om det vre kristen og date. Jeg vil nesten kalle det en deltidsjobb. En ting date, og at det kan vre stress, men med en gang man er lesbisk og kristen og skal date, da blir det faktisk litt arbeid. 
Jeg er medlem p et ganske stort forum for LHBT-personer, som i stor grad blir brukt som en dating-side. (Det er forvrig en ganske god nyhetskilde p ting som skjer i verden i de skeive miljene. Du kan lese mer her). Og man kan prate lenge, og skrive lange meldinger til hverandre, man blir bedre og bedre kjent, ogs kommer jo den klassiske "Hva driver du p med ellers?" eller "Hva studerer du?". 

N har jeg jo nettopp begynt studere teologi, s akkurat p den biten er jo ganske fersk, men "Hva driver du p med ellers?" sprsmlet, der m jeg alltid tenke p hva jeg skal svare. Enten kan jeg svare dette: 

"Jeg henger med venner, netflix, gr litt tur med hund og litt snn."

eller

"Jeg er med som frivillig i kirken, hvor jeg har gtt i tensing og n driver jeg med konfirmantarbeid."

Svarene jeg fr da, er som regel, "h, s du er kristen?" Ogs sier jeg ja, det er jeg. Der slutter egentlig ogs samtalen nesten. 

N som jeg studerer teologi, og sier at jeg skal bli prest, s fr jeg litt det samme sprsmlene. "h, s du er kristen?" Av og til har jeg lyst svare p tull at jeg skal bli imam, men jeg tror ikke alle tar den. 
Jeg kjenner flere som er skeive, som ikke er religise, fordi de har flt at i kirken er man ikke velkommen som den man er, nr man er skeiv / LHBT. Og det kan jeg forst! Selv brukte jeg lang tid p komme ut av skapet, i kirken. 

Det jeg vil oppfordre folk til, er vre den man er i kirken.  Vi lever i et land, hvor vi har et lovverk som tillater oss vre den vi er, fordi vi har hatt forkjempere som blant annet Kim Friele. Vi har organisasjoner som jobber for at ting skal bli bedre, vi har et samfunn, som blir mer og mer liberale og aksepterer at mennesker kan elske hverandre uavhengig av legning.
Jeg tror at kirken har vrt for streng, for lenge, som har gjort at de kanskje har sluttet tro, fordi de fr jo ikke vre seg selv der. De fr ikke vre den de er, og selvom det str at "Gud skapte menneske i sitt bilde", s er ikke homofile inkludert. Hvertfall i flge kirkehistorien. Jeg tror det er derfor, at mange skeive ikke tror, fordi man har blitt s drlig behandlet. 

Selv har jeg min tro, og min legning. Og ja, det kan vre utfordrene. 
N har jeg vrt p en leir i London, med en menighet fra en liten plass i Norge. Jeg er kanskje den frste pne kristne lesbiske de har sett, noen gang i sitt liv. Jeg hrer visking og tisking, og de trr ikke helt sprre. Jeg hper at jeg har lrt dem, at man kan vre den man er. Og er velkommen. 
En av de frivillige i kirken, hun er ogs skeiv. Ikke helt ute av skapet, men det har med at hun opprinnelig er fra Bulgaria, et land som har mye hatkriminalitet. Hun sa at hvis hun skulle vrt seg selv hjemme, hadde hun nok blitt steinet p pen gate, og ingen ville grepet inn, fordi hun er lesbisk. Og det er jo helt grusomt. Hun sier hun syns det er litt rart, kunne vre seg selv. 

Bde Blikk skriver om hatet i Bulgaria og Aftenposten har skrevet om de 11 verste landene vre homofil. Jeg sliter med date i Norge, hva med alle de andre, som ikke fr leve ut i sin kjrlighet, i frykt for bli steinet.

 

 




En pioners bortgang

P lrdag var jeg p jobb. Jeg hadde noen minutter hvor det var litt rolig, og jeg sjekket litt nettaviser. Der ser jeg at Wenche Lowzow er gtt bort. 

I fjor, da jeg gikk p Danielsen Intensivgymnas, s hadde jeg en oppgave om skrive om en kjent person. Da skrev jeg om partneren, Karen Christine Friele, bedre kjent som Kim Friele. Jeg lrte mye om Kim, men ogs om Wenche. Hvordan de mttes, og hvordan deres kamp sammen og hver for seg har stor betydning for at jeg kan vre den jeg er i dag. 

Hun var den frste homofile stortingsrepresentanten. Det ligger det utrolig mye respekt i. Hun har nok mtte betale mye for det. 

I 1977 ble hun valgt inn p Stortinget, og i 1979 var hun ute av skapet.! Jeg kan ikke forestille meg avisoppslagene p den tiden. Og hun var blitt sammen med Kim Friele i tillegg, som var plog i det norske homosamfunnet, jeg ser for meg at det kan ha blitt noen hete debatter. 

