Den verste sorgen - kjærlighetssorgen


Gud er kjærlighet 

(Første Johannesbrev, 4,8)



 

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 

Utholder alt. Tror alt. Håper alt. Tåler alt. 

Kjærlighet tåler alt. Den tåler alt. Det står det skrevet i korinterbrevene

Det å miste en av sine nære, et familiemedlem eller kanskje en venn, en som dør og går bort. Du mister ikke kjærligheten til dem, men de er ikke lengre her, på jorden.  Og etterhvert blir kjærligheten et minne. Et godt minne, og man tenker fort på alle de fine tingene man har hatt sammen. 

Det å bli glad i noen, så glad i noen at man velger å tilbringe livet sitt med dem og bli sammen og kjærester med dem, det er kanskje den beste følelsen på jord. Men hva når man ikke lenger velger å være nære lenger, og gjør det slutt? Forsvinner kjærligheten? Slutter man å være glad i den personen? Den ene personen som en gang betydde så mye for deg? 

Kjærligheten tåler alt

Det å ha kjærlighetssorg er noe skikkelig dritt. Man blir lei seg, man orker ikke å snakke med folk, man orker ikke å gå ut. Man kjenner det bygger seg opp en stor klump i magen, man sliter med å puste, fordi det blir for mye. Det å holde igjen gråten, fordi man tenker på det hele tiden. Det gjør vondt i armer og bein, i sinnet, i sjelen og i hjertet. Det gjør vondt i hele kroppen. Og den følelsen som gjør at du har så vondt, det er kjærligheten. Den samme kjærligheten som gjorde at du følte at du kunne sveve, at du fikk sommerfugler i magen. Det som gjorde at det var det beste i livet ditt, det som ga deg ny selvtilit, som gjorde det lett å være deg. Den samme kjærligheten er det som gjør det stikk motsatt og du føler deg helt crap etterpå.  



 

Når man elsker et annet menneske, eller er utrolig glad i dem, en kjæreste eller en i familien, og man åpner seg for dem, så blir man sårbar. Når man får denne sorgen, så kan det være at man angrer på ting man har sagt etterpå, fordi man er redd for at det skal bli brukt i mot dem. Og da begynner man å krangle. Man blir paranoid, man tenker det verste. Man blir sint, sur, lei seg, sjalusien bygger seg opp. Men kjærligheten håper, den tror og er utholden, og den tåler. Kjærligheten tåler at man gjør det slutt. Den tåler at man kanskje på ta en pause fra hverandre. Det betyr ikke at man ikke trenger å være venner, det man trenger er tid. Fordi kjærligheten er utholden. Den tåler. Den håper. Kjærligheten er slik. 

I musikalen Les Miserable dør Eponie, som er svært forelsket i Marius. Hun sa aldri noe. Hun hadde kjærlighetssorg, men sluttet ikke å være glad i ham, selvom han aldri kunne bli hennes. Så dør hun. Jean Valjean dør også. Og vil ikke si noe til Cosette, fordi han vil beskytte henne. Og moren til Cosette, hun dør også. For å beskytte. De er alle glad i Cosette, og i Marius. Når alle de er døde, og i siste scene sitter Cosette og Marius, og har sorg. Da står de bak dem, og holder hendene sine rundt dem. De er der. De ble elsket, og det forsvinner ikke, ikke i deres hjerter. 

 



 

Gud slutter heller aldri å elske deg. 

Når man har kjærlighetssorg, og eneste man vil, er å ligge i sengen å være alene, så får du kjærlighet. Du får kjærlighet av Gud. 
Gud slutter heller aldri å elske deg
, eller å passe på deg. Gud er der, og viser deg omsorg.

Det er lov å være sur og lei seg.  Fordi det er det man er. Men Gud skjønner det.

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
          
      Om jeg har profetisk gave,
          kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
          om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg intet.
          
      Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
          ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
          men ikke har kjærlighet,
          da har jeg ingen ting vunnet.
          
     Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
      Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
          
     Den gleder seg ikke over urett,
          men har sin glede i sannheten.
          
 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
          
   Kjærligheten tar aldri slutt.
          Profetgavene skal bli borte,
          tungene skal tie
          og kunnskapen forgå.
          
  For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
          
   Men når det fullkomne kommer,
    skal det som er stykkevis, ta slutt.
          
  Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
          Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
          
 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
          da skal vi se ansikt til ansikt.
          Nå forstår jeg stykkevis,
          da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
          
 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
          Men størst blant dem er kjærligheten.



 

 

 





Ingen kommentarer




Skriv en ny kommentar



Hei! Denne bloggen handler om å være skeiv og kristen - og det å skulle bli prest.

For kontakt:
trudechristina@gmail.com








hits ♡ Design av Tonjemt ♡