Jeg skrev i sommer, til Bergens Tidene Debatt. For de som ikke fikk lest dette på nett før det ble for BT Abo eller ikke har avisen, så poster jeg det nå her.
Foto: Christian Svabø
I 2003 er jeg 14år. Jeg får et brev i posten fra Den Norske kirke om konfirmasjon. Jeg er allerede aktiv i menigheten hvor jeg går på en dans og dramagruppe. Så for min del, er det naturlig å fortsette i kirken og velge å konfirmere meg der. Når man begynner på ungdomskolen starter en periode hvor identiteten er konstant i endring. Man blir forelsket, får kjæreste, slutter å ha kjæreste, får kviser, opplever mobbing, eller ser andre som blir mobbet uten å gripe inn. Føler mye og kjenner på mye. I denne perioden i mitt liv finner jeg ut at jeg tror på Gud, og velger å konfirmere meg i kirken, fordi her har jeg hørt at det er rom for alle.
Så finner jeg ut at jeg er skeiv, LHBT*-person.
Jeg begynner i Ten Sing og det er bra, jeg får et miljø, jeg kan være ung, jeg kan lære om Gud, det er sosialt, det er gøy og jeg velger å fortsette etter konfirmantalder og blir med som leder. Jeg får lederverv og blir fortalt at jeg er et forbilde for konfirmantene. Jeg drar med meg Ten Sing-gruppen på sommerleir. Der er det sol, bading, is, brus, og flørting. Jeg ser at de andre ungdomslederne også driver på med litt flørting, men dette tørr ikke jeg, fordi jeg er skeiv, og jeg kjenner ingen andre skeive. Og dette er ikke noe jeg føler at man snakker særlig om i kirken heller. Så da lar jeg hver.Jeg leser på ulike nettaviser, i kommentarfeltet når det har vært en ?homodebatt?, hvor folk skriver at dette er en synd, det blir sitert fra Bibelen, og jeg tenker ? Er det en synd, er det feil? Hvor feil er det, hvem kan jeg snakke med? Hvorfor føles dette steget så vanskelig å ta?
La meg gå litt tilbake. Når jeg ble leder, og jeg ble fortalt at jeg var et forbilde, selvom jeg kanskje ikke var så klar over det med en gang, så var jeg det. Jeg er litt eldre, og de som er yngre, de ser opp til meg. Når jeg var 14-15 og begynte å tenke tanken på at jeg var skeiv, så måtte jeg skyve det fra meg, fordi det jeg leste, om kirken og om det å være lesbisk, homofil, bifil eller transperson*, det var jo helt galt, og en synd. Hvorfor var det ingen som sa til meg, at jeg kunne være den jeg er, og at det er ok? Jeg turte ikke å si noen ting, til noen, fordi jeg omkring på samme tidspunkt leste om en ung gutt som ble bedt om å si fra seg alle sine verv, fordi det ble kjent at han var homofil i sin menighet. Dette skapte et bilde i mine tanker, som ble grunnlaget for min frykt. Det hjelper heller ikke at man hører i gangene på skolen, hvor ordet homo blir brukt som et negativt ord. Dette forsterker den tanken jeg fikk om hvor feil det kunne være. Jeg hadde fått utrolig gode venner, jeg hadde et fellesskap, jeg hadde det bra. Skulle jeg bli kastet ut av dette? Nei, da ville jeg heller leve i skjul, ikke si noen ting. Hvis det kom spørsmål, så kunne jeg jo heller bare være unnvikende i svarene, ikke lyge, men ikke svare. Jeg fortalte det til noen av mine nærmeste venner, de tok det fint og så ikke problemet. Det jeg fryktet var at menigheten måtte si til meg, som de sa til den unge gutten, at jeg måtte gå. Det var gått flere år, og jeg skjulte meg selv, jeg hadde en frykt som grep om meg hele tiden. Jeg visste hvem jeg var, og hvem jeg likte.
Jeg fikk den frykten av å bli kastet ut av kirken, ikke få lov til å være frivillig der mer, fordi jeg er den jeg er. Fordi jeg er skeiv. Den frykten og angsten som griper deg, og du bruker mer energi på å skjule hvem du er, men samtidig så vet du at Gud vet hvem du er. Den frykten av å hele tiden tenke om man skal bli avvist. Helt til en dag, jeg trosset denne frykten. Og jeg gikk og sa til min sogneprest at jeg er lesbisk. Det tok meg 4år å leve med denne frykten, før jeg ikke klarte mer. Og det var en lettelse. Det ble møtt med kjærlighet. Det ble møtt med omsorg. Jeg følte en lettelse. En lettelse av å kunne være meg selv. Etter en stund, ble jeg frivillig i en annen kirke. Og frykten møtte meg litt på ny. Men ikke i så stor stand. Jeg visste at jeg hadde en plass i kirken, jeg visste at det var ok. Jeg begynte å tenke på en annen måte, at der det er rom, er det kjærlighet. Det jeg savnet, var en rollemodell, en som tørr å si – Jeg er skeiv. Jeg er kristen. Så da jeg etterhvert ble kjent med flere i andre kirker, så bestemte jeg meg selv, for at kanskje er det jeg som må være denne rollemodellen for andre. Jeg vil være den som reiser seg opp og sier – jeg er skeiv og jeg er kristen!
I dag studerer jeg teologi og vil bli prest. Dette er noe jeg stortrives med. Jeg ønsker å kunne være et forbilde for deg. For deg som er 14år, og for deg som er usikker på deg selv, og for deg som er sikker på deg selv. Jeg ønsker å kunne skape et trygt rom, hvor det er lett å kunne komme og snakke om troen og om hvem man er. Jeg har vært 14år, jeg har kommet ut av skapet og jeg er kristen. 2003 vs 2017 har det skjedd mye i kirken, og min angst har blitt til kunnskap, eller det at det kanskje har vært mangel på kunnskap.
Den norske kirke har mange slike forbilder, og jeg ønsker å bli en av de mange forbildene. Jeg vil være den åpne lesbiske presten, enten i en by eller i en bygd. Jeg heier på Guds kjærlighet til mennesker, uansett legning, men dette tok meg år å lære. For når man er 14år, så har man spørsmål. Når man er på vei ut av skapet, så er det lett å bare se alt det negative, lese alle kommentarfelt i sosiale medier og aviser, derfor må vi lære å se det positive. Vi må gjøre døren høy og porten vid. Vi har med årene blitt flinkere på akkurat dette, men la oss bli best!