 

Det startet med et intervju, hvor Kim skulle intervjue Wenche, pvegne av Forbundet 48. Og det var kjrlighet ved frste blikk. Ekte kjrlighet i 40 r. Har de virkelig sttt sammen i tykt og tynt. 

Noen husker det kanskje, noen har kanskje ftt det med seg i ettertid. Men i 1987 hadde Wenche et oppgjr mot kirken. Det at kirken ekskluderte deler av den Norske befolkning, nemlig de homofile. Hun gjorde som Luther gjorde i sin tid, for faktisk f en reaksjon, s spikret hun inn i dren p Oslo Domkirke, anklageskrift. Dette var fordi kirken var tause til alle sprsml hun hadde stilt. 
Jeg mener at her har Wenche gjort en kamp og vrt en som kunne riste litt i kirken, og sprre om det er greit at man bare driver mishandling av homofile. Uten Wenches kamp inn mot kirken, s er det vanskelig si hvor vi hadde vrt i dag, men hun har gjort mye. Hun er helt klart en av mine helter og forbilder, og en av de tingene jeg vil gjre, under utdannelsen og nr jeg er ferdig, er fjerne tabuet "homofil og kristen" fra kirken. At man er den man er, og man er kristen. Uavhengig av legning. 

Mine tanker gr til Kim Friele, som har n mistet sin kjreste, partner og venn.

 


f.v Wenche Lowzow og Kim Friele




Min frste kjrlighet - i en jente

Jeg satt tenkte litt p dette med denne bloggen, og du som leser den... Det er ikke meningen at det skal vre superserist hele tiden, snn at det er nevnt. Det vil bli humor og glade innlegg, og noe litt mer serise underveis. 

N tenkte jeg at jeg skulle fortelle om den frste jenten jeg ble forelsket i. Akk, hva skal man gjre, man er ung, man er dum, man blir forelsket.  Hun gikk i tensing, hun var mye yngre enn meg, hun var faktisk konfirmant og jeg var leder. Og man skal jo ikke bli forelsket i konfirmanter. Og jeg hadde jo ogs heller ikke vrt forelsket i en jente! Vi kan kalle henne for Therese. Hun var en som var grei snakke med, omgjengelig og 4 r yngre enn meg.  Og jeg husker det gikk en million tanker igjennom hodet mitt. Hvordan skulle jeg takle dette? Hun var jo jente? Og var det greit? Jeg henger jo i kirken, jeg er kristen! Tenk om jeg blir kastet ut av tensing? Hva skal man gjre? Jo. Man gjr det man absolutt ikke br gjre og det er drikke alkohol ogs bestemme seg for si det. Jeg sa det ikke til henne da, men til noen av vennene mine. De tok det helt greit, som om jeg alltid kom ut av skapet. og bare "ja, hun ja. Ja, det er jo spesielt. Skal du si det til Therese?" Og da tenkte jeg at ja, det mtte jeg jo! 
S jeg sendte en epost, og det var skikkelig vanskelig.  Hun syns det var rart og vanskelig, og det kan jeg forst, herlighet! Jeg fortalte at jeg likte henne, hun var 15r. Det hele blir rart. 

Den sommeren mistet vi litt kontakt, noe som er veldig forstelig. Jeg var knust, hjertesorg og alt det. Men tensing skulle til Praha samme sommer og Therese skulle vre med. Litt fr vi dro fikk jeg en melding fra henne, og hun lurte p hva hun mtte pakke med. Jeg hadde da slettet nr hennes og svarte helt generelt og sa p slutten "Men hvem er du?" da fikk jeg nesten en fornrmet melding tilbake "Hallo! Det er jo meg?!" Etter det fikk vi god kontakt igjen, og har snakket om det i ettertid. N er det jo faktisk 8r siden, hun er forlovet og har et barn p vei, og jeg setter vennskapet vrt veldig hyt. Jeg tror jeg endret hennes syns om kirken og homofili betraktelig, og jeg tror Therese var den som kanskje lrte mest under konfirmanttiden sin om akkurat det. 

8 r etterp tenker jeg at jeg kunne jo gjort dette p en bedre mte, men samtidig, det er 8 r siden, var frste jenten jeg ble skikkelig forelsket i, og hva skal man gjre da? Jeg tror alle har vrt litt urasjonelle med folk de er glade i, og forelsket i.  Det eneste som var flaks for meg, var at vi ikke mistet kontakten og kan fortsatt vre venner den dag i dag. 



 

 

Flg den skeive prestestudenten p rette sti! 




Les mer i arkivet Juli 2017 Juni 2017 April 2017


Hei! Denne bloggen handler om det vre skeiv og kristen - og skulle bli prest.

For kontakt:
trudechristina@gmail.com











hits