Ærlighet. Lykke. Depresjon.

Jeg leste Tegnehanne sitt innlegg i Aftenposten om at psykisk sykdom har et PR-problem. 
Og jeg er helt enig. Vi gir det for mye oppmerksomhet, og tenk på de som har den diagnosen. 

Rundt Januar 2015 slet jeg veldig med søvnen, jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke fikk sove. Jeg sov kanskje 2 timer pr natt. Til slutt tok jeg turen til fastlegen. Da ble jeg tilbud noen innsovningstabeletter. Så tok jeg de, og de funket som bare det! 30min etter jeg tok de – BAM, så sovnet jeg. Men etter 4 timer så våknet jeg igjen. 
Etterhvert fikk jeg bivirkning – Du vet, bak på pakken står det masse, og man leser “Vanlig>, Mindre vanlig<, skjeldent<” 

Ja, jeg havnet på den Skjeldent kategorien. Det endte opp med at jeg våknet, men kunne ikke røre meg. Akkurat som om noen satt på meg. Da bodde jeg hos en vennine, og hun kom hjem fra byen en natt. Jeg var våken, så var jeg ikke sikkerpå om det var henne, så jeg ropte “Er du hjemme?” Men lyden som kom ut var “megdjmmmm..” Jeg var helt lamslått. Brukte kanskje 30min bare på å reise meg opp, men da var jeg så sliten, at jeg la meg ned igjen. 

Ringte legen dagen etterpå, han ba meg slutte på dem øyeblikkelig. Så kom jeg tilbake. Vi hadde en lang samtale. Han spurte om jeg var deprimert. Jeg bare svarte raskt nei. Vi snakket litt til. Han tok en en test, en psykologisk test, som han fant fram fra den røde permen sin. Med de rareste spørsmålene, jeg mener, det er ikke rart det er vanskelig å diagnoistere pyskisk syke, når man har et A4-skjema.  

“Hvordan sette diagnose for psykisk syke.” 

  1. Har du i løpet av de siste ti dager følt deg ensom? 
  2. Har du følt for å ikke stå opp?
  3. Har du tenkt eller vurdert å ta livet ditt de siste fjorten dagene? 
  4. Hvor mange enheter alkohol har du drukket i løpet av de siste ti dagene?

Jeg mener – hallo, når alt er innen ti-fjorten dager, da er det jo alt gått litt langt. Jeg ble spurt om dette i April. Jeg sa til legen min at jeg synes det skjemaet var litt for A4 og litt bak mål. Da svarte han med “Vi tar en blodprøve”. 

Da fant vi ut at jeg manglet litt vitaminer og slikt. Jeg fikk et tilskudd for dette, og han mente kanskje det burde hjelpe på søvnen. Det hjalp ikke. Jeg ble sykemeldt, ettersom at jeg ikke hadde sovet noe særlig siste 2 måndene. Han mente også at jeg var deprimert og hadde blitt for negativ til hverdagslige ting. Han mente jeg måtte gå på antideprisive. Jeg sa nei, det vil jeg ikke. Han sa at han la de som elektronisk resept og jeg kunne hente de når jeg ville. 

Dette var fortsatt i april. 

Sommeren kom, og sommeren gikk. Jeg hadde det sånn passe ok, men manglet masse energi.  Jeg kom på plass i ny leilighet og ting var egentlig ganske fint. Så kom vi til september/oktober. Da fikk jeg en real knekk. Jeg brøt sammen, det svartnet. Jeg husker veldig lite fra alt som skjedde. Jeg snakket med en lege på legevakten. Han sa jeg var deprimert. Jeg ba han dra til helvete. Mange ganger. Han spurte om jeg hadde hatt den følelsen lenge. 
“Den følelsen”. Jeg var følelsesløs, kald, kynisk, hatet alle og alt. Jeg orket ikke å stå opp, jeg orket ikke å spise, jeg kansellerte avtaler uten grunn, jeg bare ville ikke være med folk. Hvilken følelse er det? Jeg sa til legen på legevakten at jeg hadde fått anti-deprisiver, og at jeg hadde begynt på dem to dager tidligere. Han ba meg fortsette på de. Jeg fortalte han at jeg hadde hatt samtaler med fastlegen, men jeg følte det ikke funket lengre. Jeg spurte om å få en anbefaling til psykolog. Så fikk jeg det. Jeg fikk akkut-time 3 månder etterpå. 

Når vi kom til Januar og jeg skulle møte denne psykologen, så prøvde jeg å ha et åpent sinn. Jeg endte opp med å ikke like henne. Hun klarte å provosere sinne i meg, mange ganger, gjentatte ganger, ca 2 ganger i mnd. Det var så provoserende. En gang stormet jeg bare ut. Jeg gikk. Den dag i dag, når jeg tenker på psykologen, så blir jeg bare sint. Alt sinne jeg har, er blitt sentrert dit, til det kontoret.  Sist jeg var der, var i mai, 2016. Etter det ble jeg erklært frisk, i den forstand at hun anbefalte meg å gå til psykolog ennå, men at jeg fortatt var deprimert til en viss grad. Jeg kunne få tilbake fall, hun visste ikke når eller hva som kunne utløse det, men hun tror det. 

Nå er det sommeren 2016, jeg er litt opp og ned, jeg skjuler det for folk flest, de nærmeste vet det. De ringer jeg til hvis det går litt dårlig. Av og til bare hjelper det å prate med dem, uten at de i det hele tatt vet at det er derfor jeg har tatt kontakt med dem. 

Det jeg merker nå, er alle kjennetegnene jeg selv har hatt, hos andre jeg tror sliter. 
Man kan merke at de plutselig slutter å holde kontakten, de bryter avtaler, verv, vennskap omtrent, uten noe spesiell grunn. Det er nesten umulig å få tak i dem, og når man gjør, så kan de virke korte eller bare ikke interessert i det du har å si. 
De hater å snakke om følelser, og skyver alt unna når man prøver å spørre om små ting. Man blir fortere hissig, mister søvn og appetitt, men spiser mye “junk”. 

Men jeg er 27 år gammel, og er faktisk deprimert. Siste halvåret har jeg egentlig hatt det helt topp, ting går mye bedre, jeg fikk hjelp, jeg har gode venner, jeg har fått den psykologiske hjelpen jeg trengte, jeg har fått tips og triks, til å mestre min egen hverdag. – Så når folk sier at de blir deprimert av småting, som å se på Paradise Hotell, så tenker jeg  – det kan du gjøre noe med. Slutt å se på det. Det er den store forskjellen. 

Hvis du tror noen sliter, eller har behov for å snakke om noe, vær forsiktig. Den broen kan fort bli brent. Du kan be dem ringe til 116 123 som er

Mental Helses Hjelpetelefon. Den har bemanning døgnet rundt. 

 

Takk for meg. 

2 kommentarer

Siste innlegg