Fryktløs kjærlighet



(Foto: Oslo Pride)
 

Nå er det Juni akkurat omme, og i juni er det også Pride! Det er den store Pridetiden! I år fikk jeg ikke med meg i Bergen, men jeg var så heldig å få med meg i Oslo! Og jeg har vært med gode venner, folk jeg ikke kjenner, folk jeg har blitt kjent med, og det er helt fantastisk! Det er så fantastisk å se så mange mennesker som er samlet for å feire at vi kan være oss selv, at vi kan like den vi liker, at vi kan være den vi er, at slik vi definerer oss om hvem man liker, det har ingen betydning.

I år var første gangen jeg fikk oppleve Pride i Oslo. Og i fantastisk vær!  Jeg fikk være med fra onsdag-lørdag! Og Pride Park, der vil jeg si at Oslo Pride har slått på stortrommen! Fantastisk god stemning, det var mye folk, og alle var i festivalstemning. Det var ingen problem å bare gå bort til folk og sette seg ned og bli kjent. På fredagen var det regnbuemesse i Domkirken i Oslo. Der ble det sagt - at i kjærlighet finnes det ikke frykt. Spørsmålet om hva det vil si å være fryktløs, og om vi kan være uten frykt.  Den følelsen av frykt av å være alene, frykten for at de jeg er glad i, ikke skal være glad i meg for den jeg er. Kan kjærligheten overvinne frykten for å komme ut av skapet, og frykten for å bli avvist, hatet eller slått? Dette er noe av det som ble nevnt i prekenteksten, og det er noe jeg har tenkt på i ettertid av den gudstjenesten. Den frykten av å bli avvist, den er stor. Den frykten når man skal si til noen, for første gang at man er skeiv, eller den frykten når man sier til noen at man liker dem svært godt, men man aner ikke hvordan det vil bli mottatt. Den frykten for å bli hatet fordi man kommer ut av skapet, fordi noen mener det er "feil". 

Den frykten har jeg hatt. Den frykten av å skulle bli kastet ut av kirken, og ikke få lov til å være frivillig der mer, fordi jeg er den jeg er. Fordi jeg er skeiv. Den frykten og angsten som griper deg, og du bruker mer energi på å skjule hvem du er, men samtidig så vet du at Gud vet hvem du er. Den frykten av å hele tiden tenke om man skal bli avvist. Helt til en dag, jeg trosset denne frykten. Og jeg gikk å sa til min sogneprest at jeg er lesbisk. Det tok meg 4år å leve med denne frykten, før jeg ikke klarte mer. Og det var en lettelse. Det ble møtt med kjærlighet. Det ble møtt med omsorg. Jeg følte en lettelse. En lettelse av å kunne være meg selv. Etter en stund, ble jeg frivillig i en annen kirke. Og frykten møtte meg litt på ny. Men ikke i så stor stand.  Jeg visste at jeg hadde en plass i kirken, jeg visste at det var ok. Jeg begynte å tenke på en annen måte, at det er rom, det er kjærlighet.  Det jeg savnet, var en rollemodell, en som tørr å si - Jeg er skeiv. Jeg er kristen. Så da jeg etterhvert ble kjent med flere i andre kirker, så bestemte jeg meg selv, for at kanskje det er jeg som må være denne rollemodellen for andre. Jeg vil være den som reiser seg opp og sier - jeg er skeiv og jeg er kristen!

"Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham." (Joh 3,17). 

Flere ganger har jeg blitt spurt om jeg ikke "bare skal bli prest da". Så har jeg ofte tenkt - nei. Fordi den frykten henger igjen, frykten for å bli avvist. Det er ikke så lenge siden det ble likekjønnet vigsel (11.04.2016). Jeg vil nok alltid ha den frykten sittende litt i meg. Om jeg kommer til å klare det, om jeg klarer å bli prest, å være skeiv. Fordi jeg er fortsatt litt redd for den frykten om å ikke bli akseptert for den jeg er. Det som hjelper meg igjennom dette, er å tenke på hva Jesus gjorde. Han ga kjærlighet til mennesket, på så utrolig mange måter. Jesus valgte ikke ut noen, og ga dem oppmerksomhet. Jesus var der for alle. Og i troen gir det meg styrke til å vite at ja - jeg kan bli prest, og ja, jeg kan være den jeg er. Fordi Jesus kom ikke til verden for å dømme. Så da må ikke vi gjøre det heller. 

Fordi i kjærlighet er det ikke frykt. 
Du kan høre hele gudstjenesten HER
 



 

For meg har denne Pride vært noe annerledes enn tidligere år. Jeg har blant annet fått ny kontakt med en jeg kjente for 8 år siden. Jeg har også fått bedre kontakt med en jeg ikke har kjent så godt, mer bare visst hvem er, og det har vært utrolig hyggelig. Det at så mye kjærlighet kan bringe folk sammen, det er så utrolig flott å være med å oppleve. Og ikke nok med det, jeg har fått bli bedre kjent med en helt fantastisk person, som jeg ser litt opp til på mange måter. Som har vist meg en tillit som jeg syns er helt fantastisk, og jeg tror det er kjærligheten i Pride som får det fram. Som har de rammene som gjør at man kanskje tørr å åpne seg i et  tryggere rom, og det gjør det lettere å kunne stille de vanskelige spørsmålene, fordi vi står sammen om det.  Og det er slik jeg ønsker at hver dag skal være. Et trygt samfunn å kunne være den man er. Elske den man elsker, uten å måtte leve i frykt. Takk Oslo Pride

Jeg håper alle har hatt en fantastisk Pride, uansett hvor man har vært, og hvor man er. Og alltid tørr å være den du er! 



E du den du vil vær? 
 





Én kommentar

Torunn

03.07.2017 kl.00:30

Folk tør. Man våger. Stadig mer. Og oftere

- HURRA!

Ønsker en god mandagsnatt :)



Skriv en ny kommentar



Hei! Denne bloggen handler om å være skeiv og kristen - og det å skulle bli prest.

For kontakt:
trudechristina@gmail.com








hits ♡ Design av Tonjemt ♡