Bergens Tidene Debatt


Jeg skrev i sommer, til Bergens Tidene Debatt. For de som ikke fikk lest dette p nett fr det ble for BT Abo eller ikke har avisen, s poster jeg det n her. 

Foto: Christian Svab

   

I 2003 er jeg 14r. Jeg fr et brev i posten fra Den Norske kirke om konfirmasjon. Jeg er allerede aktiv i menigheten hvor jeg gr p en dans og dramagruppe. S for min del, er det naturlig fortsette i kirken og velge konfirmere meg der. Nr man begynner p ungdomskolen starter en periode hvor identiteten er konstant i endring. Man blir forelsket, fr kjreste, slutter ha kjreste, fr kviser, opplever mobbing, eller ser andre som blir mobbet uten gripe inn. Fler mye og kjenner p mye. I denne perioden i mitt liv finner jeg ut at jeg tror p Gud, og velger konfirmere meg i kirken, fordi her har jeg hrt at det er rom for alle.

S finner jeg ut at jeg er skeiv, LHBT*-person.

Jeg begynner i Ten Sing og det er bra, jeg fr et milj, jeg kan vre ung, jeg kan lre om Gud, det er sosialt, det er gy og jeg velger fortsette etter konfirmantalder og blir med som leder. Jeg fr lederverv og blir fortalt at jeg er et forbilde for konfirmantene. Jeg drar med meg Ten Sing-gruppen p sommerleir. Der er det sol, bading, is, brus, og flrting. Jeg ser at de andre ungdomslederne ogs driver p med litt flrting, men dette trr ikke jeg, fordi jeg er skeiv, og jeg kjenner ingen andre skeive. Og dette er ikke noe jeg fler at man snakker srlig om i kirken heller. S da lar jeg hver.Jeg leser p ulike nettaviser, i kommentarfeltet nr det har vrt en ?homodebatt?, hvor folk skriver at dette er en synd, det blir sitert fra Bibelen, og jeg tenker ? Er det en synd, er det feil? Hvor feil er det, hvem kan jeg snakke med? Hvorfor fles dette steget s vanskelig ta?

La meg g litt tilbake. Nr jeg ble leder, og jeg ble fortalt at jeg var et forbilde, selvom jeg kanskje ikke var s klar over det med en gang, s var jeg det. Jeg er litt eldre, og de som er yngre, de ser opp til meg. Nr jeg var 14-15 og begynte tenke tanken p at jeg var skeiv, s mtte jeg skyve det fra meg, fordi det jeg leste, om kirken og om det vre lesbisk, homofil, bifil eller transperson*, det var jo helt galt, og en synd. Hvorfor var det ingen som sa til meg, at jeg kunne vre den jeg er, og at det er ok? Jeg turte ikke si noen ting, til noen, fordi jeg omkring p samme tidspunkt leste om en ung gutt som ble bedt om si fra seg alle sine verv, fordi det ble kjent at han var homofil i sin menighet. Dette skapte et bilde i mine tanker, som ble grunnlaget for min frykt. Det hjelper heller ikke at man hrer i gangene p skolen, hvor ordet homo blir brukt som et negativt ord. Dette forsterker den tanken jeg fikk om hvor feil det kunne vre. Jeg hadde ftt utrolig gode venner, jeg hadde et fellesskap, jeg hadde det bra. Skulle jeg bli kastet ut av dette? Nei, da ville jeg heller leve i skjul, ikke si noen ting. Hvis det kom sprsml, s kunne jeg jo heller bare vre unnvikende i svarene, ikke lyge, men ikke svare. Jeg fortalte det til noen av mine nrmeste venner, de tok det fint og s ikke problemet. Det jeg fryktet var at menigheten mtte si til meg, som de sa til den unge gutten, at jeg mtte g.  Det var gtt flere r, og jeg skjulte meg selv, jeg hadde en frykt som grep om meg hele tiden. Jeg visste hvem jeg var, og hvem jeg likte.

Jeg fikk den frykten av bli kastet ut av kirken, ikke f lov til vre frivillig der mer, fordi jeg er den jeg er. Fordi jeg er skeiv. Den frykten og angsten som griper deg, og du bruker mer energi p skjule hvem du er, men samtidig s vet du at Gud vet hvem du er. Den frykten av hele tiden tenke om man skal bli avvist. Helt til en dag, jeg trosset denne frykten. Og jeg gikk og sa til min sogneprest at jeg er lesbisk. Det tok meg 4r leve med denne frykten, fr jeg ikke klarte mer. Og det var en lettelse. Det ble mtt med kjrlighet. Det ble mtt med omsorg. Jeg flte en lettelse. En lettelse av kunne vre meg selv. Etter en stund, ble jeg frivillig i en annen kirke. Og frykten mtte meg litt p ny. Men ikke i s stor stand.  Jeg visste at jeg hadde en plass i kirken, jeg visste at det var ok. Jeg begynte tenke p en annen mte, at der det er rom, er det kjrlighet.  Det jeg savnet, var en rollemodell, en som trr si - Jeg er skeiv. Jeg er kristen. S da jeg etterhvert ble kjent med flere i andre kirker, s bestemte jeg meg selv, for at kanskje er det jeg som m vre denne rollemodellen for andre. Jeg vil vre den som reiser seg opp og sier - jeg er skeiv og jeg er kristen!


I dag studerer jeg teologi og vil bli prest. Dette er noe jeg stortrives med.  Jeg nsker kunne vre et forbilde for deg. For deg som er 14r, og for deg som er usikker p deg selv, og for deg som er sikker p deg selv.  Jeg nsker kunne skape et trygt rom, hvor det er lett kunne komme og snakke om troen og om hvem man er. Jeg har vrt 14r, jeg har kommet ut av skapet og jeg er kristen. 2003 vs 2017 har det skjedd mye i kirken, og min angst har blitt til kunnskap, eller det at det kanskje har vrt mangel p kunnskap.

Den norske kirke har mange slike forbilder, og jeg nsker bli en av de mange forbildene. Jeg vil vre den pne lesbiske presten, enten i en by eller i en bygd. Jeg heier p Guds kjrlighet til mennesker, uansett legning, men dette tok meg r lre. For nr man er 14r, s har man sprsml. Nr man er p vei ut av skapet, s er det lett bare se alt det negative, lese alle kommentarfelt i sosiale medier og aviser, derfor m vi lre se det positive. Vi m gjre dren hy og porten vid. Vi har med rene blitt flinkere p akkurat dette, men la oss bli best!

 

 





Ingen kommentarer




Skriv en ny kommentar



Hei! Denne bloggen handler om vre skeiv og kristen - og det skulle bli prest.

For kontakt:
trudechristina@gmail.com








hits ♡ Design av Tonjemt ♡